På onsdag for eksempel så skulle mannen holde kurs på jobben på kvelden. Snipp skulle selvfølgelig i et besøk akkurat den dagen, men jeg vinket alle fire avgårde om morgenen sammen med bilen. Snipp skulle hentes klokken halv syv. Det var riktig nok litt i seneste laget for Snute å være ute da siden vi måtte gå, men dette skulle selvsagt gå helt fint! Vi skulle ha en kjempe koselig spasertur hvor vi bare skulle kose oss. Kikke på stjernehimmelen, balansere på muren og kanskje fant vi noe spennende på veien?
Protestene startet allerede på vei hjem fra barnehagen. Likevel hadde jeg klokketro på prosjektet. Jeg laget det spennende med lovnad om lommelykter med på turen og underleppene nærmet seg heldigvis et smil. Mens jeg laget middag skulle de lete etter lommelyktene sine. Dette glemte de riktig nok i det de fant fjernkontrollen til TV og det var glemt helt til jeg annonserte at vi skulle gå.
"Men lommelykter da, mamma?" Så ble det leting. Den eneste lommelykten vi fant virket selvsagt ikke selv om vi byttet batteri. Tilslutt fant Snapp et kamera han ville ta med og med svette i pannen sa jeg ja med et lettet sukk.
20 minutter brukte vi på å kle på oss. Jeg hadde planlagt 5. I tillegg måtte vi innom butikken for det var helt tomt for toalettpapir. I det vi rundet hushjørnet gikk kamera tomt for batteri og turen virket brått endeløs. Vi subbet langsomt nedover og klokken tikket ekstra fort. Den koselige turen vi skulle ha ble erstattet av mas, mas, mas fra meg. Jeg brukte alle de fineste måter og toneleier jeg kjenner til å forklare at vi hadde SKREKKELIG dårlig tid. Jeg hater folk som er sent ute og jeg hater å ha dårlig tid. Da mister jeg hodet helt og fullstendig. Jeg klarer visst ikke å bli venner med denne planlegging og forståelsen av at ting tar lenger tid med barn og da dukker motsatt mammaen opp og ødelegger hele kosen. Irriterende nok. Jeg tror jeg har litt å øve på der.
Snipp ble hentet anstendige 15 minutter for seint, men alle var nesten like blid. Vi hadde fått i oss nok sjokolade til at vi surfet på blodsukkeret hjem. I alle fall til Snute fikk gnagsår på lårene (!?) og gråt salte tårer halve veien hjem. Nå har jeg derimot stengt motsatt mammaen inne på loftet og der håper jeg hun blir!
 |
| The long way home... |
Tror mange kjenner seg igjen i dette gløttet inn i en hverdag. Jeg smilte i alle fall gjenkjennende :)
SvarSlettDet er godt man kan kjenne seg igjen. Da føler jeg meg litt mer normal :)
SlettStrevsomt, den skjønner jeg!
SvarSlettDet kjennes så utrolig vondt når en så gjerne vil, men ikke får til og så går det utover ungene.
Ting tar tid, særlig med barn og utålmodig voksen. Det er som om den voksnes utålmodighet senker tempoet til ungene, gjør dem tregere.
Synes du høres ut som en ganske normal mamma, jeg!
Der sa du det! Barna blir omgjort til sirup når man har det travelt... Om det bare er meg det går utover så er det ikke så nøye, men er liksom så pinlig å komme alt for sent til en hentetid. Godt jeg kan høres ut som en normal mamma da i alle fall. Da føles det ikke fullt så ille ;-)
SlettHaha jeg må le.. jeg er akkurat likedan. Har ikke blitt så mye stressmestring på meg i det siste skjønner jeg.. for jeg er uhelbredelig masete og ja.. streng når vi har dårlig tid. For jeg er altfor pliktoppfyllende til å være for sen, og med ungene går jo alt i slowmotion.. Dårlig combo! SÅ du er ikke alene om å være motsatt mamma når det er snakk om dårlig tid. Om det er noen trøst ;) (Fillern jeg må bli flinkere til å planlegge!!)
SvarSlettDet hjelper så absolutt på at jeg ikke er alene! Det med planlegging er noe herk. Hadde vært mye bedre om ting bare skjedde slik jeg ønsket at de skulle skje ;) ;)
Slett