Jomfrutur

Dere som kjenner meg og har lest på bloggen har nok skjønt at jeg har lagt min elsk på serien Nattmannens datter. I går følte jeg at jeg gikk litt i hennes fotspor. Jeg skulle debutere i Stoltzen, stedet hvor verdens bratteste løp går i september, Stoltzekleiven opp. Jeg har for så vidt ingen planer om å delta der. Stoltzen har for øvrig ingenting med nattmannens datter og gjøre heller, men jeg tenkte på henne mens vi gikk utover mot Sandviken hvor løypen starter. Hun gikk nemlig ofte denne veien for å møte sin kjære Dragon. Jeg hadde mest lyst til å ta buss ut, men Gasellen insisterte på at vi skulle gå. Det er jeg glad for for ellers hadde jeg ikke fått muligheten til å fantasere litt om gamle Bergen og Sandviken.

Jaja.. nok om det! Jeg må innrømme at jeg var spent og forberedt på å be om nåde på veien opp. Veien ble opprustet i 2012 og er en fantastisk vei opp på fjellet. Eller skal vi si trapp? For det er det det er. En gedigen steintrapp og det var ikke knærne mine begeistret for så det gjorde det litt tungt. Vi tok oss god tid opp og jeg ble overrasket over hvor kort vei det var opp! Plutselig var vi halvveis. Like plutselig var vi på toppen.

Misforstå meg rett. Det var ikke en lett tur, men jeg hadde en forventning om at jeg nærmest skulle dø og det var jeg ikke nærheten av. De som løp forbi meg derimot hørtes ut som om de var på det stadiet så om jeg hadde løpt hadde kanskje ståa vært annerledes... Jeg kan vel si jeg er litt skuffet for jeg hadde sett for meg en tøffere tur enn det det var. Eneste som er uenig med meg i det utsagnet er knærne mine.

Vi hadde også en interessant samtale med en bekjent vi traff. Han brukte ti minutter opp Stoltzen! Respekt! Jeg har ikke noe mål om å slå den for å si det sånn!  Vi tok oss god tid til å nyte utsikten fra Sandviksfjellet før vi la turen videre mot Rundemanen. 

Verdens fineste by i mine øyne!

Med friskt mot la vi i vei mot Rundemanen. Den kunne skimtes i det fjerne, men det så ut til å være noen topper som måtte forseres for å nå den. Veien fant vi lett. Vi var ikke de første som hadde vandret i byfjellene. Etter to forserte topper syns imidlertid Gasellen det fikk være nok. Heldigvis ble hun hørt og det begynte å flate ut noe samtidig som vi kunne se at det kun var en liten kneik igjen. Jeg ble så jublende glad at jeg løp oppover. Det var bare for å finne ut at det som hadde sett ut som om Rundemanen lå rett bak en knaus var et synsbedrag på grunn av den enorme masten som er landemerket for Rundemanen. En svær slette og en liten topp skilte oss fortsatt. Det var likevel ikke noe alternativ å droppe det så vi tok en snarvei gjennom en myr og lykken var stor da vi endelig stod på toppen!

Utsikt fra Rundemanen

Vidden videre innover byfjellene bak Rundemanen

Veien ned igjen var som en lek. Grusvei ned til Fløyen og videre på asfalt ned til sentrum. Bekken, rygg og hofter syns ikke noe særlig om siste stykket da så jeg er rimelig ødelagt i dag, men det var absolutt verdt det! Hele turen var en opplevelse i seg selv. Det var nesten rart å komme ned til sentrum og bylydene igjen for oppe på fjellet følte man at man var dypt inne på fjellheimen. Vi er heldige i Bergen som har slike flotte byfjell med turstier. Jeg burde være flinkere til å bruke dem.

Når jeg nå kan krysse av Rundemanen (568 moh) på listen kan jeg også konkludere med at jeg har fullført 1/3 av fjellene. Veldig stolt over meg selv og veldig takknemlig for alle som heier, og ikke minst blir med på tur. Men jeg er ikke ferdig enda så det kommer nok flere fjellturinnlegg! Håper ikke dere er lei! :)