Du er mislykka du!

Forestill deg at du bobler over av ulike følelser. Du formelig vibrer på innsiden fordi du føler så mye. Se for deg en gang du var skikkelig sint, eller veldig glad, eller utrolig spent. Gang den følelsen med ti. Det kjennes sikkert ut som om du skal sprenge. Tenk deg så at du ikke klarer å sette ord på det du føler. I kroppen din bruser og raser følelsene. Det koker i hodet. Det er ikke farlig, det er bare en overreaksjon av følelser, men det skjønner du ikke og du klarer ikke å beskrive hva som skjer inne i deg. Isteden tar følelsene overhånd. Du blir kjempe sint. Bordet som står i veien blir løftet og flyttet. Du løper for å komme vekk. Vekk fra de som ikke forstår. De som bare blir sint fordi du ikke klarte å stanse alt det som skjer inne i deg. Du mente ikke at det skulle bli slik, det gjorde ikke de heller, men inne i deg blir alt så forsterket. Alt føles så urettferdig. Hvorfor får du kjeft? Det var ikke du som begynte, du bare sa fra om at dette ikke var riktig. Du forstår ikke at beskjeden ble gitt på feil måte når du bare ropte masse man ikke forstod for så å løpe din vei, men frustrasjonen du følte bare boblet over og så ble det slik. Når du er spent er det fryktelig vanskelig å vente. Når du er lei deg er du utrøstelig. Når du er sint eller glad så svever du og det er vanskelig å få deg til å lande. Du blir rastløs og søker oppmerksomhet i et forsøk på å fortelle om det som skjer på innsiden, men som du ikke klarer å sette ord på. Det er ikke alltid de rundt deg forstår at det er det du du prøver på. Du trenger bare å bli forstått, isteden blir du misforstått og det gjør det hele bare vondere for deg. Klarer du forestille deg dette? Dette er hverdagen til syvåringen min, Snipp.

Den gangen han var liten og vi ikke visste hva vi hadde i vente

Mest sannsynlig er han høysensitiv. Alt blir forsterket og det er så lett å misforstå ham. Selv jeg gjør det noen ganger og hjertet mitt knuser i tusen biter hver gang det skjer. Det er ikke alltid like lett å holde hodet klart i en travel hverdag og med tre andre barn som også krever sitt. Da kan det fort skje noe som legger verden hans i grus. Jeg vil jo så gjerne forstå ham. Beskytte ham. Denne gode, snille, hjelpsomme gutten min. Jeg har vært på møter med barnehage og skole, jeg har samtalt med adferdspsykolog på helsestasjonen, jeg har til og med tatt et foreldrekurs. Han har ingen diagnose jeg kan vise til. Hadde han hatt ADHD hadde folk nikket samtykkende og forstått situasjonen med en gang. Dette er bare sånn min Snipp er. Frykten er at han skal bli misforstått. At folk tenker: «For en umulig unge!» når han plutselig bare stikker av fra for eksempel en fotballkamp. Det er jo ikke derfor han stikker av. Han vil ikke la noen se at han blir usikker. Før gjemte han usikkerheten sin bak en klovnemaske, nå vil han helst være i fred når han følelsene tar overhånd. Om det er glede, sinne, sorg eller frustrasjon. Heldigvis er ting blitt bedre. Vi har jobbet masse sammen for å få det til. Jeg har pøst på med kjærlighet. Jeg har grått og mange ganger har jeg bitt tennene sammen i frustrasjon. Nå er han flinkere til å sette ord på følelsene sine, men noen dager koker det fortsatt over og da er vi alle utslitt når kvelden kommer. Det er de dagene jeg legger meg med gråten i halsen og tenker: «Du er mislykka du som ikke en gang forstår ditt eget barn.» Misforstå meg rett. Jeg skal ikke svartmale det hele. Jeg ville ikke ha byttet ham ut på noen helst måte. Dette er bare en liten del av den han er og for meg er han selvsagt en av de aller beste i hele verden :)

Poenget mitt var i grunn bare at ting ikke alltid er som de ser ut, men det ble et litt mer personlig innlegg enn jeg hadde tenkt så kanskje jeg etter hvert sletter det... Så vet du hvorfor du ikke finner det igjen..