Jeg er sjalu!

Her om dagen fikk jeg en konkurrent. Jeg er skikkelig sjalu. Hver gang jeg prøver å få kontakt med mannen så er fokuset hans helt andre steder. Når han snakker så er det om ting jeg ikke skjønner en dritt av. Dersom jeg prøver å legge meg tett inn til han for en kos har han allerede hendene fulle. For ikke å snakke om dersom jeg skulle være så uheldig at jeg stod i veien. - FLØTT deg, er beskjeden jeg får da. Det hele er sinnsykt irriterende, men jeg har vært med på det før og vet at det går over. Snart er jeg i fokuset igjen. Konkurrenten min er nemlig Fifa 16!

Men... Kjære Nintendo. På Fifa 17 ønsker jeg at dere gjerne ser til spill som candy crush for eksempel. Et par runder før en må vente 48 timer før en kan spille igjen hadde vært perfekt. På forhånd takk :-)

Blod, svette og kollektivtransport

Jeg er en kollektiver De første årene jeg jobbet så kjørte jeg bil. Jeg sverget at jeg ALDRI skulle slutte å kjøre bil, jeg elsket det jo. Ting ville det derimot litt annerledes så nå benytter jeg alle kollektivtilbudene Bergen kan by på. Buss, tog og bybane. Hver eneste dag. Dette fungerer faktisk supert. I alle fall om det ikke er sommerruter eller du får akutt syke barn som må hentes midt på dagen. Skrekk og gru om disse to tilfellene inntreffer samtidig! Som det gjorde for meg på mandag.

Første dagen på SFO etter ferien så ringer de meg 1230. Snipp hadde slått seg, blødde fra hodet og de måtte nok sy. Om jeg kunne møte dem på legekontoret? Jeg hadde knapt lagt på før jeg røsket ut pcen og løp avgårde. Det var uaktuelt å ringe far selv om han kanskje var nærmere. Vi har en avtale om at jeg tar blod og han tar spy. Jeg ante ikke når det gikk tog eller bybane. og i hele skoleferien går bybanen bare hvert 10. minutt. Skulle nesten tro det bare var studenter og skoleelever som benyttet denne? Jeg tastet febrilsk på NSB appen og oppdaget at det gikk et tog 1256. Neste gikk 1358! What? En time mellom avgangene midt på dagen ut fra Norges nest største by?? Rett nok holder de på å lage dobbeltspor, men det var nesten litt uvirkelig. Videre sjekket jeg skyss appen. Kunne jeg rekke det eller måtte jeg reise motsatt vei? Det ble i så fall en reise som ville ta 30 minutter mer! Da rakk jeg i alle fall ikke frem til legekontoret. I følge Skyss skulle bybanen gå 1240. Jeg ville da ha 6 minutter på meg til toget. Det skulle holde i massevis siden bybanen stopper på togstasjonen.

Det jeg hadde glemt mens jeg var på ferie av at i skoleferien går bare halvparten av avgangene. Det vil si at den bare går hvert 10. minutt istedenfor hver 5. Dette fører ofte til forsinkelse for det er faktisk ikke bare skoleelever og studenter som tar bybanen så det blir trangt ombord og dermed bruker av- og påstigning lenger tid. Så minuttene tikket. Klokken ble 1240, så 1241 og videre 1242. Bybanen andre veien kom, men jeg tok sjansen på at jeg skulle nå det toget. 1243 kom den.

Nå hadde jeg dårlig tid. De som kjenner til bybanen vet at det er en langsom trikk. Selv om den var forsinket i ruten så hadde den ingen intensjoner om å ta igjen det tapte.  Jeg var kald i magen, svetten piplet på ryggen og stressnivået nådde nye høyder. Jeg kunne jo ikke vente en hel time på neste tog! Stakkars ungen min som blødde, hadde det vondt og kanskje måtte sy. Jeg tok meg selv i ha lyst til å lene meg fremover for å se om det kunne hjelpe på farten. Febrilsk sjekket jeg klokken på mobilen. Minuttene tikket adskillig raskere enn det bybanen beveget seg fremover. Stoppet før mitt er et stort stopp. Det var et renn av mennesker som skulle ut og inn. Jeg hadde 3 minutter igjen og folk hadde det ikke travelt. Neida, de listet seg på og av i håp om at ingen så dem og jeg hadde mest lyst til å skrike: "Se til å få ræva i gir!" Isteden løp jeg frem til dørene med det samme bybanen kom i gang igjen. Med fingeren på "åpne" knappen gjorde jeg meg klar til spurt. Typisk nok hadde jeg også gått inn i feil vogn slik at jeg hadde ekstra langt å løpe. Dørene fikk knapt åpnet seg før jeg la på sprang. Konduktøren stod klar med fløyten i munnen og jeg hentet frem adrenalinkreftene mine. Jeg skulle nå det toget! Og det gjorde jeg. Rett før dørene lukket seg stupte jeg inn. Enormt lykkelig og fornøyd meg egen innsats kunne jeg puste lettet ut og delvis hente tilbake hvilepulsen.

Jeg rakk akkurat inn på legekontoret til de var ferdig. Snapp hadde fått to sting, men var ellers ved godt mot :) Heldigvis hadde han fått følge av favoritten sin ned på legekontoret. Hun spanderte is på han etterpå siden han hadde vært så flink. Så ting ordnet seg greit, men mor vurderer om hun kanskje må avslutte sin karrière som kollektiver. I alle fall i sommerferien og mens det bygges dobbeltspor...

Lykken er en overnattingsgjest... eller tre

Før helgen fikk jeg spørsmål fra min svigerinne om vi hadde mulighet til å passe nevøen og niesen vår. Jeg nølte selvfølgelig ikke med å si ja. Faktisk så hadde jeg tenkt på det for ikke så lenge siden at vi nettopp burde gjøre det. Invitere til overnattingsbesøk altså.

Ungene ble i hundre. I alle fall Snapp og Snute da disse fire er jevngamle. Snipp var litt mer sånn: Hvem skal jeg ha på overnattingsbesøk da?? Og siden vi har villa på 99 kvadratmeter og i alle fall flust av hjerterom inviterte vi like godt nok en gjest. Tipp topp stemning fra alle kanter!

Det ble selvsagt hæla i taket, høyt toneleie og mor burde investert i øreklokker... Eller.. nei, vent litt! Med seks barn i huset var det så stille at man nesten kunne høre en knappenål falle! Jeg måtte jevnlig sjekke at de faktisk var der og ikke hadde rømt...

Seks barn er jo ingen sak utbrøt jeg til mannen mens jeg lykkelig slurpet i meg kaffen som fortsatt var varm. Nei, nei svarte han før han forsvant på cup med Bonusen. Tilbake satt jeg med seks barn fra åtte år og nedover. De var jo som engler og jeg var egentlig ganske høy på meg selv over hvor bra dette gikk.

I alle fall fram til leggetid..

Da var det selvsagt to stykker som ikke var spesielt giret på å sove. Typisk nok var det en på hvert rom, men etter litt "hysjing" og "nå må vi sove" fant de roen og sovnet. Litt av sjarmen med overnatting er uansett litt for sen i seng, fnising og prating i sengen før man sovner :-) Det er liksom litt obligatorisk at man skal være litt trøtt dagen etterpå en overnatting. Jeg var dog ikke helt forberedt på at det var jeg som skulle være zombien. Søndagen kom plutselig mye tidligere enn jeg liker!...zzz...

Pannekaker til frokost!

Jeg tror barn har godt av å være på overnatting. Om de vil selvsagt. Det å overnatte kan være annerledes enn å bare være på besøk noen timer. De lærer at det finnes andre regler enn hjemme. Eller kanskje de samme? De får øvelse i å respektere andre voksne, og kanskje får de nye utfordringer?  Selvsagt skal det være mest kos og kjekt, men når man har egne barn så må neæsten reglene gjelde for alle. Som om at en må rydde opp etter seg. Dumt om den regelen bare skulle gjelde for mine. Som tante/ onkel er det verdifulle bånd som skapes i slike sammenhenger. Jeg husker bare mine egne overnattingsbesøk hos tanter/onkler og søskenbarn. Fantastiske minner! Jeg håper jeg kan skape slike minner med mine tantebarn også! :-)

Jeg tenker likevel jeg venter noen uker med å gjenta suksessen siden jeg til tross for snille barn sovnet helt utslitt på sofaen i går kveld!

Fortjent kvelds!

Kunsten å kunne si nei

Mine foreldre lærte meg folkeskikk og fortalte meg at man måtte møte andre med respekt og høflighet. Personlig mener jeg de gjorde en svært god jobb. Jeg klarer meg for eksempel utmerket i jobben som kundebehandler. Det er bare en ulempe. Jeg har store problemer med å si nei. I tillegg er jeg veldig lettlurt. Begge disse to til sammen utgjør en dårlig kombinasjon.

Her kan vi nevne i fleng. Lotteri i syden, tran som blir solgt på et gatehjørne, boksalg over telefon, forsøk på oppsigelse av abonnement som plutselig blir til forlenget bindingstid osv. Jeg er slett ikke impulsiv og i det jeg  forlater åstedet eller legger på blir jeg både kvalm og uvel. Men lærer jeg av det?

Nei...

I dag var jeg og Snapp i byen for å kjøpe sko. Etter å ha tenkt i månedsvis slo jeg endelig til på et par sko jeg har siklet på lenge. Med hver våre par sko i boks gikk vi med raske steg mot toget. Det vil si. Jeg gikk raskt og Snapp luntet etter. Og da.. typisk nok blir jeg offer for nok en sånn hjørneselger. Vanligvis får jeg gå i fred når jeg har ungene med, men uheldigvis så han ikke Snapp. Dagens tilbud var body scrub.

Forsiktig forsøkte jeg meg på at jeg måtte nå et tog, men dette tok bare fem minutter. Selvfølgelig. Og det kunne jeg jo ikke si nei til. Den profesjonelle hudterapeuten undersøkte hendene mine grundig og konkluderte med tørr hud som jo passet perfekt med denne skrubben! Det var jammen bra. Han pratet i vei på en miks av norsk og engelsk. Passet på å fortelle meg at jeg hadde både vakre øyne, vakker hud og at han helt klart foretrakk brune øyne framfor blå. Igjen flaks at jeg hadde brune øyne. Komplimentene haglet så jeg ble helt ør. På toppen av det hele syns han jeg var så vakker og snill at han ville hjelpe meg med å bli kvitt de kvisene jeg hadde. Så jeg skulle få, ja få! En ansiktsvask som kom til å fjerne disse på et svusj! Og alt dette skulle jeg få til den nette pris av 600 kroner. Det var med 200 kroner rabatt!

Mannen: Now, say your halleluja, lady!

Jeg: Eh.. Nei, jeg tror ikke jeg skal ha...

Mannen: Er det for dyrt?

Jeg: Eh.. ja, du ser jeg har fire barn .. (ror desperat)

Mannen: No worries, I'll check ( stirrer blankt på skjermen i 30 sekunder) Okei, du kan få min discount og da blir the price 500. Now, halleluja lady?

Jeg: Tror ikke jeg vil ha...

Mannen: 350! Only for you!

 For å si det sånn... Jeg rakk aldri toget, men er i alle fall eier av en fryktelig dyr scrub med salter fra dødehavet! *sukk*

Ut på tur

Etter nesten to litt for intense uker bestående av 1 stk dødsfall, 1 stk begravelse og ikke mindre enn 3 barnebursdager og 1 familiebursdag kan jeg skrive under på at temperaturen var høy hjemme på søndag. Noen av oss trengte en luftetur. Riktig nok var det snø ute (masse snø!), men jeg trodde ikke det skulle bli noen hindring. Snute ville gå på fjellet og jeg sa vi skulle gjøre så godt vi kunne. Snapp bestemte seg i siste liten for at han ville være med. Så da gikk vi.

Hjelpe og trøste meg. Jeg som trodde snøen var barnas beste venn tok kraftig feil. Det hørtes nærmest ut som om de ble utsatt for terror! Det var sutring og klaging for det var visst både kaldt og vått ( virker neimen ikke som om det er et stort problem når de kommer hjem med trailerlass bestående av våte klær fra barnehagen). Jeg som hadde trodd at den annerledes stien som snøen laget skulle være en gøy utfordring måtte bare bite i det sure eplet. Vi snudde rett og slett og gikk hjem igjen.

#friluftsfamilien du liksom....

Årets første

Våren har virkelig kommet til Bergen så på søndag var det endelig tid for årets første fjelltur! Jeg, Snapp og Snute fikk med oss Gasellen og la i vei oppover.

Helgen var travel for oss da Bonusen hadde tre fotballkamper lørdag og tre håndballkamper søndag så da ble det lokale fjellet som fikk æren av et besøk, Arnanipa. Vi valgte å gå opp på motsatt side av der vi pleier. Det er fint og flott at de har laget fin grusvei nesten helt til topps, men det er og så ufattelig kjedelig å gå der! På andre siden var det akkurat passe stigning og flott terreng for guttene som lekte seg gjennom trollskog og labyrinter av slim (gjørme). Jeg hadde med bæremeis til Snute, men han klarte helt fint å komme seg oppover på egen hånd. Noen steder måtte han riktig nok ha noen vennlige dytt for å komme seg videre, noe man gjerne må forvente av en treåring.

Vi kom oss da til topps. Brukte riktig nok litt lenger tid enn om vi hadde gått alene, men det kan vi leve med. Selv om jeg kjente at det gikk litt for sent for min del så er det veldig kjekt at de frivillig vil være med mamma på tur. Det kjennes også godt at formen på første fjelltur i år er sånn ca tusen ganger bedre enn i fjor. Jeg har visst gjort noe riktig det siste året. 

Vi valgte grusveien ned igjen. Snute begynte å bli litt trøtt så jeg bar han i bæremeis over den lille vidden og ned til grusveien. En stund trodde vi han hadde sovnet for det ble veldig stille bak på ryggen. Siden han hadde pratet i ett siden vi startet måtte vi innrømme at stillheten var deilig. Han sov derimot ikke. Det var bare en ladepause, men da kvelden kom sovnet han som en stein! ;-) Sesongen er herved åpnet! :-)

Mor reiser

Om snart 12 timer setter jeg meg på et fly og drar til Gdansk. Uten mann og barn. Jeg drar ikke helt alene, men sammen med noen av de aller beste kolleger du kan tenke deg. Siden sjefen ble litt overbegeistret på forrige samling ble det lovet samling i utlandet dersom vi klarte salgsmålene våre. Den ekstra motivasjonen førte selvsagt til at vi klarte det. Det hele virket som en kjempe idé da, men nå som det nærmer seg er jeg slett ikke like sikker. For hvordan skal det gå med de hjemme når jeg er borte? Selvsagt kommer det til å gå helt fint, men hjernen min krisemaksimerer alt. I det skjulte har jeg passet på at alle har nok rene klær ( jeg blir jo borte helt til klokken 0800 lørdags morgen!), forsøkt å rydde litt og gitt ikke fullt så skjulte formaninger om både det ene og andre. Da jeg var i ferd med å glemme pakkingen på grunn av den evig lange listen min med alt som måtte gjøres før jeg skulle dra måtte jeg bare stoppe meg selv litt. Jeg tok en pust i bakken, spiste litt sjokolade og fikk senket pulsen og økt blodsukkeret, og det hjalp! Nå er jeg pakket og klar. Passet med bildet av meg hvor jeg ser ut som en øksemorder er lagt fram og kamera er satt på lading. Nå er det far som skal styre hjemme og jeg skal ha meg en (velfortjent?) husmorferie. Mens jeg nyter en prosecco skal far blåse på skrubbsår.

Jeg kommer selvsagt ikke til å tenke på de hjemme, men bare slappe av og nyte livet. Eller neida... Heldigvis har vi Skype og etter det jeg har hørt finnes det gode muligheter til å handle masse klær til de små i Gdansk. Joda, jeg gleder meg litt. Samtidig som jeg deler bekymringene til Snipp om at et fly jo faktisk kan styrte. Heldigvis så skjer ikke det i morgen og på lørdag er jeg trygt hjemme igjen til de jeg er aller mest glad i! :-)

Du er mislykka du!

Forestill deg at du bobler over av ulike følelser. Du formelig vibrer på innsiden fordi du føler så mye. Se for deg en gang du var skikkelig sint, eller veldig glad, eller utrolig spent. Gang den følelsen med ti. Det kjennes sikkert ut som om du skal sprenge. Tenk deg så at du ikke klarer å sette ord på det du føler. I kroppen din bruser og raser følelsene. Det koker i hodet. Det er ikke farlig, det er bare en overreaksjon av følelser, men det skjønner du ikke og du klarer ikke å beskrive hva som skjer inne i deg. Isteden tar følelsene overhånd. Du blir kjempe sint. Bordet som står i veien blir løftet og flyttet. Du løper for å komme vekk. Vekk fra de som ikke forstår. De som bare blir sint fordi du ikke klarte å stanse alt det som skjer inne i deg. Du mente ikke at det skulle bli slik, det gjorde ikke de heller, men inne i deg blir alt så forsterket. Alt føles så urettferdig. Hvorfor får du kjeft? Det var ikke du som begynte, du bare sa fra om at dette ikke var riktig. Du forstår ikke at beskjeden ble gitt på feil måte når du bare ropte masse man ikke forstod for så å løpe din vei, men frustrasjonen du følte bare boblet over og så ble det slik. Når du er spent er det fryktelig vanskelig å vente. Når du er lei deg er du utrøstelig. Når du er sint eller glad så svever du og det er vanskelig å få deg til å lande. Du blir rastløs og søker oppmerksomhet i et forsøk på å fortelle om det som skjer på innsiden, men som du ikke klarer å sette ord på. Det er ikke alltid de rundt deg forstår at det er det du du prøver på. Du trenger bare å bli forstått, isteden blir du misforstått og det gjør det hele bare vondere for deg. Klarer du forestille deg dette? Dette er hverdagen til syvåringen min, Snipp.

Den gangen han var liten og vi ikke visste hva vi hadde i vente

Mest sannsynlig er han høysensitiv. Alt blir forsterket og det er så lett å misforstå ham. Selv jeg gjør det noen ganger og hjertet mitt knuser i tusen biter hver gang det skjer. Det er ikke alltid like lett å holde hodet klart i en travel hverdag og med tre andre barn som også krever sitt. Da kan det fort skje noe som legger verden hans i grus. Jeg vil jo så gjerne forstå ham. Beskytte ham. Denne gode, snille, hjelpsomme gutten min. Jeg har vært på møter med barnehage og skole, jeg har samtalt med adferdspsykolog på helsestasjonen, jeg har til og med tatt et foreldrekurs. Han har ingen diagnose jeg kan vise til. Hadde han hatt ADHD hadde folk nikket samtykkende og forstått situasjonen med en gang. Dette er bare sånn min Snipp er. Frykten er at han skal bli misforstått. At folk tenker: «For en umulig unge!» når han plutselig bare stikker av fra for eksempel en fotballkamp. Det er jo ikke derfor han stikker av. Han vil ikke la noen se at han blir usikker. Før gjemte han usikkerheten sin bak en klovnemaske, nå vil han helst være i fred når han følelsene tar overhånd. Om det er glede, sinne, sorg eller frustrasjon. Heldigvis er ting blitt bedre. Vi har jobbet masse sammen for å få det til. Jeg har pøst på med kjærlighet. Jeg har grått og mange ganger har jeg bitt tennene sammen i frustrasjon. Nå er han flinkere til å sette ord på følelsene sine, men noen dager koker det fortsatt over og da er vi alle utslitt når kvelden kommer. Det er de dagene jeg legger meg med gråten i halsen og tenker: «Du er mislykka du som ikke en gang forstår ditt eget barn.» Misforstå meg rett. Jeg skal ikke svartmale det hele. Jeg ville ikke ha byttet ham ut på noen helst måte. Dette er bare en liten del av den han er og for meg er han selvsagt en av de aller beste i hele verden :)

Poenget mitt var i grunn bare at ting ikke alltid er som de ser ut, men det ble et litt mer personlig innlegg enn jeg hadde tenkt så kanskje jeg etter hvert sletter det... Så vet du hvorfor du ikke finner det igjen..

Foodbaby

I dag har jeg lært at det slett ikke er spesielt lurt å avslutte en tre ukers periode med kontrollert kosthold samtidig som svigermor feirer bursdag. Ja, for i bursdag spares det jo selvsagt ikke på noe. Og jeg innrømmer det. Jeg lot meg friste! Opp til flere ganger faktisk... Etter andre porsjonen med fløtegratinerte poteter skjønte jeg at løpet var kjørt og da det i tillegg dukket opp TO kaker på dessertbordet ble jeg sukkerjunkie og alt om måtehold var glemt...

Det endte selvsagt slik det bare kunne ende. Kvalme og mageknip da jeg endelig fant sofaen hjemme. Jeg angrer likevel ikke. Det var vel verdt alt sammen! :-) Det passer også litt greit siden svigermor vil ha meg med ut på en lengre løpetur i morgen. Da har jeg noe jeg kan skylde på der jeg henger flere kilometer bak henne som et slapt slips.

I kveld blir det derimot sofaen på både meg og foodbabymagen min! ;-)

Skulk

Da jeg ble vekket av ungene på et tidspunkt som kjentes alt for tidlig (den var halv åtte så jeg har i grunn ikke noe å klage på..) hadde jeg slett ikke lyst til å stå opp. Kroppen kjentes tung og om jeg kjente godt etter hadde jeg vondt både her og der etter løpeøkten med svigermor i går. Mannen har i tillegg vært slått ut av influensa i helgen så jeg har vært en slags alenemor. Med et stønn boret jeg hodet langt ned i puten, talte til ti og tenkte på alle tingene jeg gleder meg til å savne når de blir større:

• bleier med illeluktende innhold som presser seg opp i ansiktet ditt når du har mest lyst til å sove.
• travle morgener hvor man starter dagen med å krangle om buksen skal være bakfram eller på vrangen?
• kommandosentralen som aldri klarer å bestemme seg for hva de skal ha på skiven slik at alltid ender opp med å smøre alt for mange skiver (som du selvsagt må spise selv).
• kaffen som du aldri får drikke varm.
• de uendelige mulighetene de små har til å alltid finne noe å krangle om.
• forsøkene på å nyte maten med ulovlige høye verdier av decibel som tilbehør.

Nei, i dag fristet det ikke å stå opp! Jeg skulle ønske det fantes en mulighet til å skulke mammarollen sånn i alle fall bare for en dag. Så kom jeg på valentineskortene jeg fikk av Snipp på fredag.

<3

Med tårer i øynene, en aldri så liten klump i halsen og et hjerte som svulmet av kjærlighet krøket jeg meg ut av sengen. Visst er det lov, og naturlig, at både mødre og fedre har dårlige dager, men for min egen del kan jeg si at disse små kan gjøre de dårlige dagene litt lysere. Om jeg lar de få lov selvsagt.

Ha en fin søndag! :)

Den motsatte mammaen

Noen ganger så føler jeg det faktisk slik. At jeg er en vanskelig mamma. Eller en motsatt mamma som får alt til å bli motsatt av det jeg hadde tenkt.

På onsdag for eksempel så skulle mannen holde kurs på jobben på kvelden. Snipp skulle selvfølgelig i et besøk akkurat den dagen, men jeg vinket alle fire avgårde om morgenen sammen med bilen. Snipp skulle hentes klokken halv syv. Det var riktig nok litt i seneste laget for Snute å være ute da siden vi måtte gå, men dette skulle selvsagt gå helt fint! Vi skulle ha en kjempe koselig spasertur hvor vi bare skulle kose oss. Kikke på stjernehimmelen, balansere på muren og kanskje fant vi noe spennende på veien?

Protestene startet allerede på vei hjem fra barnehagen. Likevel hadde jeg klokketro på prosjektet. Jeg laget det spennende med lovnad om lommelykter med på turen og underleppene nærmet seg heldigvis et smil. Mens jeg laget middag skulle de lete etter lommelyktene sine. Dette glemte de riktig nok i det de fant fjernkontrollen til TV og det var glemt helt til jeg annonserte at vi skulle gå.
"Men lommelykter da, mamma?" Så ble det leting. Den eneste lommelykten vi fant virket selvsagt ikke selv om vi byttet batteri. Tilslutt fant Snapp et kamera han ville ta med og med svette i pannen sa jeg ja med et lettet sukk.

20 minutter brukte vi på å kle på oss. Jeg hadde planlagt 5. I tillegg måtte vi innom butikken for det var helt tomt for toalettpapir. I det vi rundet hushjørnet gikk kamera tomt for batteri og turen virket brått endeløs. Vi subbet langsomt nedover og klokken tikket ekstra fort. Den koselige turen vi skulle ha ble erstattet av mas, mas, mas fra meg. Jeg brukte alle de fineste måter og toneleier jeg kjenner til å forklare at vi hadde SKREKKELIG dårlig tid. Jeg hater folk som er sent ute og jeg hater å ha dårlig tid. Da mister jeg hodet helt og fullstendig. Jeg klarer visst ikke å bli venner med denne planlegging og forståelsen av at ting tar lenger tid med barn og da dukker motsatt mammaen opp og ødelegger hele kosen. Irriterende nok. Jeg tror jeg har litt å øve på der.

Snipp ble hentet anstendige 15 minutter for seint, men alle var nesten like blid. Vi hadde fått i oss nok sjokolade til at vi surfet på blodsukkeret hjem. I alle fall til Snute fikk gnagsår på lårene (!?) og gråt salte tårer halve veien hjem. Nå har jeg derimot stengt motsatt mammaen inne på loftet og der håper jeg hun blir!

The long way home...

God helg! Jeg håper den ikke blir motsatt :)

Kjærlighet i en matboks

Jeg har vært nødt til å krype til korset. Tidligere har jeg sett på dette med å skrive lister på alt mulig som tvangstanker. Og det skulle jeg IKKE ha på meg at jeg slet med. Tvangstanker eller ei- nå er jeg blitt en av dem .. Faktisk så opererer jeg ikke med mindre enn TO lister når det kommer til mat. Tre om vi teller med handlelisten. Jeg har en med middagsoversikt i flere uker framover og så har jeg en hvor jeg skriver ned alle måltidene gjennom uken. Dette gjør jeg a) for å passe på at jeg spiser alle mine måltid i løpet av en dag, b) for å kunne variere på alle måltider, ikke bare middag, og c) for å ha mat i huset til å variere med!

Jeg skal ikke skryte for mye, vi har bare gjennomført første uken enda, men til nå har det fungert fantastisk! Ta lunsjene for eksempel. Tidligere har jeg tenkt at: næh.. sorry, mine barn var ikke så heldig at de fikk en Kaluza til mor og slike kreative nistepakker har jeg ikke tid til. Eller kreativitet til. Nix og nei. Likevel gjorde jeg et forsøk til. Og med litt planlegging så går det faktisk bra! Nistesmøringen som tidligere var det kjedeligste jeg gjorde og min samvittighetskval nummer 1 er plutselig blitt kveldens høydepunkt. Jeg koser meg på kjøkkenet og føler at jeg faktisk sender med litt kjærlighet i den matboksen selv om det ikke er så avansert. Her er litt av det som ble med til lunsj denne uken:

Matmuffins med egg og bacon.

Salat med skinke. 

Grove pannekaker med pålegg...

..rullet sammen.

Og når Snapp kommer hjem med stjerner i øynene og sier: Mamma, kan jeg få sånn skive i morgen også for den var bare sååååå god! Da blir jeg såååå glad inni meg og tenker at det faktisk er verdt de fem minuttene ekstra. Planlegging er tydeligvis nøkkelen hos oss i alle fall. Så i morgen er det blant annet dette som befinner seg i matboksene:

Speltrundstykker med diverse pålegg (regner med salaten bli plukket av, men det ser i alle fall fint ut!).

Ønsker alle en flott uke! :)

Bonusmamma'n

For snart åtte år siden hadde jeg et viktig møte. Jeg skulle møte en liten gutt på nesten fem og et halvt år. Visst hadde jeg møtt barn før, men denne gutten var ekstra spesiell. Det kriblet i magen, hjertet banket litt ekstra og jeg måtte trekke pusten en ekstra gang før jeg banket på døren. Ville han like meg? Var det for tidlig?  
Innenfor ble jeg møtt av en sjenert liten gutt.
"Hei," sa jeg
"Hei," sa han mumlende mens han kikket ned på gulvet og beina sine hvor det hvilte en ball. Han fiklet litt med den før han smalt den i veggen.
"Liker du å spille fotball?"
"Ja, og jeg er kjempe god, vil du se?" Jeg nikket og smilte og satt rolig på gulvet mens han sendte ballen i veggen sikkert hundre ganger. Barrieren var brutt.

Denne spesielle gutten var Bonusen. Flere ganger har jeg blitt fortalt at jeg er tøff som valgte å gå inn i et forhold med en mann som hadde barn. For meg har dette aldri vært et tema. Jeg valgte kjærligheten. At han hadde barn var ikke et hinder, men en del av den han var. Det vil ikke si at det alltid har vært lett, men for meg er Bonusen likestilt med mine egne barn. På mange måter er han jo faktisk mitt første barn. Jeg gråter på hans juleavslutninger, og jeg gråter på de andre sine juleavslutninger. Hjertet svulmet av stolthet den gangen han ble banens beste i en kamp. Jeg maser like mye på han om at han må huske å rydde etter seg, kle godt på seg eller huske refleksvest som på de andre. Utfordringen ligger som oftest i samarbeidet mellom oss voksne. Det er ikke alltid lett for en forelder at en utenforstående skal komme inn og leke mor/far for deres barn. Jeg har heldigvis klart å finne balansen der. Noen ganger føles det likevel vanskelig å være på utsiden uten noen rettigheter. Det har hendt at jeg har vært oppgitt på skolen, eller andre, på grunn av manglende eller dårlig oppfølging, men som bonusmamma kan man ikke bare komme ramlende inn på lærerværelset og hytte med neven. Å være bonusmamma er likevel mest av alt givende og det gjør meg så uendelig rik!

Denne lille gutten er ikke så liten lenger. I dag ble han tenåring. Aldri noensinne har jeg angret på at jeg tok sjansen og jeg er takknemlig for at Bonusen slapp meg inn i livet sitt. Jeg ble godtatt og selv om jeg ikke er mammaen hans respekterer han meg som en foresatt. Han nøler ikke med å himle med øynene når han er uenig med meg eller le av meg når jeg gjør feil. Vi er ikke mor og sønn, men for meg er han i alle fall verdens beste bonus! :)

Dette innlegget er godkjent av pappaen!

Må også få legge til at jeg sender noen tanker til de som har mistet alt under brannene i Lærdal natt til i dag <3 

Brytningstid

Om en måned deler jeg hus med en tenåring ( hjelp! Det er jeg da alt for ung til!!) og tre små gutter på 7, 5 og 3 år. Det betyr at jeg har vært mamma i snart syv år. Bonusmamma litt lenger. Når høsten kommer har vi nådd en liten milepæl. Da er det første gang på seks år at vi ikke har barn på småsiden! Herlighet som de vokser.. hvor ble årene av? Jeg ser også for meg at Snute skal slutte med bleie i løpet av våren og da har jeg skiftet bleie i syv sammenhengende år. Kneet mitt har faktisk vannblemme på innsiden etter all den tiden jeg har brukt i knestående på baderomsgulvet i forbindelse med bleieskift! :)

Bleieskiftarbeider..

Det at de små vokser til er både skremmende, vemodig, deilig og befriende på samme tid. Tre tette er utrolig praktisk med tanke på at man raskt blir ferdig med graviditeter, barnefødsler og bleieskift, men for meg personlig så syns jeg det til tider har vært veldig tøft. Mange ganger har jeg følt at jeg ikke har strukket til. Akkurat i den fasen hvor første løsrivelsen skjer har jeg vært opptatt. Ny baby i hus og storesøsknene mister plutselig mamma en liten stund når hun forsvinner inn i ammetåke, søvnløshet og babylykke. Selv om man som mamma aldri glemmer de andre tror jeg det mange ganger kan føles slik for den lille som over natten brått er blitt "så stor"! Følelsen av å ikke være en god nok mamma er ikke spesielt god.

I disse årene har jeg har vært både sliten og lykkelig. Det har vært latter og det har vært tårer. Jeg har tenkt at nå orker jeg ikke mer. Hjertet mitt har til tider svulmet over av kjærligheten til disse små. Til tider har det føltes som om det alltid har vært noen som har vært helt avhengig av meg. Det har ikke vært noe pusterom til å være noe annet enn mamma. Men nå skjer det noe. Brytningstiden er i gang. Snute er i ferd med å bli selvstendig. Han klarer alt selv. Og når han klarer alt selv kommer pusterommet jeg har ventet på. Den rosa mammatåken jeg har befunnet meg i letter. Jeg kan ta steget ut og trekke pusten dypt. Jeg overlevde en sammenhengende småbarnstid på syv år og nå vil alt bli så mye enklere. Nå kan jeg endelig senke skuldrene og være den fantastiske mammaen som jeg har drømt om å være så lenge.

(Jeg vet at når jeg leser dette om noen år vil jeg le av meg selv som tror at det blir enklere og lengte tilbake til småbarnstiden, men akkurat nå skal jeg bare nyte denne lille brytningstiden.. :))

2014

Da skriver vi 2014! Jeg har troen på at dette blir et flott år. Jeg er ikke så glad i nyttårsforsetter så jeg har egentlig ingen, men jeg tenker at et nytt år er en unik mulighet til å starte litt på nytt. På den agendaen har jeg derfor noen punkt. Jeg skal blant annet bli flinkere til å planlegge og organisere. I den forbindelse har jeg også lyst til å bli flinkere til å spare. Der er vi ikke god i det hele tatt! Så om du har noen sparetips tar jeg gjerne i mot. Alle bilproblemene har nemlig spist relativt mye av egenkapitalen vår.. Selvsagt vil jeg også fortsette, og helst bli enda litt bedre, med en sunn livsstil som inkluderer både mat og trening! Jeg fikk jo aldri oppdatert dere på juleutfordringen min siden jeg ble syk. Omgangssyken ødela også litt av framgangen min, men jeg nådde målsetningen min om økt fokus på aktivitet i hverdagen! :)

2014 har startet bra så langt. I går gikk jeg laaaang tur med en venninne og i dag har jeg endelig hatt en styrkeøkt etter alt for lang tid uten. Det gikk litt trått og jeg tok det forholdsvis med ro, men heldigvis har jeg klart å holde styrken vedlike selv om jeg ikke direkte har trent styrke. Neste gang vet jeg derfor at jeg kan ta mer i! :)

Har du et nyttårsforsett? :)

Storm

Denne romjulen har det stormet både utendørs og innendørs! Ungene klarte aldri å lande skikkelig etter all spenningen og forventningen som oppstod før julaften. Ei heller har det vært spesielt godt vær til å løpe det fra seg ute. Så da har vi vekslet mellom fin lek, familiekos, brettspill og krangling innendørs.

Jeg følger Jason Vale på facebook og det føltes som om han visste hvordan julen hadde vært da han i går la ut en juiceoppskrift med overskriften: Feeling stressed and just want to sleep? Svaret mitt var JA! Og ved et nok et lykketreff viste det seg at kjøleskapet inneholdt akkurat de rette ingrediensene. Så jeg juicet meg en energioppkvikker!

Om det var juicen som funket vites ikke med sikkerhet, men vi la i alle fall ut på langtur opp i skogen. Det var jo endelig opphold slik at man kunne bevege seg utendørs uten å være redd for at en enten skulle blåse bort eller bli truffet av et eller annet flyvende objekt!

Det ble en deilig tur. Selv om landskapet ikke akkurat hadde julepreg. Det var mer høst.. Snute gikk for egen maskin og bare det i seg selv fører jo med seg en ekstra treningsøkt. For en på to (snart tre!) må løftes, dyttes og til tider bæres over små hindre.. alle muskelgrupper er i bruk med andre ord! På slutten var jeg nesten sikker på at albuen var ute av ledd etter alle støttebevegelsene nedover den bratte, våte skogsbunnen. En stund var Snute riktig så bekymret for meg og lurte på om han skulle hjelpe meg! Men vi kom oss da ned :) Alle hadde fått ut litt energi så ettermiddagen ble heldigvis langt roligere i går!

Håper du har hatt en fin og rolig romjul! :)

I denne søte førjulstid

I hele desember har jeg jaktet på julestemning og perfekte julegaver. Ja, for hva ønsker egentlig tante Olga seg? Eller bestefar? Eller alle de andre som du alltid har dårlig samvittighet for når desember dukker opp. Hadde du bare fulgt de bedre opp i løpet av året så hadde du kanskje visst hva de ønsket seg også! Jeg føler meg som en desperat jeger i butikkene. Svetten siler. Tusenvis av andre desperate jegere jakter sammen med meg og presser seg nådeløst meg i det de endelig har oppdaget akkurat det som stod oppført på ønskelisten. Jaktsesongen er snart slutt og jeg bare MÅ bli ferdig med disse julegavene slik at jeg kan komme meg hjem for å vaske huset fra topp til bunn (har heldigvis ikke kjeller så sparer en etasje). Huset skal skinne må vite og Snapp har allerede ymtet frampå om at han ikke syns jeg er spesielt flink til å vaske... Sju sorter skal bakes ( jeg har bakt en runde med kakemenn, men de er tom + fått fem bokser med julekaker fra familie og de er også tom!), helst skulle jeg ha laget litt konfekt også, og så skulle jeg ha vært på kurs hos min mor for å lære meg å lage rullepølse og julesylte. Kanskje jeg skulle ha laget litt sild også for det er jo julemat! Til og med Stoltenberg spiser det til jul.

Mens jeg tenker på alt som må gjøres kommer jeg på at jeg har glemt å tenne det tredje lyset i adventsstaken. Jeg kapitulerer og må innrømme at selv om jeg langt fra er i rute så kommer nok julekvelden likevel. På denne kjerringa kommer den visst alltid som en overraskelse! En kollega av meg fortalte at hun litt før jul går med blomster til noen eldre på et aldershjem som hun vet har familien langt borte. For en fin gest! Det viktigste i julen handler jo nettopp om det. Om å ta vare på hverandre. Alt trenger nok ikke være perfekt for at julekvelden skal bli bra :) Ofte er det nok å være sammen. Neste år skal jeg likevel stille bedre forberedt og planen er å starte denne oppgaven allerede i januar med å bli flinkere til å besøke disse som jeg ser alt for sjelden!

Lykke til med siste innspurt! :)

Juleønsker

Diskusjon ved middagsbordet i dag:

Jeg: Hva ønsker du deg til jul da, Snute?
Snute: Bæsj!

Hmmm... Ja, vel ja. Var ikke akkurat det svaret jeg hadde ventet meg! Snipp ville gjerne også være med i diskusjonen så han kunne fortelle at det han ønsket seg mest i hele verden var julestjernen! Eh.. ja.. tipper han blir rimelig skuffet når han åpner pakkene sine i år da ja. Fra min venstre side kommer det derimot så fint fra Snapp:

Jeg, mamma, jeg blir glad uansett hva jeg får jeg!

Åh hellandussen! Med tårer i øynene og klump i halsen kunne jeg konstatere at vi i alle fall har gjort noe riktig på veien. Vi hadde et skikkelig fint øyeblikk helt til Snipp ikke klarte å styre seg lenger og måtte stille spørsmålet han lurte så veldig på!

Selv om det er bæsj??...

... Og for de som lurte var svaret fra Snapp nei og det magiske øyeblikket brutt...

Snøstorm og kjærlighet

Ja, det høres ut som overskriften på en klissete kjærlighetsroman ( og det er jeg jo himla god på!).  Men i dag har det altså vært snøstorm i Bergen. Fra jeg gikk og la meg i går til jeg stod opp igjen i dag var det kommet noen titalls cm med snø. Vi er jo uten bil om dagen så turen til barnehagen måtte utføres til fots. En utfordring. Brøytebilene hadde ikke rukket ut så fortauet var absolutt ikke snøfritt!

Faktisk var det så mye snø at Snute fikk problemer med å gå. Han nærmest svømte i snø! Til slutt tok jeg han på skuldrene og da ble det en utfordring å holde seg på bena. Under snøen var det skrekkelig glatt. Jeg klarte til og med å falle utenfor barnehagen. Hadde heldigvis ikke Snute på skuldrene da. Videre fulgte forsinkelser på buss. Toget gikk som normalt, ergo så rakk jeg ikke toget. Da jeg endelig kom meg til sentrum ble jeg stående og vente 30 minutter på bybanen som vanligvis går hvert 5. minutt. Fin start på dagen...

... Jeg er jammen glad det ikke var sånt vær for fem år siden! Da giftet vi oss nemlig og fartet rundt fra fotograf til kirke og videre til festlokale. Det var en flott dag. Alt gikk som planlagt. Ingen babyer ble født ( jeg var 8 måneder gravid og svigerinnen min var på overtid). Tenk at min kjære fortsatt holder ut med meg! Det er jo nesten et mirakel :) Jeg som verken skulle gifte meg eller ha barn fikk andre tanker da drømmemannen dukket opp! Det er jeg glad for i dag. 

Det snør, det snør

.. og det er jo både fint og flott. Det kom liksom bare litt brått på. Min nyoppdagede lidenskap for jogging måtte utgå grunnet is i veien og løpebroddene var tydeligvis utslitt fra i fjor (??). I steden la jeg ut på langtur med en venninne og da ble hele 8 km asfalt tråkket opp. Deilig og forfriskende. Månen var også oppe så det ble nærmest en måneskinnstur :-)

Snøen lå riktig nok ikke mange dagene. Den ene dagen så det slik ut:

To dager senere ble jeg overrasket av regn da jeg gikk ut fra jobb etter 8 timers arbeidsdag. I Bergen snur det med andre ord fort! Snøen er forøvrig tilbake i dag. Spent på hvor lenge den blir liggende denne gangen.

Værendringen fikk meg likevel til å innse at utesesongen definitivt er over og treningssenteret som jeg velvillig har støttet i månedsvis ble innvilget et besøk. 

Jeg trodde jeg startet forsiktig med en spinningtime, men det viste seg at denne timen var todelt. 30 minutter spinning og 30 minutter styrke. Spinningen var fantastisk! Jeg er derimot ikke så glad i styrketrening i gruppe så de 30 minuttene ble litt bortkastet for min del. Dessverre. Ellers hadde timens tidspunkt vært perfekt!

Nå er det snart klart for Snipps første cup! Vi er alle spente. Mest på om han holder seg på banen gjennom hele kampen! 

( Mobilblogg siden vi er inne i en dårlig periode. Trådløst nettverk svikter, nettbrettet er ustabilt, vaskemaskinen funker ikke og ikke minst har bilen vår stått i ro i snart en måned :-()