Snipp er en gutt som er usikker på seg selv og opptatt av å bli godt likt. Da han begynte på stor avdeling ville han så veldig gjerne være med de store. Dette var de store som var litt mer bevisst flinke til å utnytte og Snipp ble brukt til å utføre det de selv visste ikke var lov. Snipp fikk skylden, men ingen belønning i form av vennskap med den store gjengen. Han ble utagerende på hjemmebane og vi ble fortvilte foreldre i kulissene. Mammahjertet gråt under foreldresamtalen. Selv var han for liten til å sette ord på ting, men jeg forlangte en ekstra foreldresamtale fordi jeg skjønte at noe var galt. Barnehagen tok oss på alvor og kunne betrygge meg med at de hadde kontroll og tok vare på gutten min. Jeg følte meg trygg og har alltid hatt god dialog med barnehagen.
Så kom den skumle overgangen til skolen. Hvordan skulle det gå? Han er fortsatt lett påvirkelig og lett å utnytte. Som da nabogutten spurte om å låne sparkesykkelen hans og leverte den tilbake etter å ha brukt opp gnisten. I tillegg har han fortsatt problemer med å sette ord på det han føler, samtidig som han føler sterkt og mye. Ofte bunner det ut i fortvilelse og sinne som ikke alltid er like lett å forstå for oss voksne.
I samarbeid med barnehagen hadde vi derfor et møte med skolen om Snipps utfordringer og ikke minst alle de gode sidene han har. Det er heldigvis de det er flest av. Vi fikk et godt inntrykk av at vi ble hørt av skolen. De tok oss på alvor og jeg kunne puste lettet ut.
Så kom første skoledag. Vi fikk bekreftet at samtalen med skolen ikke hadde hatt noen effekt. Første skoledag ble rett og slett kjip for både foreldre og Snipp. Lærerne hadde ikke fått noe informasjon og alt skar seg. En stor dag i Snipps liv som skulle bli husket som spennende med fine bilder og stolthet ble alt annet enn vi hadde tenkt. Heldigvis fikk jeg god dialog med læreren hans og nå går alt så mye bedre, men jeg føler meg fortsatt ikke trygg på at en av mine dyrbare diamanter blir tatt vare på. Det er ikke noen god følelse.
Mobbing kommer i alle varianter. Både fysisk og psykisk. Ofte begynner det med erting. Når det kan kalles mobbing har det allerede gått for langt spør du meg. Derfor er det viktig at barnehager også har dette i tankene. Kortvarig erting kan gjøre stor skade. Det er vi voksne som har ansvaret for barn skjønner ikke hva de gjør. Forebygging tidlig tror jeg kan hjelpe mye. Vi voksne må også være åpne for at våre egne barn kan være mobbere. Jeg tror ikke mobbere alltid er lett synlige eller bøller. Jeg tror heller ikke barn er onde. Hjemme hos oss har vi fokus på at de ikke skal erte hverandre. Vi skal være snille mot alle, også søskene våre.
En siste bønn et at foreldre blir hørt når de er bekymret. Uansett om det er i barnehagen eller skolen. Jeg skjønner at det i alle fall i skolen er mange barn å forholde seg til og desto viktigere er det å ha en god dialog med foreldre. Vi foreldre vil jo være sikker på at barna våre har det trygt på skolen!
Hele artikkelen om Voss kan leses her
Godt skrevet! Håper alt ordner seg for dere, og alle andre barn og foreldre som går igjennom det samme.
SvarSlettJeg ble selv mobbet i barnehagen og på skolen, men jeg har ikke "Kun" vært et mobbeoffer - jeg har også vært et vitne til at foreldrene mine kjempet en kamp de umulig kunne vinne. Foreldre (og de som blir mobbet) blir sjeldent tatt seriøst nok, dessverre.
Dessverre må jeg si meg enig med deg der. Mine foreldre kjempet også en kamp for meg i sin tid uten noe hell. Jeg velger å håpe og tro at det må bli bedre, men jeg tror det er like viktig at vi som foreldre er bevisst på at nettopp vårt barn kan oppleves som en mobber. Det er ikke sikkert de mener det slik, men barn er barn og det oppleves like vondt for den som blir utsatt uansett!
SlettJeg håper det går bedre med deg nå! Jeg brukte mange år på å hente meg inn igjen av noe som den gangen nok egentlig var en uskyldig jenteting, men nettopp derfor er jo dette temaet så viktig! :)