Siste mann i mål er en skilpadde

25. april arrangeres maraton i Bergen. Jeg står selvsagt ikke i veien for en utfordring og er påmeldt! Før noen tenker "wow så sprek hun er!", så må jeg få presisere at jeg er på stafettlaget til jobben min og skal definitivt ikke løpe et helt maraton.

Jeg har ønsket meg første etappen som er på 3,3 kilometer og dermed den lengste. Det er sånn passe utfordrende tenker jeg. Om jeg får den gjenstår og se. Selvsagt klarer jeg det, det er tempoet jeg er bekymret for. To onsdager på rad (hadde fri i går da) har vi nemlig løpt 5 kilometer av løypen hver gang. Det vil si at vi er kommet til ca 10 kilometer. Jeg var bekymret for om jeg skulle våge å være med fordi jeg garantert kom til å bli sist, men tok sjansen.

Bekymringen var ikke ubegrunnet. Jeg var desidert sist! Begge gangene... Og helt tydelig den med dårligst form. Den sprekeste av oss er utnevnt til PTen vår og første gangen løp (gikk) han pliktskyldig sammen med meg, men andre gangen tror jeg han ga opp. Det eneste jeg så til dem var ryggene deres et sted langt der fremme! Men men...  Man kan jo bare velge å se positivt på det og legge seg i hardtrening! Satser i alle fall på at jeg løper raskere enn noen motstandere på selve løpsdagen...

Vurderte sterkt å legge inn noen unnskyldninger om korte bein og sånt her, men det ville jo blitt for dumt! Så i noen usette øyeblikk stoppet jeg opp for å knipse noen raske bilder av utsikten fra den vakre Fjellveien i Bergen. Så kunne jeg skylde på dokumentering av treningen.... Eh.. ja.. *kremt*

Sol i alle fall!

Hvor ble de av??

Bergen <3

Løp som en tyv

Okei... Historien jeg skal fortelle er kanskje ikke helt sånn, og ja, den engelske versjonen er best.

Dere som kjenner meg og som har fulgt bloggen en stund vet jo at jeg liker en utfordring. I fjor vår var det Bergen- Voss i spinning versjon og Stoltzen. På sistnevnte hadde jeg bloggepause så den har jeg ikke skrevet noe om. I år klinker jeg til med Bergen City Maraton! Riktig nok bare stafett, men jeg skal love at det kan være utfordrende nok for en som både er baktung og kortbeint! Jeg har en drøm om å få første etappe og den er på 3,3 km så det er ingen grunn til å ligge på sofaen denne våren heller!

I går bestemte jeg meg derfor for å løpe 3 km for å se hvor lang tid jeg brukte. Mannen er også begynt å løpe så han tipset meg om en løype. Med friskt mot la jeg i vei. Det var selvsagt ekte bergensvær og jeg ble både våt og kald før den første kilometeren var gjennomført. I mitt stille sinn tenkte jeg at dette blir tungt, men plutselig var to kilometer passert! Da kunne jeg jo ikke gi meg. Jeg skulle klare tre. Tre kilometer kom. Da var jeg midt i løypens lange oppoverbakke. Etter planen skulle jeg pause nå, men jeg tenkte: Pokker heller! Jeg SKAL opp den bakken. Så jeg fortsatte. Den røde mannen på skulderen som vanligvis forteller meg at jeg ikke kan ble så imponert at han faktisk heiet! Etter det var det ikke et alternativ å stoppe. Jeg løp hele veien hjem. 5 kilometer til sammen! Til og med den siste bakken opp som er så lang at det regnet i bunnen og snødde på toppen!

Helt sykt god følelse! Så høy på meg selv da jeg ramlet inn dørene. Skikkelig mestringsfølelse når man klarer noe man egentlig ikke hadde trodd selv. 5 kilometer er riktig nok ikke ekstremt langt, men et sted må man jo begynne og det føles veldig godt å se at en blir bedre og bedre :-) Jeg har sagt det før: kan jeg, ja så kan alle! Det føltes derfor ekstra fortjent å finne veien inn i en varm dusj i går, etterfulgt av en kvelds i regnbuens farger.