5. desember: Juleglede

Etter noen tankefulle dager var det veldig kjekt at jeg kunne få være med på å dele ut litt juleglede i dag. Jobben min gir deg nemlig mulighet til å nominere en kollega du mener fortjener det til å vinne en julesekk. I dag var jeg og to andre ute for å dele ut en slik sekk.

(Bildet er lånt fra Uni Micro sin facebook side)

Og så glad som denne personen ble! Nominasjonen ble lest opp, og den var full av fine ord, men hun skjønte ikke hvem det var før navnet ble lest opp! Et ekte og naturlig omtenksomt menneske :-) Ekstra gøy var det at jeg kunne overraske personen som hadde nominert henne. Hun kjenner jeg nemlig godt, men vi hadde ikke sett hverandre på en stund og hun ble så glad da jeg kom! Det kjennes virkelig godt å glede noen og det trenger ikke være så stort og omfattende.

Om du har en kollega du vil nominere så kan du gjøre det her. Der finner du også mer informasjon om konkurransen :-)

(Dette er IKKE et sponset innlegg om noen skulle tro det!)

4.desember: Livets slutt

Jeg lukker øynene. Kan fortsatt se smilet ditt. Blå øyne som gnistrer. Leppene dine som krøller seg svakt i ertende smil. Jeg kan fortsatt føle hånden din i min. Pusten din som stryker lett over øreflippen min før du kysser meg på kinnet. "Vi sees snart," sier du. Fortsatt med et smil om munnen. Sender meg et slengkyss før du snur ryggen til meg. Håret ditt danser i vinden. Men du tok feil. Vi sees ikke snart igjen. Du er borte. Jeg vet ikke om vi noen gang møtes igjen. Jeg håper, men våger ikke tro. Om du aldri hadde gått ville du fortsatt vært hos meg. Du kunne ha lagt her i armkroken min. Vært varm. Vært nær. Du er ikke lenger. Alt jeg har er minnene og savnet. Smerten er intens. Det føles som om hjertet er revet ut. Som om jeg er i ferd med å briste. Jeg vil skrike. Forbanne verden. Hadde det hjulpet hadde jeg gjort det, men du kommer aldri tilbake. Vi har tatt farvel. Du var ikke der, bare den kalde kroppen din. Hånden din som bare timer før hadde klemt min så varmt, var nå livløs. Jeg kommer aldri til å se smilet ditt igjen, aldri se lyset i øynene dine og aldri høre stemmen din si at du elsker meg, men jeg kommer aldri til å glemme deg. Jeg elsker deg og jeg savner deg, og om litt skal jeg leve videre. Først vil jeg bare bli her litt til. På puten din hvor jeg fortsatt kjenner lukten av deg...

I dag vil jeg bare sende noen gode tanker til de som har mistet noen de var glade i gjennom året. Eller de som på en eller annen måte får en annerledes jul. Vi må være flinke til å ta vare på hverandre for ingen av oss vet når dagen aldri mer gryr. Ikke vent med å leve livet. Du vet ikke om du får muligheten igjen..

3. desember: Menneskers godhet

Det finnes noen mennesker som utelukkende er fylt med godhet. De deler av seg selv og sprer positivitet og glede helt naturlig. Jeg er sikker på de aldri har sagt noe negativt eller nedsettende. For dem er glasset alltid halvfullt. Selvsagt er det den naturligste ting i hele verden at de stabler både deg, unger og et helt flyttelass med våte klær inn i bilen sin og kjører deg hjem en regnfull dag du ikke har bil. Selv skulle de egentlig stikk motsatt vei. Slike mennesker er mine idol og forbilder. Jeg kjenner jeg blir varm i hjertet når jeg snakker med dem. Tenk om jeg bare hadde vært halvparten så god på å være medmenneske! Visst er det lov å ha en dårlig dag. Og selvsagt er det ikke noe galt i å være litt negativ innimellom. Jeg skulle bare ønske jeg var flinkere til å både se og tilby en hjelpende hånd eller en vennlig gest til de som trenger det. Ofte er jeg for opptatt med mitt eget til at jeg ser det. Nå skal jeg derimot øve meg litt mer på dette og jeg utfordrer deg til å gjøre det samme! :-)

2.desember: Om å senke skuldrene

Her om dagen var det en tanke som slo meg. Det var egentlig en helt normal uff-og-puff dag. Unger som ikke ville stå opp og som i alle fall ikke skulle ha på seg de klærne jeg hadde funnet frem."Mamma!! Jeg må ha fotballbukse, fotballsokker og fotballskjorte." Oh my.. gutten er bare nesten fire...Videre var det en travel dag på jobb som igjen endte hjemme med unger som skulle loses gjennom lekser, klær som skulle vaskes, tid for kveldsmat og ikke minst legging. Da leggingen var unnagjort og jeg sukket meg gjennom nistepreppen for neste dag tenkte jeg på hvor lett det er å tenke de negative tankene i stedenfor de positive. For visst er det krevende og slitsomt å være mamma, men det er jo mest godt. Det er så lett å skylde på at travle dager med ungene sliter en ut, men er den rollen egentlig mer slitsom enn andre deler av livet? Jeg kan med hånden på hjertet si at mammarollen har gjort meg til en bedre kjæreste, en bedre kollega og en bedre medarbeider fordi jeg er blitt flinkere til å ta ansvar, mer tålmodig og til å gi beskjed. Men jeg er nok kanskje blitt en dårligere venn, datter og søster fordi jeg ikke har tid.

Ikke fordi ungene tar så veldig mye tid, det er mest fordi jeg lar ungene ta mye tid. Jeg skal følge de opp på alle områder. Vi skal gjøre masse sammen. Hele tiden! De blir sikkert utrygge barn om ikke. Eller hva om de finner ut at de har hatt en kjip oppvekst når de blir voksne? Det er jeg som skaper tidspresset. Ikke ungene. Jeg må bli flinkere til å senke skuldrene. Jeg ville ikke ha byttet ut ungene for alt i verden. De er mine diamanter og edelstener som er mye mer verdt enn gull, men samtidig så må jeg kanskje skape mer rom for å være bare meg. Da kan jeg bli en enda bedre mamma. Jeg tror ikke de har vondt av å se at jeg ikke bare er en mamma, men også en voksen. Barn som tester grenser er kanskje ikke alltid like kjekt, men likevel så veldig viktig. Hvordan skal de ellers bli selvstendige voksne? Min jobb er å la de få lov til å øve på dette, men samtidig passe på at de lærer seg de rette grensene og verdiene.  Fremover skal jeg derfor øve meg på å senke skuldrene. Jeg skal tenke at de litt utfordrende sidene ved barna gir dem styrke og en positiv karakter. Så skal jeg bli flinkere til å legge til rette for den kreative leken ved å la de få lov til å kjede seg litt :) I romjulen derimot.. da skal vi bygge lego! Og jeg håper jeg får være med...

Er du en ambisiøs mamma? Kjenner du på høye skuldre eller har du roen på mammarollen?

1. desember: Julevask

Jeg er en rotete person som helst foretrekker å ha det ryddig. Eller.. sagt på en annen måte så har jeg mer system i rotet, enn rot i systemet. I alle fall i mitt hode. Problemet med dette er gjerne at jeg ikke har et plettfritt hjem. En av grunnene blant annet til at jeg slett ikke er interiørblogger. Ja, for selv om jeg vet at de bare flytter på rotet så har jeg på følelsen av at det i mitt tilfelle hadde vært ensbetydende med full ommøblering hver gang.

Okei.. jeg får det kanskje til å høres ille ut, og muligens er det sånn at jeg rett og slett bare er lat. Jeg er ikke god på verken julevask eller vårrengjøring, men innimellom så får jeg et snev av husmorgenet. Som i går. Da vasket jeg vinduer, kjøkkenskapene og badet fikk seg en overhaling. Resten av huset fikk seg en omgang før helgen. Hos oss skjer nemlig ikke rengjøring til faste dager. Jeg innrømmer at det hadde vært sinnsykt deilig å ha rent hus til hver eneste helg, men det blir mest etter behov. Eller når vi får besøk.

For det oppdaget jeg her for noen uker siden da jeg skulle ha vinklubb hjemme hos meg. Svettebyene ville nesten ingen ende ta. For det var liksom ikke nok å bare vaske huset! Neida, her måtte det styles og fikses. Helst skulle jeg både malt litt vegger og fått opp de listene som manglet, men dessverre så er jeg livredd for sagen så da måtte jeg be mannen om hjelp og da hadde han garantert tenkt at det hadde klikket. Etter et strøk maling på stolene og en intens rydding måtte jeg bare innse at dette ikke gikk. Huset mitt er som det er. For lite. Eventuelt fylt med for mange mennesker. Så det fikk bare bli som det ble. Det verste overflaterotet ble ryddet vekk. Jeg vasket, tørket støv og gjorde det mest nødvendige, men ikke noe ekstraordinært. Innrømmer at jeg senket belysningen noe og fikk lett panikk da noen ville ha mer lys fordi de nærmest ikke så vinetiketten, men det gikk bra likevel. Huset så veldig presentabelt og ryddig ut og jeg tenkte at kanskje vi burde ha besøk oftere? :)

Det blir nok ikke noen kjempe julevask i år heller, men vi skal nok få det koselig for det. Resten tar jeg på en litt mindre travel tid når det passer bedre. Kanskje til våren? Jeg tror ikke det er nødvendig å vaske ned hele huset til jul. Julen kommer jo likevel. Og med fire barn i hus skal det godt gjøres å holde huset plettfritt til enhver tid. Vi skal jo tross alt leve litt også! Merkelig nok klarte jeg ikke finne noen bilder av rotet som jeg har tatt, men heldigvis hadde Snapp ordnet med et illustrasjonsbilde fra Snipps rom:

Skrekk og gru!

Sååå... Hva med deg? Skal du ta julevasken i år? Om du er som meg kan du jo ta en kikk her  og her for noen tips! :-)

1. søndag i advent

Jepp, du leser riktig, jeg blogger igjen. Foreløpig er det kun som er prosjekt nå i adventstiden og planen min er et innlegg om dagen- nesten som en adventskalender!

Kanskje blir det et innlegg om pepperkaker?

Jeg har savnet å blogge, men manglet lysten. På slutten følte jeg det mest som om jeg var på en karusell jeg ikke ville være på! Dette kommer det mer om i et senere innlegg. For planen er ikke bare å skrive om julen, men en miks av ulike tema.

Utrolig nok har bloggen min vært etterlyst! Så om du er en av dem som ikke vil gå glipp av noe anbefaler jeg at du liker meg på facebook eller følger meg via Bloglovin ved å trykke på linken på siden her :)

I Bergen kom endelig årets første snø i dag. Huset er vasket og adventspynten er på plass så nå er vi klar for 24 dagers ventetid. Ønsker dere en fortsatt fin 1. søndag i advent!

Magien på Skåldalsnipa

Det var en gang to jenter, Gasellen og Drømmelykke, som hadde avtalt tur. Uheldigvis meldte både Yr og Storm dårlig vær så Gasellen hadde ombestemt seg og ville helst bli hjemme. Drømmelykke sa så: Vi kan jo ikke bare gå når solen skinner! Gasellen lot seg overtale og sammen la de i vei.

Det regnet, blåste og stien var gjørmete, men humøret var på topp. Vi møtte en frosk, men Gasellen lot seg ikke friste til å sjekke om det egentlig var en prins. Drømmelykke har jo allerede sin prins. De gikk og de gikk. Langt opp på fjellet. Tåken kom sigende, men stien var god. Brått var de innkapslet i alt dette hvite og magien var klar. Det var som å være i en egen boble. Alt ble forsterket og inne i tåken ble stemningen nærmest trolsk! De så ingenting bak seg og slett ikke toppen. 

Tåkelandskapet fascinerte dem og de hadde slett ingen tanker om å stoppe. Etter hvert som de kom høyere opp kom vinden. Den røsket i dem og suste rundt ørene. Nå var det nesten umulig å høre hva den andre sa. Tåken ble tettere og terrenget uklart. Toppen hadde de ingen anelse om hvor var! Jeg tror vi stopper her, pep Drømmelykke engstelig. Gasellen var heldigvis enig. De satte seg på en stein i le for vinden og delte en appelsin. Brått var det som et halleluja fra himmelen. Tåken delte seg og blåste bort. Der var jo toppen!

Til tross for vindens forsøk på å drive jentene av stien fikk de kjempet seg til topps. På toppen var derimot vinden av det hissige slaget. Den suste mot dem i full styrke mens den brølte og de innså at det var på tide å ta fatt på veien ned igjen.

Returen gikk lett og de kunne konkludere med at det slett ikke er så dumt å gå tur selv om det er dårlig vær! :-)