Årsaka til at eg av og til er litt sein...

Denne delte eg med mine kolleger i dag som titt og stadig må finne seg i at eg er litt for sein no som bilen vår valgte å takke for seg her om dagen. Har ikkje heilt fått grep om tidsberekninga endå. No deler eg den med dåke òg, og att på til på nynorsk! Tippar både far, mor og søster vert stolt no :)

Ein heilt vanleg morgon hos familien M ( eller Drømmelykke heimen som er det offisielle namnet på web..)

Når klokka til far har ringt i sånn ca 30-45 minutt står mor opp, då ringer nemlig mi klokke så om far ikkje har stått opp no må han rykke bakerst i køen! Er eg heldig får eg opp til 5 minutt åleine på badet før døra flagrar opp og ein står på utstilling for heile familien i all si prakt. Å låse døra slutta eg med for nokre år sida. Det er alltid nokon som må inn likevel. Etter mi høgt oppskatta, men alt for korte aleinetid er det tid for dagens første kamp. Minste skal helst bestemme sjølv og sjølvsagt skal alt gjerast på eiga hand. Nummer 2 surrar rundt si eiga akse og gløymer både tid og gjeremål. Eldste vil helst ikkje stå opp. Etter å ha krangla med Minste i ti minutt om Tom og Jerry trusa er rein eller ikkje får eg det som eg vil. Det heile gjentar seg med jevne mellomrom gjennom heile påkledningsprosessen. I mellomtida får Nummer 2 fred i si eiga verd og han kvepp til då eg bryt transen for å be han om å kle på seg. Eldste står opp når me andre er klar til å kle på oss ytterkleda. Intensjonanen mine om å starte dagen med mindfullness kor eg skulle sjå meg i speilen og sei at dagen vart bra må eg berre innsjå at ikkje vart fullført i dag heller.  

Til tross for iherdig planlegging kvelden før med ferdige nister og framlagte kle fører kampen på badet ( som eg endå ikkje har funne noko måte å planlegge, tips mottas med takk) til at me alltid er seinare ut døra enn planlagt. Med tanken på at bilen vår no i tillegg står fint parkert utanfor døra, utan tegn til liv, er tidsplanen vår kraftig innskjerpa . Berre ein liten brist i denne kan velte heile skjemaet. Me må nemlig ta i bruk beina for å komme oss til barnehage og jobb og då må det bereknast ekstra god tid! Eldste og Minste spring framst. Eg etter med hjarte i halsen for ein veit aldri når Minste får overbalanse og ramlar rett ut i vegen. Dette vil jo typisk nok vere akkurat i det det passerer ein bil. Nummer 2 kjem labbande etter mens han ropar at eg må vente. Eg ropar tilbake at eg må skynde meg etter Minste i tilfelle han dett.  Eg ser på klokka og panikken grip tak i meg som ei klo. Det er alt for få minuttar igjen til å rekke bussen. Eg husjar og jagar på flokken min mens den dårlige samvittigheten gneg på innsida. Eg skulle så gjerne hatt litt bedre tid!  Vel framme i barnehagen er det av med ytterkleda. Vanligvis går dette fint. Bergen Kommune har bestemt at alle skal vaske henda når dei kjem så på småsida brukar me fem minutter ekstra på dette fordi det er så kjekt. På storsida brukar me fem minutter ekstra fordi kvar einaste overtalelse ein kjenner til må tas i bruk. Å vaske hender er ikkje kjekt! Når alt er ferdig og klemmer og ha-ein-fin-dag er utveklsa til alle kan mor puste letta ut og endeleg gå ut døra. Er eg heldig er bussen fortsatt ikkje gått. Då kan eg klappe meg sjølv på skuldra og sei at dette klarte du jammen bra! Er eg uheldig går bussen akkurat i det eg kjem ut døra. Og det er då eg nokre gonger mistar kontakten med hjernen i stresset og resignasjonen overtar. Gud kor eg drøymer om ein bil som me kan stole på at startar kvar dag!

Ps. Dette er sjølvsagt worst case scenario, me har flest morgoner som er gode og utan stress! ;)

Møkkabil!

Friskmeldt og ferdigbehandlet

Du og du! Dette er slik en gledens dag! Jeg er frisk og trenger IKKE mer behandling! Det er hundreogførtisju dager siden min første behandling og i ettertid har jeg hatt et ukjent antall behandlinger hos både kiropraktor og fysioterapeut, men i dag kunne fysioterapeuten, Henrik,  konkludere med at: "Denne kroppen kjennes i grunn veldig bra ut nå så jeg tenker vi sier oss ferdig." Jeg hadde selvsagt mest lyst til å hoppe og danse av glede, men tok meg i det før jeg gjorde helt skam på meg selv. Illustrerer det med et arkivbilde hvor jeg og Snapp hopper og danser langs veien!

Jeg må innrømme at det er litt skummelt å bli overlatt til seg selv. I hundreogførtisjudager har Jørgen og Henrik tatt hånd om helsen min. De har løst opp i låsninger, stabilisert meg og gitt meg gode tips til hvordan jeg skal klare meg selv. Og nå er dagen altså her. Dagen hvor jeg skal klare meg selv. Det føles litt som jeg nettopp har tatt eksamen og nå skal alt jeg har lært omsettes i praksis. Henrik kunne likevel betrygge meg at jeg hadde åpen retur ved behov, men vi får håpe jeg klarer meg selv framover nå. Jeg som tidligere har vært MYE plaget med hodepine har ikke hatt hodepine på lenge! Når skuldrene krangler vet jeg hva jeg trenger å gjøre for å forhindre at det utvikler seg. Da jeg først begynte med behandling hadde jeg gått så lenge med trøblete skuldre at det var blitt en del av hverdagen min. Det går sikkert over av seg selv, tenkte jeg. Nå vet jeg at det ikke går over av seg selv og jeg trenger heller ikke gå rundt å ha det vondt. Det er som om jeg plutselig har fått ny energi! 

Dette er selvsagt bare et illustrasjonsbilde- jeg har ikke spist sjokoladen *kremt*..

Jeg er veldig glad for at jeg valgte Nemus Arna som behandlingssted etter anbefaling fra en venninne. Jeg har hele tiden følt meg i trygge hender. Behandlerne er dyktige, genuint interessert i helsen min og de har et ønske om at jeg skal bli frisk igjen. Jeg har vært borti leger, fysioterapeuter og kiropraktorer som har sett på meg som en arbeidsoppgave, men hos Jørgen og Henrik har jeg aldri følt det slik. De har vært der for å hjelpe meg og den oppgaven har de mestret til fulle. Dersom du trenger kiropraktor eller fysioterapeut i nærheten av Bergen kan jeg trygt anbefale disse to! I tillegg til Nemus Arna finner du Jørgen på Nesttun kiropraktorklinikk. Henrik kan du også treffe ved Motus 365 i Åsane. 

Siden jeg føler meg i ekstra godt humør i dag har jeg lett fram noen gamle historier jeg har skrevet som jeg vurderer å publisere for dere under skriblerier. Er det stemning for det mon tro? Det kan jo være dere trenger noe annet lesestoff enn romerriket? Selv skal jeg nå lese bok nummer tre i vampyrserien Morganville ;) NB! Innlegg under skriblerier blir kun publisert på facebooksiden min så anbefaler å like den om du ikke vil gå glipp av noe! Du kan like den her.

Hurra for meg

For noen dager siden hadde jeg bursdag. Ungene var nok de som var mest giret og de fortalte alle i barnehagen at jeg hadde bursdag. Å ha bursdag gjør meg ikke noe, men jeg er ikke like glad i all oppmerksomheten som følger med. Jeg har for eksemplet fjernet bursdagen min fra facebook. De som kjenner meg godt trenger ingen påminnelse der for å huske på meg tenker jeg. Feiring ble det jo selvsagt. Jeg laget egenkomponert eplekake med hjemmelaget vaniljekrem og hjemmelaget karamellsaus. Karamellsausen er for øvrig FARLIG god ;) Snapp og Snute kom hjem med gaver fra barnehagen og jeg må jo bare innrømme at slike gaver er det fineste man kan!

Snapp hadde tegnet hele familien og satt på alder. Han var litt fortvilet da han hadde bommet på alderen min, men jeg sa det gikk helt fint. Han hadde skrevet 31 og jeg ble 32, det er jo helt greit! Far i huset var ikke like fornøyd med at han var blitt 35 når han er 33... Alt i alt var det en fin feiring. Alder er bare et tall, men det kan ikke si noe om hvordan vi føler oss på innsiden! :)

Som dere ser var det fortsatt litt kake igjen når festen var over. Jeg kom jo selvsagt ikke på å ta bilde før...

Ellers må jeg bare beklage laber blogging om dagen. Disse skuldrene samarbeider ikke helt og skriveenergien blir brukt på skriveprosjektet mitt. Nå er det bare tre deler til som etter planen skal publiseres så får vi se hva som skjer videre....

Beveg deg!

En ting jeg har tenkt på i det siste er hvor lite jeg beveger meg i hverdagen. Da tenker jeg ikke på tiden jeg nedlegger på et treningssenter eller bevisst trening, men vanlig aktivitet som å ta trappen istedenfor heisen, gå til steder hvor det er mulig osv. Jeg har tusen unnskyldninger, men ikke mange gode, for hvorfor jeg i de fleste tilfeller bør ta bilen. Som oftest er det bare snakk om å ha dårlig tid, noe jeg kunne ha unngått med litt bedre planlegging. Så nå har jeg bestemt meg for å fokusere mer på hverdagsaktivitet. Det skal bli mindre bilkjøring og mer gåing! :)

Det er bare å snøre på seg joggeskoene...

Med på lasset har jeg invitert kollegene mine på jobb og sammen skal vi se hvor mange kilometer vi kommer i løpet av høsten! All aktivitet teller og fokuset er å stimulere til mer bevegelse. Aktivitet som ikke måles i km regner vi om til ca km. Jeg er spent på hvor langt vi kommer!

Har du fokus på hverdagsaktivitet? Jeg utfordrer deg! Hvor langt kommer du i løpet av høsten? :)

Skriv gjerne i kommentarfeltet, del innlegget på facebook eller link til innlegget på din egen blogg om du tar i mot utfordringen! Dersom man trenger kalkulator for å regne om minutter til km så kan jeg hjelpe med det.

Høst i fjellet

Etter en travel start på høsten har det blitt alt for lite turer i fjellet. Utfordringen på jobb med 21 fjell ble også avlyst. Jeg har fortsatt tenkt å forsere alle fjellene, men nå blir det uten tidspress. De siste dagene har likevel vært perfekte for turer i fjellet og i dag ble det endelig anledning. Med oss på laget fikk vi svigermor og siden hun frivillig tilbød seg å bære Snute i bæremeis fikk han også være med. Mine skuldre er ikke spesielt egnet for bæring i bæremeis om dagen. Jeg gjorde et forsøk på fredag, men det var ikke i oppoverbakker. Målet for turen var Austerinden som er et av fjellene på listen min, men med barn på turen må det skje på deres premisser så vi var åpen for at det kanskje ikke ble en så lang tur.

Vi startet oppstigning ved Osevatn. Svigermor er godt kjent i området her så hun guidet oss trygt av sted. Dessverre så var det ganske undersolt i det området hvor vi gikk opp. I tillegg var det myrete, sleipt og glatt. Vi ble derfor tidlig våte på bena til tross for gore-tex sko. For min egen del gikk det bra, men jeg var bekymret for om ungene skulle bli veldig kalde. Heldigvis hadde jeg tatt ullsokker på dem så de virket rimelig uberørt av det hele. De beklaget seg i alle fall ikke, men gikk på med friskt mot. Snipp var mest opptatt av å komme opp, Snapp var overlykkelig for hvert eneste blåbær han fant og Snute kunne helst tenkt seg å gå selv, men da hadde vi vel fortsatt ikke vært oppe.

Noen som vet hvilke bær dette er?

Stien var hovedsaklig godt synlig så det var lett å finne veien. Etter hvert som vi kom opp i høyden kunne vi følge varderekken. Etter første oppstigning tok vi oss en matbit for å hente nye krefter og den hemmelige sjokoladen som svigermor hadde i sekken skal jeg si hadde god effekt! Nå var det også tid for at Snute skulle få gå selv og det gikk riktig så fint. Han stabbet i vei, pratet og hilste på alle vi møtte på vår vei. Den gutten har i alle fall snakketøyet i orden! Ved veiskillet hvor vi enten kunne gå til Austerinden eller ned igjen til Osen bestemte vi oss for det siste. Ungene var trøtte og våte så det var ikke noe poeng i å dra det lenger enn nødvendig. Den eneste som protesterte var Snute for det betydde at han måtte opp i meisen igjen. 

Om veien opp var myrete og sleip så var det ingenting mot stien ned igjen. Dette var nok en mye mer travel sti så her var det blitt godt opptråkket! Stien var bratt og veldig gjørmete i enkelte partier, jeg var også så heldig at jeg trakket rett ut i et gjørmehull og fikk dermed gjørme langt oppover leggen.. Herlig! 

Men ingenting av dette kunne legge noen demper på turen. Både store og små hadde en flott tur sammen. Snute gliste fra øre til øre hele veien. Snipp trosset vondt i halsen og var i kjent stil både først opp og først ned. Snapp syntes kanskje det hadde vært en litt lang tur og lurte på når vi skulle gå på et lite fjell, men noe klaging var det ikke! Jeg er heldig som har barn som trives ute i naturen og håper jeg klarer å ivareta denne interessen fremover! :)

Håper alle har hatt en fin avslutning på helgen/ høstferien!

Gullian

Da Snute ble født gikk det et unisont gisp gjennom alle som kom på besøk. Etter å produsert to barn med mørkt hår og en hudfarge som gjorde at varsellampene hos både jordmødre og barnepleiere blinket seg inn på gulsot (ingen hadde det, de er bare så forbaska heldig at de har forferdelig gode pigmenter) kom Snute ut lys og fager som en engel. Heldigvis kunne svigermor betrygge oss med at far selv hadde vært en slik lyshåret engel så det hadde i alle fall ikke vært noen postmann inne i bildet.

Etter hvert har det vist seg at engelen er utstyrt med en ekstrem vilje. Dette har ført til at han var raskt ute med det meste som å gå/ snakke, men det har også gitt ham en enorm utholdenhet. Ofte slår denne ut spesielt sånn ca rundt leggetid. Noe som igjen har ført til at leggingen ikke alltid er min favoritt tid på døgnet. Men så hadde vi i går da...

Som vanlig puttet jeg han opp i sengen. Pakket dynen godt rundt ham og sa:
"God natt da gullet mitt."
"Mamma da, eg heter ikkje gullet!"
"Eh.. nei, det har du rett i, men du er jo gullet mitt.." Heldigvis godtok han forklaringen min og vi kunne fortsette med resten av ritualet som er sove godt og drømme søtt, mamma er glad i deg! I det jeg er på vei ut av døren kommer det fra sengen: Natta mamma, Gullian (han heter Julian)glad i deg! *smelt og hjerteknus* <3

Noen dager føles det rett og slett bedre å være mamma enn andre. I går var nettopp en sånn dag! :)

Mamma vil ta bilde av Snute, men Snute vil helst ta bilde selv! 

Husgeneralen

Forrige fredag våknet jeg opp, kikket rundt meg og tenkte: Hva i all verden har skjedd her? Kjøkkenbenken var fylt til randen og gangen så full i sko at man måtte ta svømmetak for å komme seg gjennom den. Vaskerommet var så fylt med klær at jeg knapt fikk opp døren og på badet kunne man ikke dusje fordi skittentøyskurven hadde fått overbalanse og veltet. Jeg klødde meg i hodet for å finne løsningen, men så med ett gikk det opp for meg. Jeg hadde jo vært syk siden tirsdag! Nå skal det riktig nok sies at det Drømmelykkede hjem sjelden er plettfri, nei langt i fra. Dette var likevel beyond ille! Skrekk og gru.

Først ble jeg irritert og oppgitt. Hvorfor i all verden er det bare jeg som gjør noe her i huset også hele den regla der! Man skulle jo tro verden stoppet opp når jeg ble syk... og akkurat da kom det til meg... det er faktisk nettopp slik det er! Jeg er husgeneralen og når jeg ligger utslått på sofaen med halsbetennelse aner ikke de andre hva de skal gjøre siden jeg alltid *kremt*, jeg mener, nesten alltid har sånn noenlunde kontroll. Jepp, nettopp sånn var jeg overbevist om at det måtte være. Jeg fikk ny energi og livslyst og gikk i gang med en iver jeg sjelden har opplevd. Å være husgeneral er slett ikke å forakte sånn egentlig!

Det var dog ikke så lenge jeg var i lykkerus. På tirsdag ble jeg nemlig sykemeldt på grunn av rygg/nakke/skuldre problematikken. I dag truet fysioterapeuten med at om jeg ikke holdt meg unna husarbeidet måtte han skrive en erklæring til de hjemme om at jeg ikke hadde lov til slikt. Jeg fikk helt panikk. Jeg så hvordan huset så ut etter tre dager, hvordan ville det ikke se ut etter TO uker uten min kommando?? Men fysioterapeutens ord er jo lov... så nå står det sofa og trening på min timeplan de neste ukene. Kjeder meg allerede, men har heldigvis hun her til selskap. Når hun ikke er ute og leker med kattevennene sine vel og merke!

Jeg må vel også innse at det er på tide å utnevne en nestkommanderende. Hvem den heldige blir vet jeg ikke enda. Er det lov å utnevne seg selv?