Min målsetning

Som jeg håper de fleste har skjønt så er min målsetning mer en sunn kropp heller enn en slank kropp. Men sånn har det ikke alltid vært. Veien mot riktig målsetning for meg har jeg tenkt å dele med dere nå.

Foreløpig så fokuserer jeg hovedsaklig på dette med trening, rett og slett fordi dette med maten er jeg redd skal ødelegge den fine stien som jeg er på nå. Mat er nemlig noe jeg ikke har et godt forhold til. Som tenåring var jeg naturlig tynn, kanskje for tynn, men jeg spiste normalt og var veldig aktiv så årsaken lå nok der. Likevel så jeg ikke alltid dette selv, sikkert som de fleste tenåringer. Jeg drømte alltid om å se ut som modellene i bladene som var både tynne, brystfagre og ikke minst høye. Selv var  jeg lav, pannekakeflat og hadde bollemage. I mine øyne selvfølgelig. Når jeg ser bilder av meg selv fra konfirmasjonene blir jeg sjokkert over hvor tynn jeg var. Ikke rart jeg var flat for overskuddsfett fantes ikke.

Nå skal det sies. Jeg har ALDRI slanket meg. Tålmodigheten min er ikke eksisterende så det å se kiloene rase av er ikke min greie. Da jeg ble sendt til psykolog som 17 åring fikk jeg beskjed om at jeg hadde en spiseforstyrrelse. Ikke de vanlige kjente, men i form av et svært usunt forhold til mat. Jeg spiste knapt, jeg var jo aldri sulten. Jeg manglet rett og slett sultfølelsen og spiste kun i situasjoner der jeg var sammen med andre. Ellers kunne jeg leve på et halvt rundstykke om dagen. Dette var i den perioden jeg flyttet på hybel for meg selv. Mens jeg bodde hjemme spiste jeg normalt, det sørget mamma for. Heldigvis.

Jeg kom meg sakte, men sikkert tilbake til virkeligheten og fikk etter hvert noen sårt tiltrengte kilo tilbake på kroppen. Jeg fikk kjæreste og ble etter hvert samboer. Vi var glad i chips, cola og take-away. De sårt tiltrengte kiloene ble plutselig alt for mange. Noen ganger tenkte jeg at jeg burde gjøre noe med det, men det ble med tanken.

Så ble jeg single. Jeg falt tilbake i det gamle mønsteret mitt. Jeg spiste alltid lunsj på jobb for da var jeg sammen med andre. Det var bedre å spise enn å få spørsmål om hvorfor jeg ikke spiste. Middag var det sjelden jeg spiste. Da måtte jeg være veldig sulten eller få en eller annen ånd over meg. Stemmen inni meg sa det var kjedelig å lage mat til bare en. Sannheten var at jeg ikke var sulten. Jeg begynte å trene. I tillegg spilte jeg fotball og begynte i en deltidsjobb som krevde fysisk arbeid. Kiloene raste av. Jeg hadde ingen planer om at det skulle skje, men det gjorde selvfølgelig ingenting!

Så traff jeg endelig den store kjærligheten. Mannen. Han var kokk. Han var bekymret og i begynnelsen passet han alltid på at de hadde litt middag til overs når jeg kom på besøk. Selv prøvde jeg å komme utenom middagstid for det å spise i andre sitt nærvær var litt utfordrende. Man vil jo helst vise sine sterke sider før man avdekker de svake!

Jeg ble raskt gravid etter at vi ble sammen og da forandret mye seg. Med graviditeten kom kvalmen og dersom jeg ikke spiste ble jeg i alle fall kvalm. Da kvalmen ga seg kom ulvehungeren. Jeg la på meg 20 kilo det første svangerskapet, men ingen trodde meg. Jeg hadde jo vært så tynn fra før at med 20 kilo gravidmage så jeg bare normal ut. Noen ble heldigvis igjen og jeg følte meg endelig normal vektmessig. Også etter de to andre svangerskapene ble det noen kilo til overs og nå har det kanskje blitt litt for mange.

Bivirkningen av dette problemet er at jeg har en litt syk innsikt i meg selv så jeg klarer ikke helt stole på det jeg ser i speilet. Er jeg tykk? Er jeg tynn? Er jeg passe? I fjor bestemte jeg meg derfor for at om jeg noen gang skal bli frisk må jeg snu fokuset. Jeg må finne andre måter å måle meg selv på enn gjennom vekt. Jeg bestemte meg derfor for å begynne med styrketrening først. Der kunne jeg måle framgang ved at jeg la på mer vekt heller enn at jeg tapte vekt. Jeg skulle ikke bli slank, jeg skulle bli sterk og sunn. Jeg bestemte meg også for å la være å fokusere så mye på kostholdet. Misforstå meg rett. Jeg spiser sunt og jeg prøver å spise nok, men det er ikke det punktet jeg bruker mest krefter på. Svetten og energien legger jeg igjen i treningstøyet. Før fikk jeg kanskje dårlig samvittighet om jeg spiste feil, nå vet jeg at kan skeie ut til tider. Det er lov. Badevekten har fått sparken og jeg veier meg ikke daglig. Ei heller ukentlig. For meg blir det helt feil. Det hender jeg tester den rett og slett fordi den også måler muskelmassen, men tallet for antall kilo er lite interessant. Det artige er likevel at mange kommer bort til meg og sier at jeg må ha gått mye ned i vekt. I går tok jeg på meg en skjorte jeg ikke hadde brukt på en stund og den satt plutselig mye løsere på. Jeg merker også at jeg har fått et sunnere forhold til maten jeg spiser, men når mannen var borte for noen uker siden spiste jeg veldig lite den helgen så helt bra er jeg ikke. Jeg vet ikke om jeg noen gang blir det heller.

Det er nok ikke alle som kjenner meg som vet dette og det er litt skummelt å skrive om det, men det er en viktig del av hvem jeg er og en stor del av bakgrunnen for hvorfor jeg tenker som jeg gjør rundt trening og kosthold. Dette fungerer for meg, men jeg kan ikke si at det kommer til å fungere for alle. Dette er også mye av grunnen til at jeg ikke er spesielt begeistret for å telle kalorier som man ofte gjør når man slanker seg. For meg ville det blitt helt feil å presse i seg nok kalorier for at regnskapet skulle gå i balanse. Presset ville ført til at jeg gikk motsatt vei. Fortsatt spiser jeg sjelden, men når jeg spiser spiser jeg mye. Treningen øker sultfølelsen min. Heldigvis.

Selvfølgelig må man ligge i et kaloriunderskudd når man skal ned i vekt, men jeg tror man kommer langt med en fornuftig tankegang også. Mindre usunne ting, mer grønnsaker og mer ren mat. Det er vanskeligere å overspise dersom man spiser riktig. En slik tankegang vil jo naturlig nok føre til at en vektnedgang kanskje tar lenger tid og at man må være mer tålmodig, men jeg ser at for meg er resultatet en sunnere livsstil som varer og faren for å skli ut igjen blir mindre. Dette er lettere å holde enn det ville vært å holde en kostplan. Det viktigste er uansett at hver enkelt finner den sti som passer for seg selv. Dette er jo individuelt og de færreste av oss passer inn i en fastsatt mal. Jeg har i alle fall funnet min. Per i dag har jeg et sunnere syn på kroppen min og jeg trives i den. Det er den viktigste seieren av de alle!

Det som fascinerer meg er at før var det å være tykk et bilde på velstand. Man hadde mat på bordet. I dag er det det å være tynn noe man forbinder med suksess. Da er mann sunn, men er det alltid sånn? For meg var det ikke et sunnhetstegn at jeg var tynn i alle fall. Jeg var rett og slett syk.