En smak av blod og melkesyre

Dagen i går tegnet på å bli fin. Jeg hadde motet meg opp til å bestille time hos en kiropraktor. Dette var på høy tid da skuldrene mine er noe ute og kjøre om dagen. Har egentlig vært sånn en stund, men jeg er en sånn person som tenker at joda, det går snart over. Nå er det derimot på det stadiet at jeg til tider må knekke meg ut av sengen fordi det kjennes ut som om øvre del av ryggen ikke henger sammen med resten av kroppen!

Så nå skulle alt bli bedre. Kiropraktoren var bestilt etter anbefaling fra en venninne som kunne fortelle om at han var SÅ kjekk og grei. Okei, jeg innrømmer det. Han stod nok ikke bakerst i køen da utseende ble utdelt. Nå hadde det vært kult om jeg kunne fortelle dere at kiropraktoren så medfølende på meg og sa stakkars deg, dette har nok plaget deg lenge og det var ingenting du kunne gjøre for at det skulle skje. Men neida. Alt dette er selvpåført. Årsak: Skikkelig dårlig holdning. Spesielt foran pc! Heldigvis er det ikke verre enn at superkiropraktoren kunne fikse det mot at jeg kom tilbake en par ganger i uken og fikk intensiv behandling. Hurra! Endelig skal skuldrene bli bra igjen. Han konkluderte med at ryggen min var rimelig pansret ( hadde det nå bare vært på grunn av den enorme muskelmassen jeg var det!). Deretter knakk han meg plass og inkluderte i tillegg noen nåler mens han snakket om muskler som hoppet rundt når han prøvde å borre de med nåler. What? Resultatet? Om jeg ikke hadde veldig vondt da jeg gikk inn så hadde jeg det i alle fall da jeg gikk! " Du kan nok bli litt øm i kveld." Jo takk, det merket jeg.

Å ta det med ro derimot er jeg ferdig med. Så da kvelden kom ble jeg invitert med på fjelltur. Sånt noe takker jeg selvsagt ikke nei til. Noen har sikkert hørt om Stoltzen. Vel.. i går valgte vi den lokale Stoltzen, Hjorteløypen! Der hvor de proffe bruker under 14 minutter opp. Vi tok selvsagt tiden vi også og den er egentlig ikke noe å publisere, men jeg klarer ikke dy meg. 31 minutter! Ja, her har vi noe å jobbe med. Beina min spilte slett ikke på lag med meg i går. Vet ikke om det er det at jeg fortsatt brygger på noe forkjølelse eller om det kiropraktorens arbeid som gjorde beina blytunge. Vanligvis er det pusten som knekker meg, men i går var det beina. Det var likevel ikke et alternativ å snu. Jeg visste at følelsen på toppen slår alt så jeg bet tenna sammen og kjempet meg opp! Melkesyren steg og blodsmaken ble etter hvert markant, men jeg klarte det! Få ganger har det vært like deilig å stå på toppen som i går. Jeg var rimelig kjørt da jeg kom hjem og beina er ganske stive i dag også. Forkjølelsen holder jeg fortsatt på avstand, men kjenner at halsen er litt sår. Måtte det bare stoppe der....