Skulk

Da jeg ble vekket av ungene på et tidspunkt som kjentes alt for tidlig (den var halv åtte så jeg har i grunn ikke noe å klage på..) hadde jeg slett ikke lyst til å stå opp. Kroppen kjentes tung og om jeg kjente godt etter hadde jeg vondt både her og der etter løpeøkten med svigermor i går. Mannen har i tillegg vært slått ut av influensa i helgen så jeg har vært en slags alenemor. Med et stønn boret jeg hodet langt ned i puten, talte til ti og tenkte på alle tingene jeg gleder meg til å savne når de blir større:

• bleier med illeluktende innhold som presser seg opp i ansiktet ditt når du har mest lyst til å sove.
• travle morgener hvor man starter dagen med å krangle om buksen skal være bakfram eller på vrangen?
• kommandosentralen som aldri klarer å bestemme seg for hva de skal ha på skiven slik at alltid ender opp med å smøre alt for mange skiver (som du selvsagt må spise selv).
• kaffen som du aldri får drikke varm.
• de uendelige mulighetene de små har til å alltid finne noe å krangle om.
• forsøkene på å nyte maten med ulovlige høye verdier av decibel som tilbehør.

Nei, i dag fristet det ikke å stå opp! Jeg skulle ønske det fantes en mulighet til å skulke mammarollen sånn i alle fall bare for en dag. Så kom jeg på valentineskortene jeg fikk av Snipp på fredag.

<3

Med tårer i øynene, en aldri så liten klump i halsen og et hjerte som svulmet av kjærlighet krøket jeg meg ut av sengen. Visst er det lov, og naturlig, at både mødre og fedre har dårlige dager, men for min egen del kan jeg si at disse små kan gjøre de dårlige dagene litt lysere. Om jeg lar de få lov selvsagt.

Ha en fin søndag! :)