onsdag 21. mai 2014

Magien på Skåldalsnipa

Det var en gang to jenter, Gasellen og Drømmelykke, som hadde avtalt tur. Uheldigvis meldte både Yr og Storm dårlig vær så Gasellen hadde ombestemt seg og ville helst bli hjemme. Drømmelykke sa så: Vi kan jo ikke bare gå når solen skinner! Gasellen lot seg overtale og sammen la de i vei.

Det regnet, blåste og stien var gjørmete, men humøret var på topp. Vi møtte en frosk, men Gasellen lot seg ikke friste til å sjekke om det egentlig var en prins. Drømmelykke har jo allerede sin prins. De gikk og de gikk. Langt opp på fjellet. Tåken kom sigende, men stien var god. Brått var de innkapslet i alt dette hvite og magien var klar. Det var som å være i en egen boble. Alt ble forsterket og inne i tåken ble stemningen nærmest trolsk! De så ingenting bak seg og slett ikke toppen. 



Tåkelandskapet fascinerte dem og de hadde slett ingen tanker om å stoppe. Etter hvert som de kom høyere opp kom vinden. Den røsket i dem og suste rundt ørene. Nå var det nesten umulig å høre hva den andre sa. Tåken ble tettere og terrenget uklart. Toppen hadde de ingen anelse om hvor var! Jeg tror vi stopper her, pep Drømmelykke engstelig. Gasellen var heldigvis enig. De satte seg på en stein i le for vinden og delte en appelsin. Brått var det som et halleluja fra himmelen. Tåken delte seg og blåste bort. Der var jo toppen!


Til tross for vindens forsøk på å drive jentene av stien fikk de kjempet seg til topps. På toppen var derimot vinden av det hissige slaget. Den suste mot dem i full styrke mens den brølte og de innså at det var på tide å ta fatt på veien ned igjen.


Returen gikk lett og de kunne konkludere med at det slett ikke er så dumt å gå tur selv om det er dårlig vær! :-)

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar