Jomfrutur

Dere som kjenner meg og har lest på bloggen har nok skjønt at jeg har lagt min elsk på serien Nattmannens datter. I går følte jeg at jeg gikk litt i hennes fotspor. Jeg skulle debutere i Stoltzen, stedet hvor verdens bratteste løp går i september, Stoltzekleiven opp. Jeg har for så vidt ingen planer om å delta der. Stoltzen har for øvrig ingenting med nattmannens datter og gjøre heller, men jeg tenkte på henne mens vi gikk utover mot Sandviken hvor løypen starter. Hun gikk nemlig ofte denne veien for å møte sin kjære Dragon. Jeg hadde mest lyst til å ta buss ut, men Gasellen insisterte på at vi skulle gå. Det er jeg glad for for ellers hadde jeg ikke fått muligheten til å fantasere litt om gamle Bergen og Sandviken.

Jaja.. nok om det! Jeg må innrømme at jeg var spent og forberedt på å be om nåde på veien opp. Veien ble opprustet i 2012 og er en fantastisk vei opp på fjellet. Eller skal vi si trapp? For det er det det er. En gedigen steintrapp og det var ikke knærne mine begeistret for så det gjorde det litt tungt. Vi tok oss god tid opp og jeg ble overrasket over hvor kort vei det var opp! Plutselig var vi halvveis. Like plutselig var vi på toppen.

Misforstå meg rett. Det var ikke en lett tur, men jeg hadde en forventning om at jeg nærmest skulle dø og det var jeg ikke nærheten av. De som løp forbi meg derimot hørtes ut som om de var på det stadiet så om jeg hadde løpt hadde kanskje ståa vært annerledes... Jeg kan vel si jeg er litt skuffet for jeg hadde sett for meg en tøffere tur enn det det var. Eneste som er uenig med meg i det utsagnet er knærne mine.

Vi hadde også en interessant samtale med en bekjent vi traff. Han brukte ti minutter opp Stoltzen! Respekt! Jeg har ikke noe mål om å slå den for å si det sånn!  Vi tok oss god tid til å nyte utsikten fra Sandviksfjellet før vi la turen videre mot Rundemanen. 

Verdens fineste by i mine øyne!

Med friskt mot la vi i vei mot Rundemanen. Den kunne skimtes i det fjerne, men det så ut til å være noen topper som måtte forseres for å nå den. Veien fant vi lett. Vi var ikke de første som hadde vandret i byfjellene. Etter to forserte topper syns imidlertid Gasellen det fikk være nok. Heldigvis ble hun hørt og det begynte å flate ut noe samtidig som vi kunne se at det kun var en liten kneik igjen. Jeg ble så jublende glad at jeg løp oppover. Det var bare for å finne ut at det som hadde sett ut som om Rundemanen lå rett bak en knaus var et synsbedrag på grunn av den enorme masten som er landemerket for Rundemanen. En svær slette og en liten topp skilte oss fortsatt. Det var likevel ikke noe alternativ å droppe det så vi tok en snarvei gjennom en myr og lykken var stor da vi endelig stod på toppen!

Utsikt fra Rundemanen

Vidden videre innover byfjellene bak Rundemanen

Veien ned igjen var som en lek. Grusvei ned til Fløyen og videre på asfalt ned til sentrum. Bekken, rygg og hofter syns ikke noe særlig om siste stykket da så jeg er rimelig ødelagt i dag, men det var absolutt verdt det! Hele turen var en opplevelse i seg selv. Det var nesten rart å komme ned til sentrum og bylydene igjen for oppe på fjellet følte man at man var dypt inne på fjellheimen. Vi er heldige i Bergen som har slike flotte byfjell med turstier. Jeg burde være flinkere til å bruke dem.

Når jeg nå kan krysse av Rundemanen (568 moh) på listen kan jeg også konkludere med at jeg har fullført 1/3 av fjellene. Veldig stolt over meg selv og veldig takknemlig for alle som heier, og ikke minst blir med på tur. Men jeg er ikke ferdig enda så det kommer nok flere fjellturinnlegg! Håper ikke dere er lei! :)

Magiske Løvstakken

Det var dags for nok en fjelltur. Det var Gasellen som denne gangen bød opp til dans. Siden Løvstakken ligger et steinkast fra jobben min (om man er god på å kaste vel og merke) avtalte vi å møtes på min jobb og gå på direkten etter endt arbeidsdag.

For å komme på rett side av veien må vi krysse Fjøsangerveien som ikke akkurat er en liten bilvei. Det tegnet i grunn dårlig når vi fikk problemer allerede der. Vi fant nemlig ikke overgangsfeltet! Det viste seg til slutt at overgangsfeltet gikk UNDER veien og vi hadde rett og slett gått forbi. Etter dette gikk det faktisk veldig greit. Vi gikk rett på stedet hvor stien begynte og vi var skjønt enige om at det skyldes dyktighet og ikke flaks. Selvfølgelig.

Spot on!

Veien var godt synlig og det gikk raskt oppover. Første delen av stien var inne i skogen og jeg er ikke veldig fan av å gå i skog. Det blir litt klaustrofobisk og jeg har litt for god fantasi. Har aldri sett verken hulder eller troll, men hvem vet, kanskje en dag?? Det var derfor en lettelse å komme ut slik at vi kunne ha første drikkepause.

Hvem skulle tro dette var midt i Bergen?

Godt med litt utsikt igjen etter skogsturen!

Stien bar oss fint oppover og det var aldri noen fare for at vi skulle gå oss vill. Vi kom oss til topps. Løvstakken befinner seg 477 moh, men der oppe føles det som man er på verdens tak! Vi kunne se i alle retninger. Fra Folgefonna til langt ute i havet. Flyene som var på vei inn mot Flesland var nærmest i høyde med oss. Riktig nok på trygg avstand, men det var rett og slett magisk. Vi nøt utsikten både lenge og vel mens vi koste oss med appelsiner, sjokolade og nøtter. Vel fortjent syntes vi.

Veien ned igjen gikk like fint selv om vi faktisk klarte å gå en helt annen vei ned.
Jeg: Gikk vi forbi denne masten opp? ( Masten er gigantisk)
G: Hmmm.. ja, gjorde vi ikke det? Du sa det ikke var denne masten, men lenger oppe.
Jeg: Ja, jeg har vel mast så mye at jeg ikke la merke til den..
( tenker at nå har jeg fått Alzheimer, jeg legger da alltid merke til sånne landemerker!)

Ganske bratt nedstigning..

Heldigvis for meg hadde jeg rett. Vi hadde IKKE gått forbi den masten for nå kom vi ned på motsatt side av en bekk som vi ikke krysset på veien opp. Hadde vi gått den stien opp hadde vi spart oss for mye skog, men hei! Vi klager ikke! :)

Vi valgte rute opp fra Fredlundsvingen. Stien begynner mellom nummer 27 og 29. Det sies at stien er bratt og ja, det går stort sett rett opp, men helt overkommelig. En veldig fin tur, med flott utsikt det meste av veien. Legger man til godt selskap så blir turen komplett! :)

Solbakkafjellet

I går fikk jeg melding fra en venninne, Fru Sol,  om jeg ikke kunne tenke meg å være med på en fjelltur. Jeg er jo som kjent ikke så vanskelig å be forutsatt at jeg følger listen min. Jeg distribuerte den villig og til min store lykke kunne hun veien opp på de fjellene jeg har gruet meg til å ta da jeg er veldig lite kjent i området. Vi bestemte oss for et av de høyeste fjellene på listene. Da dette ble beregnet som en 6 timers tur ble vekkerklokken satt på og avmarsj satt til klokken ti. Jeg bråvåknet derimot til styrtregn og en kikk ut av soveromsvinduet kunne konkludere med tett tåke og null sikt. Via sms ble det derfor avtalt et litt lavere fjell og jeg krøp under dynen igjen.

Jepp! Solbakkafjellet ble det. Vi kjørte langt innover mot Bontveit. Et sted jeg tidligere har registrert som et skilt langs veien. Lite ante jeg at at det var langt, lang og lenger enn langt inne i en dal! Heldigvis på ble Fru Sol med som veiviser ellers er jeg slett ikke sikker på om jeg hadde funnet riktig sted. Jeg har lært at anvisninger er så som så. 

På vei til møtestedet angret jeg bittert på at vi ikke bare hadde satset på det egentlige fjellet, Hausdalshorga, som først avtalt. Solen brøt gjennom skydekket og det var ikke noe regn å skimte. På vei opp mot Solbakkafjellet var jeg likevel glad for at vi hadde tatt det valget. Det var vått og sleipt oppover og på dette fjellet var det lite berg. Man kan jo bare forestille seg hvordan det kunne blitt på Hausdalshorga hvor man for det meste går over tregrensen! Det var litt bratt et kort stygge, men så gikk det for det meste innover en slette. Denne sletten var forøvrig veldig myrete og det hjalp ikke på med rekord nedbør de siste dagene. Så her gjelder det å ha gode sko. Kleggen summet også fornøyd i buskene, spisset tennene og frydet seg over nykokt blod som inntok hans domene helt frivillig. Åh! Jeg hater klegg! Hjalp ikke å være kledd fra topp til tå, de knaget seg igjennom klær og det hele. En satte seg til og med på nesen min! Frekke j****! Vi fant også en del blåbær og multer så det var jo en positiv overraskelse. 

Utsikten på toppen var verdt både klegg, våte sko og myr. Det første vi så var faktisk en ørn som sirklet over hodene våre. Den er majestetisk. Det var litt vind på toppen og ørnen seilte på vinden, begge gispet nesten da den slo med vingene slik at vi fikk se hvor stort vingespenn den hadde. Utsikt hadde vi i alle retninger. Jeg er ikke helt sikker på alle stedene vi så mot, men i ene retningen kunne vi se til Ulriken og bak oss tronte noen av de høyeste fjellene i Bergen: Gullfjellstoppen ( 987 moh), Svenningen ( 842 moh), Hausdalshorga (783 moh) og Livarden (683 moh). Alle disse skal jeg opp på. Solbakkafjellet er "bare" 461 moh.

Utsikt mot Ulriken. Man skimter den så vidt i det fjerne.

Her tror jeg vi ser mot Flesland, Hjellestad og videre utover mot Nordsjøen. I alle fall er det det Google maps sier sjøen heter, der er jeg litt usikker.

Hausdalshorga, Gullfjellstoppen og Svenningen. Bildet under ble så dårlig under redigering at jeg måtte legge inn orginalbildet også!

På venstre side har vi Livarden.

Vi var kjempe heldige med været. Det holdt seg opplett og solen viste seg ivrig fram så regnjakken jeg hadde med kunne jeg spart meg for. Vel hjemme hadde mannen laget raspeballer (komler) og en ny tekstmelding ventet med spørsmål om jeg og Snipp ville være med på en liten fjelltur om kvelden. Ja, hvem er vel jeg som sier nei til det? Så da ble det en ny runde klokken syv selv om dette ikke var et fjell på listen. Nå er jeg rimelig død og har planer om å la mannen bære meg i seng når den tid kommer! ;)

Fine gutter på tur!

Lokalbefolkning. Mor = livredd!

Gravdalsfjellet

Det er definitivt sommer i Bergen nå og hva er vel bedre enn å bestige en fjelltopp da? Min trofaste følgesvenn Gasellen mente at Rhodos var bedre så da dro hun dit. Så mens hun svetter på en badestrand og nyter livet leide jeg inn svigermor og hennes venninne som superreserver. Jeg er heldig som har en svigermor som aldri sier nei til en utfordringer og guttene er heldige som har en sprek bestemor å leve opp til! Siden dette fjellet ligger i nærheten av svigermors jobb hentet vi henne der klokken tre. Svigervenninnen møtte vi ved start.

Utsikt fra Viggohytten mot Flesland

De to hadde vært her før så de kunne veien. Jeg hadde tatt med både Snipp og Snapp denne gangen. Vi måtte gå et stykke på grusvei før vi kom til stien. Grusvei er kjeeeedelig og både Snipp og Snapp lurte på om det var langt igjen før vi i det hele tatt kom til stien. Jeg angret bittelitt på at jeg hadde tatt de med, men visste at det nok ville bli kjekkere når vi begynte på stien. Ganske riktig! Det første vi møtte på var Pippi treet. Et tre med hulrom akkurat slik Pippi hadde. Dette måtte selvfølgelig utforskes. Videre oppover traff vi på blåbær i massevis og jeg angret nå på at jeg ikke hadde tatt med spann til å plukke i. Noen frosker havnet også i veien for oss, en holdt på å gi meg hjerteinfarkt der den spratt opp rett ved siden av foten min. De er jo komplett umulig å se før de hopper! Død og pine. Sopp fant vi også, men det er ikke noe å samle på. I mine øyne er all sopp som ikke finnes på butikken giftig og denne lærdommen viderefører jeg til mine barn. Om noen vil lære meg noe annet blir jeg takknemlig.

Fra Viggohytten mot Fyllingsdalen- en bydel i Bergen

Gravdalsfjellet er ikke så høyt 351 moh, men det føltes kjempe langt i dag. Vi gikk opp og ned og opp og bort og så opp igjen. Jeg er glad vi hadde kjentsfolk med oss for jeg hadde seriøst gått meg helt vill inni der. Det var sikkert tusen stier der. Siden de hadde vært der før så kunne de lokke med forskjellige ting som pippi treet, trapper og Viggohytten. Like motiverende for meg som for barna ;) Viggohytten er forøvrig åpen om søndager og da kan man kjøpe vafler der. Vel framme ved Viggohytten etterlot vi svigervenninnen, Snipp og Snapp her slik at de kunne studere flyene som
landet og tok av på Flesland. Jeg tok med meg svigermor til topps.

Utsikt mot Byfjorden fra toppen av Gravdalsfjellet

Hadde klart å lage et tidspress da mannen hadde en annen avtale klokken åtte. Med alle oppdagelsene på veien hadde vi selvfølgelig brukt litt lenger tid enn planlagt så da var det å skynde seg ned igjen. Kjentsfolket visste om en annen vei ned og den gikk litt raskere. Turen i seg selv var lite spennende da den for det meste gikk inne i en skog eller på grus. Med godt selskap gjorde ikke det så mye. Vi sang litt, studerte litt og klatret litt i trær. Fin tur for barn da de får gjøre mye av det de syns er gøy som klatring i både trær og fjell og utforske hva naturen har å by på. Vi legger nok turen innom her en søndag :)

På toppen!

Så da har jeg fire fjell i boks. Bare 17 igjen....