Brytningstid

Om en måned deler jeg hus med en tenåring ( hjelp! Det er jeg da alt for ung til!!) og tre små gutter på 7, 5 og 3 år. Det betyr at jeg har vært mamma i snart syv år. Bonusmamma litt lenger. Når høsten kommer har vi nådd en liten milepæl. Da er det første gang på seks år at vi ikke har barn på småsiden! Herlighet som de vokser.. hvor ble årene av? Jeg ser også for meg at Snute skal slutte med bleie i løpet av våren og da har jeg skiftet bleie i syv sammenhengende år. Kneet mitt har faktisk vannblemme på innsiden etter all den tiden jeg har brukt i knestående på baderomsgulvet i forbindelse med bleieskift! :)

Bleieskiftarbeider..

Det at de små vokser til er både skremmende, vemodig, deilig og befriende på samme tid. Tre tette er utrolig praktisk med tanke på at man raskt blir ferdig med graviditeter, barnefødsler og bleieskift, men for meg personlig så syns jeg det til tider har vært veldig tøft. Mange ganger har jeg følt at jeg ikke har strukket til. Akkurat i den fasen hvor første løsrivelsen skjer har jeg vært opptatt. Ny baby i hus og storesøsknene mister plutselig mamma en liten stund når hun forsvinner inn i ammetåke, søvnløshet og babylykke. Selv om man som mamma aldri glemmer de andre tror jeg det mange ganger kan føles slik for den lille som over natten brått er blitt "så stor"! Følelsen av å ikke være en god nok mamma er ikke spesielt god.

I disse årene har jeg har vært både sliten og lykkelig. Det har vært latter og det har vært tårer. Jeg har tenkt at nå orker jeg ikke mer. Hjertet mitt har til tider svulmet over av kjærligheten til disse små. Til tider har det føltes som om det alltid har vært noen som har vært helt avhengig av meg. Det har ikke vært noe pusterom til å være noe annet enn mamma. Men nå skjer det noe. Brytningstiden er i gang. Snute er i ferd med å bli selvstendig. Han klarer alt selv. Og når han klarer alt selv kommer pusterommet jeg har ventet på. Den rosa mammatåken jeg har befunnet meg i letter. Jeg kan ta steget ut og trekke pusten dypt. Jeg overlevde en sammenhengende småbarnstid på syv år og nå vil alt bli så mye enklere. Nå kan jeg endelig senke skuldrene og være den fantastiske mammaen som jeg har drømt om å være så lenge.

(Jeg vet at når jeg leser dette om noen år vil jeg le av meg selv som tror at det blir enklere og lengte tilbake til småbarnstiden, men akkurat nå skal jeg bare nyte denne lille brytningstiden.. :))