Kjære engel i himmelen

Kjære engel i himmelen

Du forlot oss så raskt,

lenge før alt var sagt.

Fint vinket du farvel,

tomme stod vi igjen.

Du var så god,

omtenksom og positiv.

Hvorfor blir de beste plukket først?

 Er det ikke hos oss de trengs?

Jeg setter meg litt her på fjellet vårt.

Husker du?

Da vi strevde oss opp?

Pustet og peste.

Men det var verdt det.

Lite visste vi at det kom en annen kamp,

som vi ikke vant.

Så da sitter jeg her,

slik at jeg kan være nær,

og vinker til deg,

du engel i himmelen.

Jeg håper du har det godt <3

Teksten er inspirert av reelle hendelser, men fiktiv :-)

Jeg er mammaen din

Du vrir på deg i sofaen.
- Er du spent? Kribler det litt i magen? Hoderisting til svar.
- Skal vi gå snart? Jeg smiler, kjenner deg godt nok til å vite at det er mange tusen sommerfugler i magen din nå. Du vil bare ikke si det, men jeg er mammaen din, jeg vet.
- Ikke helt enda, vennen min. Det er en liten stund igjen. Du flytter blikket tilbake til tegnefilmen på tv.

Hånden din kjennes klam i min. Jeg vet ikke hvem av oss som klemmer hardest. Med litt vemod tenker jeg på at jeg ikke vet hvor mye lenger jeg får holde deg i hånden. Jeg er glad jeg kan være her for deg i dag. At jeg kan følge deg disse viktige skrittene. Du skjønner det ikke helt. For deg er alt fortsatt bare en lek. Du er opptatt av kule viskelær, den tøffe sekken og at du har fått deg nye venner. Du vet heldigvis ikke om alt jeg tenker på. Om alle bekymringene jeg bærer på. Hvordan vil overgangen fra barnehage til skole gå? Vil alle de nye menneskene du nå får kjennskap til forstå deg? Kommer du til å lære ditt ABC? Og viktigst av alt, vil du trives?

Vi nærmer oss nå. De begynner å rope opp navn og tårene kommer. Ikke mine, men dine. Akkurat som jeg visste de ville gjøre. Det er en mammas oppgave å vite sånt. Du gråter ikke fordi du er redd eller lei deg. Nei, du mitt elskede barn gråter fordi du kjenner på så mange følelser på en gang. Du kjenner på løsrivelsen og forandringen, men skjønner det kanskje ikke helt. Mest av alt så gleder du deg jo. Jeg kjenner en klump i halsen. Vil ikke gi slipp på deg, jeg er ikke klar for dette, men jeg må.

De voksne tar deg imot. Småprater med deg. Sier at det er helt i orden å være spent. De hadde også gledet seg masse til i dag. Du holder meg hardt i hånden, men så ser du en kjent voksen fra barnehagen som nå jobber på skolen. Han legger armene rundt deg og trøster deg mens du hikster. Sakte, men sikkert slipper du hånden min og lar deg lede bort til skolekameratene dine. Klumpen i halsen er der fortsatt, men det er mest fordi du er blitt så stor. Tiden fra første gangen du lå på brystet mitt og frem til nå har gått så fort. Jeg elsket deg da og jeg elsker deg nå.

Det fineste minnet fra første skoledag skulle bli et blurry bilde av deg den voksne fra barnehagen <3

Du vinker tilslutt forsiktig. Sier at det går bra. Jeg stryker deg over håret og sier jeg kommer tilbake når skoledagen er over. Med skjelvende underleppe nikker du tappert. Hjertet mitt brister nesten, men du kommer til å klare deg. Jeg vet det.  Dette er bare første steg. Jeg er så stolt over at jeg får være mammaen din og jeg skal være med deg hele veien videre. Når du trenger meg så skal jeg være der og når jeg må gi slipp skal jeg gi slipp, men vit at jeg alltid vil være mammaen din, Snapp :)

(Les gjerne mitt innlegg om mobbing og Snipps første skoledag her for å forstå mer om mine tanker rundt Snapps første skoledag...)

Blod, svette og kollektivtransport

Jeg er en kollektiver De første årene jeg jobbet så kjørte jeg bil. Jeg sverget at jeg ALDRI skulle slutte å kjøre bil, jeg elsket det jo. Ting ville det derimot litt annerledes så nå benytter jeg alle kollektivtilbudene Bergen kan by på. Buss, tog og bybane. Hver eneste dag. Dette fungerer faktisk supert. I alle fall om det ikke er sommerruter eller du får akutt syke barn som må hentes midt på dagen. Skrekk og gru om disse to tilfellene inntreffer samtidig! Som det gjorde for meg på mandag.

Første dagen på SFO etter ferien så ringer de meg 1230. Snipp hadde slått seg, blødde fra hodet og de måtte nok sy. Om jeg kunne møte dem på legekontoret? Jeg hadde knapt lagt på før jeg røsket ut pcen og løp avgårde. Det var uaktuelt å ringe far selv om han kanskje var nærmere. Vi har en avtale om at jeg tar blod og han tar spy. Jeg ante ikke når det gikk tog eller bybane. og i hele skoleferien går bybanen bare hvert 10. minutt. Skulle nesten tro det bare var studenter og skoleelever som benyttet denne? Jeg tastet febrilsk på NSB appen og oppdaget at det gikk et tog 1256. Neste gikk 1358! What? En time mellom avgangene midt på dagen ut fra Norges nest største by?? Rett nok holder de på å lage dobbeltspor, men det var nesten litt uvirkelig. Videre sjekket jeg skyss appen. Kunne jeg rekke det eller måtte jeg reise motsatt vei? Det ble i så fall en reise som ville ta 30 minutter mer! Da rakk jeg i alle fall ikke frem til legekontoret. I følge Skyss skulle bybanen gå 1240. Jeg ville da ha 6 minutter på meg til toget. Det skulle holde i massevis siden bybanen stopper på togstasjonen.

Det jeg hadde glemt mens jeg var på ferie av at i skoleferien går bare halvparten av avgangene. Det vil si at den bare går hvert 10. minutt istedenfor hver 5. Dette fører ofte til forsinkelse for det er faktisk ikke bare skoleelever og studenter som tar bybanen så det blir trangt ombord og dermed bruker av- og påstigning lenger tid. Så minuttene tikket. Klokken ble 1240, så 1241 og videre 1242. Bybanen andre veien kom, men jeg tok sjansen på at jeg skulle nå det toget. 1243 kom den.

Nå hadde jeg dårlig tid. De som kjenner til bybanen vet at det er en langsom trikk. Selv om den var forsinket i ruten så hadde den ingen intensjoner om å ta igjen det tapte.  Jeg var kald i magen, svetten piplet på ryggen og stressnivået nådde nye høyder. Jeg kunne jo ikke vente en hel time på neste tog! Stakkars ungen min som blødde, hadde det vondt og kanskje måtte sy. Jeg tok meg selv i ha lyst til å lene meg fremover for å se om det kunne hjelpe på farten. Febrilsk sjekket jeg klokken på mobilen. Minuttene tikket adskillig raskere enn det bybanen beveget seg fremover. Stoppet før mitt er et stort stopp. Det var et renn av mennesker som skulle ut og inn. Jeg hadde 3 minutter igjen og folk hadde det ikke travelt. Neida, de listet seg på og av i håp om at ingen så dem og jeg hadde mest lyst til å skrike: "Se til å få ræva i gir!" Isteden løp jeg frem til dørene med det samme bybanen kom i gang igjen. Med fingeren på "åpne" knappen gjorde jeg meg klar til spurt. Typisk nok hadde jeg også gått inn i feil vogn slik at jeg hadde ekstra langt å løpe. Dørene fikk knapt åpnet seg før jeg la på sprang. Konduktøren stod klar med fløyten i munnen og jeg hentet frem adrenalinkreftene mine. Jeg skulle nå det toget! Og det gjorde jeg. Rett før dørene lukket seg stupte jeg inn. Enormt lykkelig og fornøyd meg egen innsats kunne jeg puste lettet ut og delvis hente tilbake hvilepulsen.

Jeg rakk akkurat inn på legekontoret til de var ferdig. Snapp hadde fått to sting, men var ellers ved godt mot :) Heldigvis hadde han fått følge av favoritten sin ned på legekontoret. Hun spanderte is på han etterpå siden han hadde vært så flink. Så ting ordnet seg greit, men mor vurderer om hun kanskje må avslutte sin karrière som kollektiver. I alle fall i sommerferien og mens det bygges dobbeltspor...