Jeg er mammaen din

Du vrir på deg i sofaen.
- Er du spent? Kribler det litt i magen? Hoderisting til svar.
- Skal vi gå snart? Jeg smiler, kjenner deg godt nok til å vite at det er mange tusen sommerfugler i magen din nå. Du vil bare ikke si det, men jeg er mammaen din, jeg vet.
- Ikke helt enda, vennen min. Det er en liten stund igjen. Du flytter blikket tilbake til tegnefilmen på tv.

Hånden din kjennes klam i min. Jeg vet ikke hvem av oss som klemmer hardest. Med litt vemod tenker jeg på at jeg ikke vet hvor mye lenger jeg får holde deg i hånden. Jeg er glad jeg kan være her for deg i dag. At jeg kan følge deg disse viktige skrittene. Du skjønner det ikke helt. For deg er alt fortsatt bare en lek. Du er opptatt av kule viskelær, den tøffe sekken og at du har fått deg nye venner. Du vet heldigvis ikke om alt jeg tenker på. Om alle bekymringene jeg bærer på. Hvordan vil overgangen fra barnehage til skole gå? Vil alle de nye menneskene du nå får kjennskap til forstå deg? Kommer du til å lære ditt ABC? Og viktigst av alt, vil du trives?

Vi nærmer oss nå. De begynner å rope opp navn og tårene kommer. Ikke mine, men dine. Akkurat som jeg visste de ville gjøre. Det er en mammas oppgave å vite sånt. Du gråter ikke fordi du er redd eller lei deg. Nei, du mitt elskede barn gråter fordi du kjenner på så mange følelser på en gang. Du kjenner på løsrivelsen og forandringen, men skjønner det kanskje ikke helt. Mest av alt så gleder du deg jo. Jeg kjenner en klump i halsen. Vil ikke gi slipp på deg, jeg er ikke klar for dette, men jeg må.

De voksne tar deg imot. Småprater med deg. Sier at det er helt i orden å være spent. De hadde også gledet seg masse til i dag. Du holder meg hardt i hånden, men så ser du en kjent voksen fra barnehagen som nå jobber på skolen. Han legger armene rundt deg og trøster deg mens du hikster. Sakte, men sikkert slipper du hånden min og lar deg lede bort til skolekameratene dine. Klumpen i halsen er der fortsatt, men det er mest fordi du er blitt så stor. Tiden fra første gangen du lå på brystet mitt og frem til nå har gått så fort. Jeg elsket deg da og jeg elsker deg nå.

Det fineste minnet fra første skoledag skulle bli et blurry bilde av deg den voksne fra barnehagen <3

Du vinker tilslutt forsiktig. Sier at det går bra. Jeg stryker deg over håret og sier jeg kommer tilbake når skoledagen er over. Med skjelvende underleppe nikker du tappert. Hjertet mitt brister nesten, men du kommer til å klare deg. Jeg vet det.  Dette er bare første steg. Jeg er så stolt over at jeg får være mammaen din og jeg skal være med deg hele veien videre. Når du trenger meg så skal jeg være der og når jeg må gi slipp skal jeg gi slipp, men vit at jeg alltid vil være mammaen din, Snapp :)

(Les gjerne mitt innlegg om mobbing og Snipps første skoledag her for å forstå mer om mine tanker rundt Snapps første skoledag...)

Dette burde du vite

Her om dagen satt jeg og humret meg gjennom et leserinnlegg i en nettavis. Skribenten skrev ironisk og morsomt om hvordan det var å ha barn. Jeg nikket gjenkjennende flere ganger og humret litt til. I alle fall helt til jeg kom ned i kommentarfeltet. Her hadde en lagt igjen en kommentar om at man burde slutte med denne sutringen, man hadde jo faktisk helt frivillig valgt å få barn og man burde jo vite hva man gikk til!

Jøss da, tenkte jeg og klødde meg betenkt på haken. Var det en time på skolen jeg hadde gått glipp av? En bok jeg burde ha lest? Jeg var slett ikke sikker for jeg vet at det er opp til flere ting jeg ikke visste om det å få barn. Før jeg fikk barn selv stilte jeg villig opp som barnevakt for både kusiner, fettere og venninners barn så jeg hadde jo litt erfaring. Jeg vil likevel si at det er ganske stor forskjell på å låne barn et par timer, en natt eller en helg kontra det å ha det fulle og hele ansvaret alltid!

Jeg visste jo at det helt klart ville bli mindre søvn med en baby i hus, men at det var babyen som ikke skulle sove var jeg slett ikke forberedt på! Verken Snapp eller Snute hadde behov for søvn i det hele tatt før de var rundt ni måneder. Før den tid var det kun dupper som var tingen. Både dag og natt. Jeg derimot var så og si konstant i koma og ikke spesielt trivelig selskap for resten av familien.

Samtidig med morsrollen var det også flere andre faktorer som dukket opp og som jeg absolutt ikke var forberedt på. Bekymringer for eksempel. Alt fra sykdommer til mobbing. Selv nå etter syv år holder jeg på å gå ut av mitt gode skinn om temperaturen bikker 38 grader. Eller hva med separasjonsangsten? Ja, min altså, ikke barnas. Selvfølgelig hadde jeg ingen planer om å forlate de sånn med en gang, men når tiden var inne overrasket jeg meg selv med å tenke: "Næh, jeg tror jeg blir hjemme!" Og når din egen pappa ringer deg og minner deg på at du faktisk kan be om hjelp når det trengs så bør det kanskje ringe en bjelle.

Det er så ufattelig mange utfordringer, både psykisk og fysisk, som jeg aldri kunne vært forberedt på. Til tider er det slitsomt å være foreldre. Netter uten søvn. Dager med barn som krangler og utfordrer deg. Sykdom. Andre bekymringer for barnets ve og vel. Jeg trodde ikke det ble lett, men noen ganger har det vært tøffere enn forventet. Så nei, jeg er ikke enig i at jeg burde visst hvordan det var å være foreldre. Samtidig så går dette andre veien også. Jeg var aldri forberedt på den kjærligheten jeg opplever, lykkefølelsen og beskyttertrangen. Jeg er glad jeg ikke visste alt for da hadde jeg kanskje bare sett det negative og valgt det bort. Så uendelig mye fattigere jeg hadde vært da! :-) Kanskje syter vi litt innimellom og noen av oss skriver ironiske blogginnlegg eller statuser på Facebook. Kanskje er det et overlevelsesinstinkt? Det betyr jo likevel ikke at vi elsker barna våre. Noen ganger tror jeg det er sunt at vi syter litt og er ironiske :-) Da viser vi oss i alle fall som mennesker. Men man blir jo ikke automatisk et supermenneske selv om man blir foreldre. Dessverre :-)

( Jeg linker ikke til selve innlegget da jeg ikke ønsker å henge personen som bare publiserte en uskyldig kommentar :) Dere kan eventuelt få link ved å kontakte meg dersom dere ønsker å lese det.)

Du er mislykka du!

Forestill deg at du bobler over av ulike følelser. Du formelig vibrer på innsiden fordi du føler så mye. Se for deg en gang du var skikkelig sint, eller veldig glad, eller utrolig spent. Gang den følelsen med ti. Det kjennes sikkert ut som om du skal sprenge. Tenk deg så at du ikke klarer å sette ord på det du føler. I kroppen din bruser og raser følelsene. Det koker i hodet. Det er ikke farlig, det er bare en overreaksjon av følelser, men det skjønner du ikke og du klarer ikke å beskrive hva som skjer inne i deg. Isteden tar følelsene overhånd. Du blir kjempe sint. Bordet som står i veien blir løftet og flyttet. Du løper for å komme vekk. Vekk fra de som ikke forstår. De som bare blir sint fordi du ikke klarte å stanse alt det som skjer inne i deg. Du mente ikke at det skulle bli slik, det gjorde ikke de heller, men inne i deg blir alt så forsterket. Alt føles så urettferdig. Hvorfor får du kjeft? Det var ikke du som begynte, du bare sa fra om at dette ikke var riktig. Du forstår ikke at beskjeden ble gitt på feil måte når du bare ropte masse man ikke forstod for så å løpe din vei, men frustrasjonen du følte bare boblet over og så ble det slik. Når du er spent er det fryktelig vanskelig å vente. Når du er lei deg er du utrøstelig. Når du er sint eller glad så svever du og det er vanskelig å få deg til å lande. Du blir rastløs og søker oppmerksomhet i et forsøk på å fortelle om det som skjer på innsiden, men som du ikke klarer å sette ord på. Det er ikke alltid de rundt deg forstår at det er det du du prøver på. Du trenger bare å bli forstått, isteden blir du misforstått og det gjør det hele bare vondere for deg. Klarer du forestille deg dette? Dette er hverdagen til syvåringen min, Snipp.

Den gangen han var liten og vi ikke visste hva vi hadde i vente

Mest sannsynlig er han høysensitiv. Alt blir forsterket og det er så lett å misforstå ham. Selv jeg gjør det noen ganger og hjertet mitt knuser i tusen biter hver gang det skjer. Det er ikke alltid like lett å holde hodet klart i en travel hverdag og med tre andre barn som også krever sitt. Da kan det fort skje noe som legger verden hans i grus. Jeg vil jo så gjerne forstå ham. Beskytte ham. Denne gode, snille, hjelpsomme gutten min. Jeg har vært på møter med barnehage og skole, jeg har samtalt med adferdspsykolog på helsestasjonen, jeg har til og med tatt et foreldrekurs. Han har ingen diagnose jeg kan vise til. Hadde han hatt ADHD hadde folk nikket samtykkende og forstått situasjonen med en gang. Dette er bare sånn min Snipp er. Frykten er at han skal bli misforstått. At folk tenker: «For en umulig unge!» når han plutselig bare stikker av fra for eksempel en fotballkamp. Det er jo ikke derfor han stikker av. Han vil ikke la noen se at han blir usikker. Før gjemte han usikkerheten sin bak en klovnemaske, nå vil han helst være i fred når han følelsene tar overhånd. Om det er glede, sinne, sorg eller frustrasjon. Heldigvis er ting blitt bedre. Vi har jobbet masse sammen for å få det til. Jeg har pøst på med kjærlighet. Jeg har grått og mange ganger har jeg bitt tennene sammen i frustrasjon. Nå er han flinkere til å sette ord på følelsene sine, men noen dager koker det fortsatt over og da er vi alle utslitt når kvelden kommer. Det er de dagene jeg legger meg med gråten i halsen og tenker: «Du er mislykka du som ikke en gang forstår ditt eget barn.» Misforstå meg rett. Jeg skal ikke svartmale det hele. Jeg ville ikke ha byttet ham ut på noen helst måte. Dette er bare en liten del av den han er og for meg er han selvsagt en av de aller beste i hele verden :)

Poenget mitt var i grunn bare at ting ikke alltid er som de ser ut, men det ble et litt mer personlig innlegg enn jeg hadde tenkt så kanskje jeg etter hvert sletter det... Så vet du hvorfor du ikke finner det igjen..

Skulk

Da jeg ble vekket av ungene på et tidspunkt som kjentes alt for tidlig (den var halv åtte så jeg har i grunn ikke noe å klage på..) hadde jeg slett ikke lyst til å stå opp. Kroppen kjentes tung og om jeg kjente godt etter hadde jeg vondt både her og der etter løpeøkten med svigermor i går. Mannen har i tillegg vært slått ut av influensa i helgen så jeg har vært en slags alenemor. Med et stønn boret jeg hodet langt ned i puten, talte til ti og tenkte på alle tingene jeg gleder meg til å savne når de blir større:

• bleier med illeluktende innhold som presser seg opp i ansiktet ditt når du har mest lyst til å sove.
• travle morgener hvor man starter dagen med å krangle om buksen skal være bakfram eller på vrangen?
• kommandosentralen som aldri klarer å bestemme seg for hva de skal ha på skiven slik at alltid ender opp med å smøre alt for mange skiver (som du selvsagt må spise selv).
• kaffen som du aldri får drikke varm.
• de uendelige mulighetene de små har til å alltid finne noe å krangle om.
• forsøkene på å nyte maten med ulovlige høye verdier av decibel som tilbehør.

Nei, i dag fristet det ikke å stå opp! Jeg skulle ønske det fantes en mulighet til å skulke mammarollen sånn i alle fall bare for en dag. Så kom jeg på valentineskortene jeg fikk av Snipp på fredag.

<3

Med tårer i øynene, en aldri så liten klump i halsen og et hjerte som svulmet av kjærlighet krøket jeg meg ut av sengen. Visst er det lov, og naturlig, at både mødre og fedre har dårlige dager, men for min egen del kan jeg si at disse små kan gjøre de dårlige dagene litt lysere. Om jeg lar de få lov selvsagt.

Ha en fin søndag! :)

Bonusmamma'n

For snart åtte år siden hadde jeg et viktig møte. Jeg skulle møte en liten gutt på nesten fem og et halvt år. Visst hadde jeg møtt barn før, men denne gutten var ekstra spesiell. Det kriblet i magen, hjertet banket litt ekstra og jeg måtte trekke pusten en ekstra gang før jeg banket på døren. Ville han like meg? Var det for tidlig?  
Innenfor ble jeg møtt av en sjenert liten gutt.
"Hei," sa jeg
"Hei," sa han mumlende mens han kikket ned på gulvet og beina sine hvor det hvilte en ball. Han fiklet litt med den før han smalt den i veggen.
"Liker du å spille fotball?"
"Ja, og jeg er kjempe god, vil du se?" Jeg nikket og smilte og satt rolig på gulvet mens han sendte ballen i veggen sikkert hundre ganger. Barrieren var brutt.

Denne spesielle gutten var Bonusen. Flere ganger har jeg blitt fortalt at jeg er tøff som valgte å gå inn i et forhold med en mann som hadde barn. For meg har dette aldri vært et tema. Jeg valgte kjærligheten. At han hadde barn var ikke et hinder, men en del av den han var. Det vil ikke si at det alltid har vært lett, men for meg er Bonusen likestilt med mine egne barn. På mange måter er han jo faktisk mitt første barn. Jeg gråter på hans juleavslutninger, og jeg gråter på de andre sine juleavslutninger. Hjertet svulmet av stolthet den gangen han ble banens beste i en kamp. Jeg maser like mye på han om at han må huske å rydde etter seg, kle godt på seg eller huske refleksvest som på de andre. Utfordringen ligger som oftest i samarbeidet mellom oss voksne. Det er ikke alltid lett for en forelder at en utenforstående skal komme inn og leke mor/far for deres barn. Jeg har heldigvis klart å finne balansen der. Noen ganger føles det likevel vanskelig å være på utsiden uten noen rettigheter. Det har hendt at jeg har vært oppgitt på skolen, eller andre, på grunn av manglende eller dårlig oppfølging, men som bonusmamma kan man ikke bare komme ramlende inn på lærerværelset og hytte med neven. Å være bonusmamma er likevel mest av alt givende og det gjør meg så uendelig rik!

Denne lille gutten er ikke så liten lenger. I dag ble han tenåring. Aldri noensinne har jeg angret på at jeg tok sjansen og jeg er takknemlig for at Bonusen slapp meg inn i livet sitt. Jeg ble godtatt og selv om jeg ikke er mammaen hans respekterer han meg som en foresatt. Han nøler ikke med å himle med øynene når han er uenig med meg eller le av meg når jeg gjør feil. Vi er ikke mor og sønn, men for meg er han i alle fall verdens beste bonus! :)

Dette innlegget er godkjent av pappaen!

Må også få legge til at jeg sender noen tanker til de som har mistet alt under brannene i Lærdal natt til i dag <3 

Brytningstid

Om en måned deler jeg hus med en tenåring ( hjelp! Det er jeg da alt for ung til!!) og tre små gutter på 7, 5 og 3 år. Det betyr at jeg har vært mamma i snart syv år. Bonusmamma litt lenger. Når høsten kommer har vi nådd en liten milepæl. Da er det første gang på seks år at vi ikke har barn på småsiden! Herlighet som de vokser.. hvor ble årene av? Jeg ser også for meg at Snute skal slutte med bleie i løpet av våren og da har jeg skiftet bleie i syv sammenhengende år. Kneet mitt har faktisk vannblemme på innsiden etter all den tiden jeg har brukt i knestående på baderomsgulvet i forbindelse med bleieskift! :)

Bleieskiftarbeider..

Det at de små vokser til er både skremmende, vemodig, deilig og befriende på samme tid. Tre tette er utrolig praktisk med tanke på at man raskt blir ferdig med graviditeter, barnefødsler og bleieskift, men for meg personlig så syns jeg det til tider har vært veldig tøft. Mange ganger har jeg følt at jeg ikke har strukket til. Akkurat i den fasen hvor første løsrivelsen skjer har jeg vært opptatt. Ny baby i hus og storesøsknene mister plutselig mamma en liten stund når hun forsvinner inn i ammetåke, søvnløshet og babylykke. Selv om man som mamma aldri glemmer de andre tror jeg det mange ganger kan føles slik for den lille som over natten brått er blitt "så stor"! Følelsen av å ikke være en god nok mamma er ikke spesielt god.

I disse årene har jeg har vært både sliten og lykkelig. Det har vært latter og det har vært tårer. Jeg har tenkt at nå orker jeg ikke mer. Hjertet mitt har til tider svulmet over av kjærligheten til disse små. Til tider har det føltes som om det alltid har vært noen som har vært helt avhengig av meg. Det har ikke vært noe pusterom til å være noe annet enn mamma. Men nå skjer det noe. Brytningstiden er i gang. Snute er i ferd med å bli selvstendig. Han klarer alt selv. Og når han klarer alt selv kommer pusterommet jeg har ventet på. Den rosa mammatåken jeg har befunnet meg i letter. Jeg kan ta steget ut og trekke pusten dypt. Jeg overlevde en sammenhengende småbarnstid på syv år og nå vil alt bli så mye enklere. Nå kan jeg endelig senke skuldrene og være den fantastiske mammaen som jeg har drømt om å være så lenge.

(Jeg vet at når jeg leser dette om noen år vil jeg le av meg selv som tror at det blir enklere og lengte tilbake til småbarnstiden, men akkurat nå skal jeg bare nyte denne lille brytningstiden.. :))

En perfekt verden?

Den siste uken er det to saker som har gjort sterkt inntrykk på meg. Det er saken om Jonnys siste uker og saken på mamma om skjult jentemobbing. Begge deler er selvsagt ingen kjekk lesning.

Med Jonny er det verste at mange visste, eller burde ha visst, men ingen ga beskjed eller tok affære. Det kunne ha reddet livet hans. Hvorfor er vi så redde for å blande oss? Er vi redde for å bry oss? Eller er det hele så uvirkelig at ingen tror at sånt kan skje? Jeg kjenner på det selv. Hadde jeg visst at noen ble mishandlet, psykisk eller fysisk, så merker jeg at veien for å melde fra om det er tung og gå. MEN! Det burde jo ikke være sånn. Veien burde vært kort. Kanskje er det slik at vi ofte velger å tro det beste om andre mennesker. Kanskje er dette barnet til noen vi kjenner godt. Da er det ekstra vanskelig å melde fra.  Det er akkurat som om det er like mye skambelagt å gi beskjed som å utføre handlingen.  Alle sier at vi selvsagt hadde gjort det, men kommer vi til å gjøre det når vi står midt oppi det eller håper vi at noen andre tar affære? Når vi leser en artikkel i media om slike ting så tenker vi kanskje: For en drittsekk! Men er det nødvendigvis slik at denne personen er en drittsekk? Dette kan jo være hvem som helst. Kanskje er det faren som alltid smiler og ønsker deg god morgen når du møter han i døren på vei inn i barnehagen? Kanskje er det moren som alltid er nyfrisert og sminket selv om klokken bare er kvart over syv? Jeg sier ikke at vi skal mistenke alle, men vi kan heller ikke lukke øynene for at sånt også kan skje i vårt nærområde.  Dessverre.  Det vanskelige er om det viser seg at vi tar feil. At den voksne faktisk hadde gått på døren eller at barnet faktisk hadde falt og slått seg stygt, men i de tilfellene burde vi vel egentlig være glade for at det finnes mennesker som bryr seg? Selvfølgelig skal vi ikke kaste rundt oss med anklager, det bør være en skjellig grunn når man melder inn slikt.  I noen tilfeller tror jeg likevel det er bedre å gjøre feil en gang for mye enn en gang for lite.

Så er det jentene som mobber i det skjulte. Dette er vel strengt tatt ikke noen hemmelighet. I alle fall ikke om man er jente.Jeg vil anta at de fleste jenter enten har opplevd dette selv eller kjenner til noen som har. Jeg har opplevd å være den som det blir tisket og hvisket om, men jeg har også vært på den andre siden. Jenta som var for redd til å gå alene så jeg hengte meg på utfrysingen av de som den dagen ikke var kule nok til å være med i gjengen. Aller helst skulle jeg ønske jeg var tøff nok til å strekke ut en hånd til denne og si at jeg heller ville være med henne. Det hadde jo vært mye tøffere enn å stå på sidelinjen sånn. Men jeg var feig. Den dag i dag angrer jeg bittert på det. Jeg kan ikke gjøre om det, men jeg kan forsøk å gjøre noe for at det ikke skjer igjen.

Det oppfordres til å passe på at ingen står alene, men hva med å begynne med oss selv? Vi må åpne øynene og være obs på at det faktisk kan være vår lille engel som mobber. Da må vi være klar til å ta tak i det. Og oppfører vi voksne oss alltid perfekt? Hvorfor skal det ikke være greit for barna å baksnakke når vi selv kan gjøre det om en nabo, kollega eller blogger,  til og med innad i familier skjer dette. Ja, baksnakking er også mobbing. En blogger kunne fortelle at hun ble hengt ut på et forum. Jeg leste alle 90 sidene med innlegg på forumet. De forsvarte seg med at det var bloggeren som jukset med blogging. Hun kopierte innlegg og bilder uten tillatelse. Mulig bloggeren ikke alltid gjør ting rett, men kan det forsvare at man kaller bloggeren både feit og dum og rakker ned på økonomi, leilighet og livsstil? I mine øyne er det er det personhets og mobbing. Selv om en er gjemt bak et nick burde ikke det bety at man kan si mer enn en hadde sagt direkte til personen. Det ser med andre ord ikke ut til at dette er noe vi vokser av oss. Eller er det andre årsaker som ligger til grunn? I de fleste tilfeller tror jeg det er sjalusi og frykten for å ikke være god nok. Når vi sier: Herregud! Nå har naboen kjøpt enda en ny bil! Så tenker vi kanskje egentlig: Nå har jeg hatt det samme vraket i fem år. Skulle ønske jeg hadde råd til ny bil! Hva om vi heller hadde forsøkt oss på en positiv vinkling og sagt: Naboen har fått seg ny bil. Så bra for han at har råd til det! Jeg vedder på vi hadde hatt det mye bedre med oss selv etter en sånn setning.

Jeg vil i alle fall nå prøve å bli et bedre medmenneske. Jeg vil tilby den samme respekt overfor andre som jeg selv forventer tilbake. Jeg vil bry meg når det er behov for det. Jeg vil framsnakke i istedenfor å baksnakke. Men viktigst av alt så håper jeg å kunne lære barna mine at det tøffeste de kan gjøre er å rekke ut en hånd til den som står alene på skoleplassen!

Del gjerne om du er enig :-) Om vi alle tar ansvar og begynner med oss selv kan vi sammen skape noe positivt.

Mobbing på agendaen

Voss er første kommune i landet som nå har eget mobbeprogram allerede i barnehagen. Som mamma er jeg selvfølgelig opptatt av mobbing. Man tenker gjerne at dette spesielt skjer på skolen, men vi hadde allerede en forsmak på dette i barnehagen med Snipp. Heldigvis har vi en bevisst barnehage som raskt fanget opp situasjonen slik at det ikke fikk utarte seg.

Snipp er en gutt som er usikker på seg selv og opptatt av å bli godt likt. Da han begynte på stor avdeling ville han så veldig gjerne være med de store. Dette var de store som var litt mer bevisst flinke til å utnytte og Snipp ble brukt til å utføre det de selv visste ikke var lov. Snipp fikk skylden, men ingen belønning i form av vennskap med den store gjengen. Han ble utagerende på hjemmebane og vi ble fortvilte foreldre i kulissene. Mammahjertet gråt under foreldresamtalen. Selv var han for liten til å sette ord på ting, men jeg forlangte en ekstra foreldresamtale fordi jeg skjønte at noe var galt. Barnehagen tok oss på alvor og kunne betrygge meg med at de hadde kontroll og tok vare på gutten min. Jeg følte meg trygg og har alltid hatt god dialog med barnehagen.

Så kom den skumle overgangen til skolen. Hvordan skulle det gå? Han er fortsatt lett påvirkelig og lett å utnytte. Som da nabogutten spurte om å låne sparkesykkelen hans og leverte den tilbake etter å ha brukt opp gnisten. I tillegg har han fortsatt problemer med å sette ord på det han føler, samtidig som han føler sterkt og mye. Ofte bunner det ut i fortvilelse og sinne som ikke alltid er like lett å forstå for oss voksne.

I samarbeid med barnehagen hadde vi derfor et møte med skolen om Snipps utfordringer og ikke minst alle de gode sidene han har. Det er heldigvis de det er flest av. Vi fikk et godt inntrykk av at vi ble hørt av skolen. De tok oss på alvor og jeg kunne puste lettet ut.

Så kom første skoledag. Vi fikk bekreftet at samtalen med skolen ikke hadde hatt noen effekt. Første skoledag ble rett og slett kjip for både foreldre og Snipp. Lærerne hadde ikke fått noe informasjon og alt skar seg. En stor dag i Snipps liv som skulle bli husket som spennende med fine bilder og stolthet ble alt annet enn vi hadde tenkt. Heldigvis fikk jeg god dialog med læreren hans og nå går alt så mye bedre, men jeg føler meg fortsatt ikke trygg på at en av mine dyrbare diamanter blir tatt vare på. Det er ikke noen god følelse.

Mobbing kommer i alle varianter. Både fysisk og psykisk. Ofte begynner det med erting. Når det kan kalles mobbing har det allerede gått for langt spør du meg. Derfor er det viktig at barnehager også har dette i tankene. Kortvarig erting kan gjøre stor skade. Det er vi voksne som har ansvaret for barn skjønner ikke hva de gjør. Forebygging tidlig tror jeg kan hjelpe mye. Vi voksne må også være åpne for at våre egne barn kan være mobbere. Jeg tror ikke mobbere alltid er lett synlige eller bøller. Jeg tror heller ikke barn er onde. Hjemme hos oss har vi fokus på at de ikke skal erte hverandre. Vi skal være snille mot alle, også søskene våre.

En siste bønn et at foreldre blir hørt når de er bekymret. Uansett om det er i barnehagen eller skolen. Jeg skjønner at det i alle fall i skolen er mange barn å forholde seg til og desto viktigere er det å ha en god dialog med foreldre. Vi foreldre vil jo være sikker på at barna våre har det trygt på skolen!

Hele artikkelen om Voss kan leses her

Mammaer har også dårlige dager

Kjære guttene mine.

I seks og et halvt år har jeg fått være mamma. Ja, jeg har fått være, for det er ingen selvfølge. I gode og vonde dager. Heldigvis mest gode. Å være mamma ( eller pappa for den saks skyld) er ikke alltid lett. Jeg husker ikke hva jeg gjorde uten dere, men det var nok en god del roligere ettermiddager. Kanskje sov jeg litt når jeg kom hjem fra jobb? Kanskje spiste jeg middag, eller kanskje ikke? Kanskje gjorde jeg ingenting? Nå vet jeg nesten ikke hva ingenting er. Det var natten vi ikke sov på grunn av at Snute hadde mareritt, vi kranglet om støvler eller joggesko, jeg rakk ikke toget og det kokte på jobb. Mamma blir sliten av sånt. På slike dager burde dere fått mammafri og jeg drømmer litt om ingenting. Men rekker bare å drømme et lite sekund.

"Mamma. MAMMA. M.A.M.M.A!" Du, Snapp, har noe viktig du vil si. I samme øyeblikk klatrer Snute opp på øverste punkt i huset og skal hoppe. Snipp kommer som en virvelvind inn døren. " Jeg må tisse. Jeg må bæsje. Jeg må ha hjelmen min. Jeg må ha vann NÅ!" Å som jeg gjerne skulle hatt litt mer tid til å bare høre på deg, Snapp, men Snute må reddes. Så kan jeg lytte. Mammahjertet knirker litt da du blir lei av å vente og begynner å leke med bilene dine.

En typisk dårlig dag for mamma. På dårlige dager er samvittigheten verst. Jeg skulle vært mer tålmodig, hatt mer tid, hatt flere armer. Jeg strekker ikke til med å være mamma, husmor og yrkesaktiv. Jeg vil være ingenting. Jeg håper dere ikke merker det. Det er jo ikke deres skyld at jeg har en dårlig dag. Det hender likevel jeg må si unnskyld fordi stemmen min var sint uten at jeg egentlig mente det. Uansett hvor sliten jeg er så betyr dere alt. Jeg elsker dere! Ville gått gjennom ild og vann om jeg måtte.

Når roen senker seg og vi kryper ned i sofaen for å se barne- tv skjer det magiske. Dere krangler om å få sitte ved siden av meg. Jeg har fanget fullt og jeg skjønner hvor rik jeg er. Snute ler sin herlige barnelatter når jeg kiler han i nakken. Snapp lener hodet sitt mot skulderen min og stryker meg på armen. Stolt observerer jeg Snipp som løser en vanskelig bane på et strategispill på mobilen min. Herlighet så heldig jeg er som er mammaen deres!

Når nattakoser og " jeg er glad i deg" er delt ut til alle tre svulmer mammahjertet mens jeg tenker at jeg ville ikke byttet ut dette til fordel for ingenting mot alt i verden. De dårlige dagene er definitivt mye bedre nå som jeg er mamma. Takk for at dere er til!

Klem fra mammaen deres <3

Husmor

I dag hadde jeg planer om å gi mine forsvinnende muskler litt pleie. Men som en ekte husmor og småbarnsmamma må man være åpen for endringer i planene. Barn, mann, hus og hjem kommer selvfølgelig alltid i første rekke. Ikke nødvendigvis alltid i nevnte rekkefølge. Så da mine små håpefulle stolt kom hjem med årets påskepynt kastet jeg et blikk rundt i stuen og fant ut at her var det behov for en real vask og opprydning. Så da ble det sånn!

Jeg er dessverre ikke noe ordensmenneske. Har aldri vært det, men jeg må innrømme at jeg med årene setter mer og mer pris på å ha det ryddig rundt meg. Synd at dette kom litt seint slik at jeg ikke hadde innarbeidet de gode vanene FØR jeg fikk barn. For med barn følger det rot. Snute for eksempel syns det er mye gøyere å kaste maten rundt seg enn å spise det. Genet for å legge på plass ting etter bruk eller henge opp ting har ingen utviklet enda ( gjør det det noen gang). Tolvåringen bruker fortsatt unnskyldningen om at han ikke når opp til å henge fra seg jakken. Det til tross for at han har få cm igjen før han er like høy som meg..

Nå kan jeg da i noen timer nyte et ryddig og nyvasket hus. I anledning påske har jeg til og med brukt grønnsåpe slik at når jeg kommer hjem i morgen kanskje husker at huset faktisk var ryddet og nyvasket i dag! :)

Og påskepynten? Den var fin i år også... Faktisk så fin at jeg har oppfordret ungene til å dele litt av den med besteforeldrene ;)

Mammarefleksjoner..

Nå er ikke denne bloggen kun om trening og kosthold, men helheten av et bedre liv og helse, med andre ord et harmonisk liv. Det inkluderer også mammarollen. Der ligger det mange grunner til bekymring, irritasjon og frustrasjon. Ingen av disse hører sammen med et harmonisk liv. Så i dag var jeg innom Jona, med den fine bloggen Tyskertøsa. Hun har skrevet et innlegg om "the idle parent" ( passive foreldre), det ga meg en liten vekker.
Passiv foreldre er i denne forståelsen positivt ment. I dag er gjerne fullbooket med aktiviteter fra de er ganske små. Er det ikke organisert så er det vi foreldre som setter i gang med aktiviteter. Tegne, male osv. Ofte er det vi som har styringen, vi trekker oss ikke unna og lar de få leke i fred. Meg for eksempel... Jeg blir en sinnamamma og nei-mamma! Ikke gjør ditt eller gjør datt og til slutt blir ungene sur og lei. Det som i mitt hode skulle bli perfekt og super koselig ender bare i en tragedie, tårer og frustrasjon.
Jeg er en sånn mamma som streber så hardt etter å være perfekt at jeg rett og slett sliter meg ut på det! Jeg skal være en perfekt mamma, kone, kollega, husmor, venninne- helst skulle jeg ha bakt, sydd, strikket, trent litt hver dag og på toppen av det hele skulle jeg hatt overskudd til mann og barn også. Det hele ender som oftest i katastrofe med meg som en slags sakkosekk på sofaen når ungene er lagt.
Perfeksjonismen min råder også over den stakkars mannen min- ingenting han gjør når opp til min standard- så nå har han bare gitt opp og der har jeg bare meg selv å takke for at all klesvask, rydding og husvask er blitt mitt ansvar! Livredd for rot og gris er jeg også så noen ganger må jeg ta meg selv i å unngå aktiviteter som kanskje nettopp kan føre til det..
Så i dag bestemte jeg meg for å være litt idle parent og se hvordan det gikk. Sjelden har jeg fått så mye hjelp og kos, sjelden har jeg hatt så fornøyde barn som helt tydelig har kjent mestringsfølelsen fordi neimammaen har holdt seg borte! Det hendte jeg måtte trekke pusten dypt noen ganger og bite tenna sammen, men alt i alt gikk det veldig bra! Oppvasken ble unnagjort av Snipp, lykkelige barnehender ble full av glassmaling og kjeksene jeg laget ble dynket i soyasaus... Men sintemammaen var heldigvis fraværende uansett! Og med tanke på snusslutten er det jammen imponerende! :)
Så fra nå av skal jeg bli en passiv tilstedeværende mamma! Så takk, Jona, for at du delte dette på bloggen din! :) Jeg håper dette kan hjelpe meg til å finne mitt indre harmoniske sted som jeg innbiller meg ser ut som under her :) Bilde er lånt fra google..