På nye stier

I går kveld inviterte mannen til kveldstur sånn helt spontant. Når slikt skjer må man bare smi mens jernet er varmt og hive seg rundt før han kommer på bedre tanker. Egentlig var jeg litt sur og lei etter at både jeg og Jon Blund måtte slåss en times tid med toåringen før han fant det for godt å sovne, men dette kunne jeg ikke gå glipp av. Jeg løp opp for å skifte, gjespet i det skjulte og limte smilefjeset på før jeg knytte på meg joggeskoene og stod klar i døren før mannen hadde rukket å reise seg fra sofaen. Tur skulle det bli!

Vi bestemte oss for å prøve noe nytt og lette opp en sti ingen av oss hadde gått før. Med min retningssans er slike påfunn alltid lurt. Spesielt siden jeg er ekstremt flink til å kommentere hvor vi er med hellig overbevisning. Jeg trenger vel ikke si at jeg alltid har feil? Er vel også unødvendig å si at jeg foretrekker kjente stier? Heldigvis var mannen med og han finner alltid fram. Han må ha en slags innebygd gps. Stien startet i en skog og i en skog er i alle fall retningssansen min lost.

Stien var godt synlig da så vi var nok ikke de første som gikk der. Det bar bratt oppover. Med luftveisinfeksjon er det ikke lett å få nok pust inn og det kjentes i beina. Men det var godt å være i fjellet igjen! Mannen trampet først ( jepp, trampet- han er litt.. eh.. skeptisk til hoggorm) og jeg heseblesende etter. Da vi kom til noe som minnet om en topp var det verdt alt. For en utsikt! 

Vi kunne se like langt i andre retningen..

Ikke hadde vi gått langt heller så de bratte bakkene førte oss raskt opp i høyden. Vi vurderte å gå høyere, men så fant vi en sti nedover så valgte den. Da vi kom vi tilslutt ned igjen i kjent område og kunne fortsette turen hjem. En flott tur med andre ord. Føler jeg sier det om alle nye fjell jeg utforsker så kanskje jeg skal kvitte meg med frykten for ukjente stier?

Takk for turen, kjære! :)