4.desember: Livets slutt

Jeg lukker øynene. Kan fortsatt se smilet ditt. Blå øyne som gnistrer. Leppene dine som krøller seg svakt i ertende smil. Jeg kan fortsatt føle hånden din i min. Pusten din som stryker lett over øreflippen min før du kysser meg på kinnet. "Vi sees snart," sier du. Fortsatt med et smil om munnen. Sender meg et slengkyss før du snur ryggen til meg. Håret ditt danser i vinden. Men du tok feil. Vi sees ikke snart igjen. Du er borte. Jeg vet ikke om vi noen gang møtes igjen. Jeg håper, men våger ikke tro. Om du aldri hadde gått ville du fortsatt vært hos meg. Du kunne ha lagt her i armkroken min. Vært varm. Vært nær. Du er ikke lenger. Alt jeg har er minnene og savnet. Smerten er intens. Det føles som om hjertet er revet ut. Som om jeg er i ferd med å briste. Jeg vil skrike. Forbanne verden. Hadde det hjulpet hadde jeg gjort det, men du kommer aldri tilbake. Vi har tatt farvel. Du var ikke der, bare den kalde kroppen din. Hånden din som bare timer før hadde klemt min så varmt, var nå livløs. Jeg kommer aldri til å se smilet ditt igjen, aldri se lyset i øynene dine og aldri høre stemmen din si at du elsker meg, men jeg kommer aldri til å glemme deg. Jeg elsker deg og jeg savner deg, og om litt skal jeg leve videre. Først vil jeg bare bli her litt til. På puten din hvor jeg fortsatt kjenner lukten av deg...

I dag vil jeg bare sende noen gode tanker til de som har mistet noen de var glade i gjennom året. Eller de som på en eller annen måte får en annerledes jul. Vi må være flinke til å ta vare på hverandre for ingen av oss vet når dagen aldri mer gryr. Ikke vent med å leve livet. Du vet ikke om du får muligheten igjen..