Jøss da, tenkte jeg og klødde meg betenkt på haken. Var det en time på skolen jeg hadde gått glipp av? En bok jeg burde ha lest? Jeg var slett ikke sikker for jeg vet at det er opp til flere ting jeg ikke visste om det å få barn. Før jeg fikk barn selv stilte jeg villig opp som barnevakt for både kusiner, fettere og venninners barn så jeg hadde jo litt erfaring. Jeg vil likevel si at det er ganske stor forskjell på å låne barn et par timer, en natt eller en helg kontra det å ha det fulle og hele ansvaret alltid!
Jeg visste jo at det helt klart ville bli mindre søvn med en baby i hus, men at det var babyen som ikke skulle sove var jeg slett ikke forberedt på! Verken Snapp eller Snute hadde behov for søvn i det hele tatt før de var rundt ni måneder. Før den tid var det kun dupper som var tingen. Både dag og natt. Jeg derimot var så og si konstant i koma og ikke spesielt trivelig selskap for resten av familien.
Samtidig med morsrollen var det også flere andre faktorer som dukket opp og som jeg absolutt ikke var forberedt på. Bekymringer for eksempel. Alt fra sykdommer til mobbing. Selv nå etter syv år holder jeg på å gå ut av mitt gode skinn om temperaturen bikker 38 grader. Eller hva med separasjonsangsten? Ja, min altså, ikke barnas. Selvfølgelig hadde jeg ingen planer om å forlate de sånn med en gang, men når tiden var inne overrasket jeg meg selv med å tenke: "Næh, jeg tror jeg blir hjemme!" Og når din egen pappa ringer deg og minner deg på at du faktisk kan be om hjelp når det trengs så bør det kanskje ringe en bjelle.
Det er så ufattelig mange utfordringer, både psykisk og fysisk, som jeg aldri kunne vært forberedt på. Til tider er det slitsomt å være foreldre. Netter uten søvn. Dager med barn som krangler og utfordrer deg. Sykdom. Andre bekymringer for barnets ve og vel. Jeg trodde ikke det ble lett, men noen ganger har det vært tøffere enn forventet. Så nei, jeg er ikke enig i at jeg burde visst hvordan det var å være foreldre. Samtidig så går dette andre veien også. Jeg var aldri forberedt på den kjærligheten jeg opplever, lykkefølelsen og beskyttertrangen. Jeg er glad jeg ikke visste alt for da hadde jeg kanskje bare sett det negative og valgt det bort. Så uendelig mye fattigere jeg hadde vært da! :-) Kanskje syter vi litt innimellom og noen av oss skriver ironiske blogginnlegg eller statuser på Facebook. Kanskje er det et overlevelsesinstinkt? Det betyr jo likevel ikke at vi elsker barna våre. Noen ganger tror jeg det er sunt at vi syter litt og er ironiske :-) Da viser vi oss i alle fall som mennesker. Men man blir jo ikke automatisk et supermenneske selv om man blir foreldre. Dessverre :-)
( Jeg linker ikke til selve innlegget da jeg ikke ønsker å henge personen som bare publiserte en uskyldig kommentar :) Dere kan eventuelt få link ved å kontakte meg dersom dere ønsker å lese det.)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar