Dere som kjenner meg og som har fulgt bloggen en stund vet jo at jeg liker en utfordring. I fjor vår var det Bergen- Voss i spinning versjon og Stoltzen. På sistnevnte hadde jeg bloggepause så den har jeg ikke skrevet noe om. I år klinker jeg til med Bergen City Maraton! Riktig nok bare stafett, men jeg skal love at det kan være utfordrende nok for en som både er baktung og kortbeint! Jeg har en drøm om å få første etappe og den er på 3,3 km så det er ingen grunn til å ligge på sofaen denne våren heller!
I går bestemte jeg meg derfor for å løpe 3 km for å se hvor lang tid jeg brukte. Mannen er også begynt å løpe så han tipset meg om en løype. Med friskt mot la jeg i vei. Det var selvsagt ekte bergensvær og jeg ble både våt og kald før den første kilometeren var gjennomført. I mitt stille sinn tenkte jeg at dette blir tungt, men plutselig var to kilometer passert! Da kunne jeg jo ikke gi meg. Jeg skulle klare tre. Tre kilometer kom. Da var jeg midt i løypens lange oppoverbakke. Etter planen skulle jeg pause nå, men jeg tenkte: Pokker heller! Jeg SKAL opp den bakken. Så jeg fortsatte. Den røde mannen på skulderen som vanligvis forteller meg at jeg ikke kan ble så imponert at han faktisk heiet! Etter det var det ikke et alternativ å stoppe. Jeg løp hele veien hjem. 5 kilometer til sammen! Til og med den siste bakken opp som er så lang at det regnet i bunnen og snødde på toppen!
Helt sykt god følelse! Så høy på meg selv da jeg ramlet inn dørene. Skikkelig mestringsfølelse når man klarer noe man egentlig ikke hadde trodd selv. 5 kilometer er riktig nok ikke ekstremt langt, men et sted må man jo begynne og det føles veldig godt å se at en blir bedre og bedre :-) Jeg har sagt det før: kan jeg, ja så kan alle! Det føltes derfor ekstra fortjent å finne veien inn i en varm dusj i går, etterfulgt av en kvelds i regnbuens farger.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar