Mestring

Frostrøyken står som en grå sky ut av munnen. Pannebåndet klistrer seg inntil den svette pannen og jeg vet at håret har spredt seg i alle retninger. Bassen i øret og hjertet banker i en jevn utakt. Jeg jogger. Musklene skriker i protest. Ber om nåde. Hjernen ber meg stoppe. "Du klarer ikke mer nå." Jeg overbeviser hjernen om det motsatte. Bare litt til. Og så enda litt til. Den kalde luften brenner mot kinnene. Farger dem eplerøde. Min egen pust kan høres som en gjenklang i hodet. Rytmisk og sterk. Jeg lever. Jeg jogger. Jeg mestrer! Det er det siste som kjennes best. Å vinne over sine egne tanker. Å kunne løpe litt lenger enn sist. Å kunne flytte sin egne grenser. Da er mestringsfølelsen komplett. Da gjør det heller ikke noe om det er kaldt eller regn ute. Mestre kan man gjøre uansett vær. Det er bare å finne fram joggeskoene! :-)