Det snør, det snør

.. og det er jo både fint og flott. Det kom liksom bare litt brått på. Min nyoppdagede lidenskap for jogging måtte utgå grunnet is i veien og løpebroddene var tydeligvis utslitt fra i fjor (??). I steden la jeg ut på langtur med en venninne og da ble hele 8 km asfalt tråkket opp. Deilig og forfriskende. Månen var også oppe så det ble nærmest en måneskinnstur :-)

Snøen lå riktig nok ikke mange dagene. Den ene dagen så det slik ut:

To dager senere ble jeg overrasket av regn da jeg gikk ut fra jobb etter 8 timers arbeidsdag. I Bergen snur det med andre ord fort! Snøen er forøvrig tilbake i dag. Spent på hvor lenge den blir liggende denne gangen.

Værendringen fikk meg likevel til å innse at utesesongen definitivt er over og treningssenteret som jeg velvillig har støttet i månedsvis ble innvilget et besøk. 

Jeg trodde jeg startet forsiktig med en spinningtime, men det viste seg at denne timen var todelt. 30 minutter spinning og 30 minutter styrke. Spinningen var fantastisk! Jeg er derimot ikke så glad i styrketrening i gruppe så de 30 minuttene ble litt bortkastet for min del. Dessverre. Ellers hadde timens tidspunkt vært perfekt!

Nå er det snart klart for Snipps første cup! Vi er alle spente. Mest på om han holder seg på banen gjennom hele kampen! 

( Mobilblogg siden vi er inne i en dårlig periode. Trådløst nettverk svikter, nettbrettet er ustabilt, vaskemaskinen funker ikke og ikke minst har bilen vår stått i ro i snart en måned :-()

En perfekt verden?

Den siste uken er det to saker som har gjort sterkt inntrykk på meg. Det er saken om Jonnys siste uker og saken på mamma om skjult jentemobbing. Begge deler er selvsagt ingen kjekk lesning.

Med Jonny er det verste at mange visste, eller burde ha visst, men ingen ga beskjed eller tok affære. Det kunne ha reddet livet hans. Hvorfor er vi så redde for å blande oss? Er vi redde for å bry oss? Eller er det hele så uvirkelig at ingen tror at sånt kan skje? Jeg kjenner på det selv. Hadde jeg visst at noen ble mishandlet, psykisk eller fysisk, så merker jeg at veien for å melde fra om det er tung og gå. MEN! Det burde jo ikke være sånn. Veien burde vært kort. Kanskje er det slik at vi ofte velger å tro det beste om andre mennesker. Kanskje er dette barnet til noen vi kjenner godt. Da er det ekstra vanskelig å melde fra.  Det er akkurat som om det er like mye skambelagt å gi beskjed som å utføre handlingen.  Alle sier at vi selvsagt hadde gjort det, men kommer vi til å gjøre det når vi står midt oppi det eller håper vi at noen andre tar affære? Når vi leser en artikkel i media om slike ting så tenker vi kanskje: For en drittsekk! Men er det nødvendigvis slik at denne personen er en drittsekk? Dette kan jo være hvem som helst. Kanskje er det faren som alltid smiler og ønsker deg god morgen når du møter han i døren på vei inn i barnehagen? Kanskje er det moren som alltid er nyfrisert og sminket selv om klokken bare er kvart over syv? Jeg sier ikke at vi skal mistenke alle, men vi kan heller ikke lukke øynene for at sånt også kan skje i vårt nærområde.  Dessverre.  Det vanskelige er om det viser seg at vi tar feil. At den voksne faktisk hadde gått på døren eller at barnet faktisk hadde falt og slått seg stygt, men i de tilfellene burde vi vel egentlig være glade for at det finnes mennesker som bryr seg? Selvfølgelig skal vi ikke kaste rundt oss med anklager, det bør være en skjellig grunn når man melder inn slikt.  I noen tilfeller tror jeg likevel det er bedre å gjøre feil en gang for mye enn en gang for lite.

Så er det jentene som mobber i det skjulte. Dette er vel strengt tatt ikke noen hemmelighet. I alle fall ikke om man er jente.Jeg vil anta at de fleste jenter enten har opplevd dette selv eller kjenner til noen som har. Jeg har opplevd å være den som det blir tisket og hvisket om, men jeg har også vært på den andre siden. Jenta som var for redd til å gå alene så jeg hengte meg på utfrysingen av de som den dagen ikke var kule nok til å være med i gjengen. Aller helst skulle jeg ønske jeg var tøff nok til å strekke ut en hånd til denne og si at jeg heller ville være med henne. Det hadde jo vært mye tøffere enn å stå på sidelinjen sånn. Men jeg var feig. Den dag i dag angrer jeg bittert på det. Jeg kan ikke gjøre om det, men jeg kan forsøk å gjøre noe for at det ikke skjer igjen.

Det oppfordres til å passe på at ingen står alene, men hva med å begynne med oss selv? Vi må åpne øynene og være obs på at det faktisk kan være vår lille engel som mobber. Da må vi være klar til å ta tak i det. Og oppfører vi voksne oss alltid perfekt? Hvorfor skal det ikke være greit for barna å baksnakke når vi selv kan gjøre det om en nabo, kollega eller blogger,  til og med innad i familier skjer dette. Ja, baksnakking er også mobbing. En blogger kunne fortelle at hun ble hengt ut på et forum. Jeg leste alle 90 sidene med innlegg på forumet. De forsvarte seg med at det var bloggeren som jukset med blogging. Hun kopierte innlegg og bilder uten tillatelse. Mulig bloggeren ikke alltid gjør ting rett, men kan det forsvare at man kaller bloggeren både feit og dum og rakker ned på økonomi, leilighet og livsstil? I mine øyne er det er det personhets og mobbing. Selv om en er gjemt bak et nick burde ikke det bety at man kan si mer enn en hadde sagt direkte til personen. Det ser med andre ord ikke ut til at dette er noe vi vokser av oss. Eller er det andre årsaker som ligger til grunn? I de fleste tilfeller tror jeg det er sjalusi og frykten for å ikke være god nok. Når vi sier: Herregud! Nå har naboen kjøpt enda en ny bil! Så tenker vi kanskje egentlig: Nå har jeg hatt det samme vraket i fem år. Skulle ønske jeg hadde råd til ny bil! Hva om vi heller hadde forsøkt oss på en positiv vinkling og sagt: Naboen har fått seg ny bil. Så bra for han at har råd til det! Jeg vedder på vi hadde hatt det mye bedre med oss selv etter en sånn setning.

Jeg vil i alle fall nå prøve å bli et bedre medmenneske. Jeg vil tilby den samme respekt overfor andre som jeg selv forventer tilbake. Jeg vil bry meg når det er behov for det. Jeg vil framsnakke i istedenfor å baksnakke. Men viktigst av alt så håper jeg å kunne lære barna mine at det tøffeste de kan gjøre er å rekke ut en hånd til den som står alene på skoleplassen!

Del gjerne om du er enig :-) Om vi alle tar ansvar og begynner med oss selv kan vi sammen skape noe positivt.

Mestring

Frostrøyken står som en grå sky ut av munnen. Pannebåndet klistrer seg inntil den svette pannen og jeg vet at håret har spredt seg i alle retninger. Bassen i øret og hjertet banker i en jevn utakt. Jeg jogger. Musklene skriker i protest. Ber om nåde. Hjernen ber meg stoppe. "Du klarer ikke mer nå." Jeg overbeviser hjernen om det motsatte. Bare litt til. Og så enda litt til. Den kalde luften brenner mot kinnene. Farger dem eplerøde. Min egen pust kan høres som en gjenklang i hodet. Rytmisk og sterk. Jeg lever. Jeg jogger. Jeg mestrer! Det er det siste som kjennes best. Å vinne over sine egne tanker. Å kunne løpe litt lenger enn sist. Å kunne flytte sin egne grenser. Da er mestringsfølelsen komplett. Da gjør det heller ikke noe om det er kaldt eller regn ute. Mestre kan man gjøre uansett vær. Det er bare å finne fram joggeskoene! :-)

Dag 8 og 9 av et nytt liv

Jeg kom til å tenke på at jeg kanskje bombaderer dere med disse oppdateringene så kanskje jeg skal roe det litt ned? Jeg vil jo ikke framstå som superflink eller si at jeg er bedre enn noen andre. Jeg gikk for eksempel på en skikkelig sjokoladesmell her om onsdagen må jeg innrømme *sukk*. Så nå skal jeg prøve å oppdatere litt sjeldnere slik at dere ikke spyr over selvskrytet mitt :) Jeg vil jo helst inspirere og ikke kvele dere!

Men altså. Onsdag tok jeg meg en løpetur på 3 kilometers runden min og vet dere.. den første kilometeren løp jeg sammenhengende. Det er første gang jeg noen sinne har klart å løpe så langt sammenhengende og jeg er nærmest sprekkeferdig av stolthet. Jeg var nær ved å gi opp et par ganger, men jeg visste sånn ca hvor jeg ville få beskjed på øret om at jeg hadde løpt en kilometer så jeg bet tennene sammen. Og klarte det! Nå skal det sies at det i hovedsak var nedoverbakke den veien, men det krever litt det også. Slet litt mer med å komme meg opp igjen og den siste biten gikk på ren vilje og med hjelp fra verdens beste cardiolåt på øret: 

Rett utenfor husdøren fikk jeg beskjed om at jeg hadde passert 3 kilometer og det var jeg fornøyd med. I ekstase over tiden glemte jeg selvsagt å slå av Runtasticen så den viser noen minutter mer enn jeg faktisk brukte, men man kan likevel se en liten forbedring:

Nå løp jeg riktig nok ikke like langt begge gangene, men om man ser på tidene er jeg over ett minutt bedre på første kilometeren! Hvorfor elevation viser så forskjellig forstår jeg ikke siden jeg jo faktisk løp samme veien begge gangene! :)

Dagen i går var ikke så mye å skryte av treningsmessig. Det ble noen småturer med rask gange så jeg holdt meg i alle fall i aktivitet.

Ønsker alle en god fredag! :)

Dag 7 av et nytt liv

De siste dagene har vi hatt en syk Snute hjemme. I går jobbet jeg riktig nok hjemmefra mens pappaen tok seg av den syke. Det er likevel ikke alltid like lett å være en syk mammadalt når mamma faktisk er i nærheten så en stund satte han seg i protest utenfor døren til rommet hvor jeg jobbet samtidig som han proklamerte med at "Jeg venter litt her, mamma!". Da er det litt vanskelig å være mamma også. Jeg er likevel bevisst på at dersom jeg er på jobb så er jeg på jobb. Uansett om kontorplassen min er her eller der. Det ble derfor en stillesittende innedag for oss begge så da trengte både jeg og Snute litt bevegelse på ettermiddagen. Da jeg gjorde meg klar til dagens HIIT gjorde derfor Snute det samme. Da var det av med buksen og på med Snipps nye fotballsko som jo er et par, tre, fire nummer for store. Det var så vidt han klarte å holde balansen på det glatte gulvet og jeg var veldig glad for at de fleste øvelsene skulle gjøres liggende. Jeg hadde gledet meg til denne HIITen. Øvelsene var litt utenom det vanlige og inkluderte blant annet enn ball. Herrefred så TUNGT det var. På videoen virket alt så lett, men jeg slet virkelig med både teknikk og utholdenhet. Likevel er dette helt klart øvelser jeg skal forsøke meg på igjen for de tok godt tak i musklene. Neste gang skal jeg se om jeg ikke finner en ball med nok luft i, kan være det hjelper på teknikken i alle fall...... ;)

Snute har skjønt det...

Litt senere på kvelden fikk jeg melding fra en venninne med spørsmål om jeg ville være med ut på en luftetur og etter en dag inne var det lett å si ja. Så da fikk jeg også lagt til en 3 kilometers powerwalk på aktivitetsbudsjett mitt. Det er faktisk utrolig deilig å komme seg ut på slike turer på kvelden til tross for mørketiden. Jeg foretrekker jo også mer å kunne kle på meg enn å kle av meg så det å kunne iføre seg varme klær som lue og votter syns jeg er helt topp. I tillegg fikk jeg ny regnbukse til bursdagen min så nå blir jeg ikke våt lenger når det regner. Den gamle regnbuksen min gjorde meg mer våt på innsiden enn på utsiden så jeg trengte virkelig en ny. Etter denne powerwalken sa jeg meg fornøyd med dagens aktiviteter og sank ned i sofaen med god samvittig resten av kvelden! :)

Vann og litt lesing gjør godt etter en treningsøkt!

Dag 6 av et nytt liv

Dag 6 ble en tung dag. Jeg hadde ikke for vel publisert innlegget om at jeg dagen i forveien "bare" hadde gått 8 km før krampen tok meg. Bokstavelig talt. Det er nok mer gangsperr enn krampe, men like fullt så hemmer det meg. Det sitter bak på leggen og er noe jeg alltid får når jeg bærer i bæremeis. Antar jeg bruker noen muskler da som jeg ikke bruker ellers. Dagen i går ble det kun utført noen rolige spaserturer på tilsammen 3 kilometer. Det er ikke alltid mengden som teller, men også kvaliteten :)

På kvelden laget jeg knekkebrød etter denne oppskriften her. Jeg hadde vært på butikken for å handle og hadde notert meg bak øret at jeg måtte kjøpe bakepapir. Dette glemte jeg selvfølgelig underveis og kom hjem igjen uten. I desperasjon forsøkte jeg å ha litt olje på bakeplaten, men det anbefales ikke. Resultatet ble noen få velsmakende knekkebrød og et stort glass med deilig müsli. Veldig greit når man kan ordne flere ting i samme slengen? :) Så siden det ble litt få knekkebrød måtte jeg finne på noen annet som jeg kunne servere mannen. Da ble det bær med vaniljekesam, cashewnøtter og 86 % sjokolade. Min hadde i tillegg et innslag av cottage cheese. Vi var begge enige om at det smakte godt, men vi kunne spart oss for sjokoladen. Den passet ikke veldig godt inn i denne blandingen. Så sunt og enkelt kan det altså gjøres. Og skal jeg være ærlig så smaker det faktisk bedre enn både melkesjokolade, chips og annet vi pleier å putte i oss på en kveld.

Oppsummert så syns jeg at jeg har klart meg bra så langt i prosessen. Jeg kunne helt sikkert ha vært flinkere, men det er deilig å føle at jeg er litt på vei i riktig retning her! :)

Dag 4 & 5 av et nytt liv

Det ble rett og slett ikke tid til noe innlegg i går, men lørdagen skjedde det ikke så mye uansett. Jeg tok meg en runde HIIT på formiddagen og det svir fortsatt godt i muskulaturen etter den økten. Au. Øvelsen jeg kjørte var som følger:

1 | 3 x squat jump + knee jump + push up

2 | Plank kick outs 

3 | Lunge jump

4 | Diamond push ups

Når man er ferdig begynner man på nummer 1 igjen og man gjentar runden totalt tre ganger. Hver øvelse kjøres i 50 sekunder med 10 sekunders pause i mellom. Du finner video av øvelsen her. 

Søndag dro jeg og guttene til Bergen. Jeg hadde en avtale med en venninne om å dra opp på Fløyen. Vi var kjempe heldige med været og den vakre byen vår viste seg fra sin desidert beste side. Se bare her:

Vi tok Fløibanen opp, men gikk ned igjen etter å ha spist niste, kjeks og drukket kakao på toppen. Det er et stykke å gå, men det var ikke veldig mye klaging fra de små. Snute benyttet anledningen til å ta en aldri så liten lur på ryggen min. Jeg klarte endelig å stille inn bæremeisen skikkelig så det ble god trening på beina i går. Jeg foretrekker å bære i bæresele, men så lenge jeg er alene på tur er bæremeisen best siden den har plass til drikkeflasker og diverse i en ekstra lomme. Treningen i går bestod derfor i ca 8 kilometers gang til sammen. Ikke rart ungene sovnet som små lys  i går kveld :)

Håper alle får en fin mandag!

Dag 3 av et nytt liv

Dag 3 ble naturlig nok en fridag da jeg var på jobbsamling hele dagen med påfølgende middag og show. Siden det ikke ble noen trening tenkte jeg vi kunne snakke litt om mat?

Nå er det viktig å legge seg på minne at jeg slett ikke er noen ernæringsekspert. Dette blir derfor bare mine personlige tanker og refleksjoner. Jeg tenker at man må bruke logikk og sunn fornuft. La meg også få si at jeg ikke sverger til noe spesielt kosthold som lavkarbo eller annet, men jeg mener at det hos mange slett ikke er dumt å redusere inntaket av karbohydrater. Og da ikke bare karbohydrater i form av sukker. Man kan fint bytte ut hurtige karbohydrater med mer langsomme og i mange tilfeller kan man raskt redusere dette rett og slett ved å lage maten selv.

Hjemmelaget frokostblanding med langsomme karbohydrater.

Både Kristine og Mjuuugly er to stykker jeg henter mye inspirasjon av. De har kanskje forskjellige retninger, men målet er det samme; sunn mat. Kristine sier også at hun slett ikke bruker lang tid på å lage sunn mat. Snarere tvert i mot. Hun tilsetter en del proteinpulver så dersom en ikke ønsker dette kan man i de fleste tilfeller øke opp de andre tørrvarene. Ideelt sett ønsker jeg meg så ren mat som mulig. Jeg tror ikke vi blir sunnere av å "finne opp" sunnere produkt. Ved å legge til tilsetningsstoffer som noen har laget i en fabrikk har vi plutselig noe vi kan kalle sunt. Jeg sier ikke at jeg ALDRI spiser det. Jeg er for eksempel en sucker etter cola zero... Alt handler om måtehold. Så lenge man tenker fornuftig det meste av tiden er det ikke noe i veien for å skeie ut innimellom.

I denne perioden tenkte jeg at jeg skulle bli litt mer bevisst på hva jeg putter i meg. Jeg kommer nok til å forsøke meg et lavere inntak av karbohydrater, men jeg kommer ikke til å øke inntaket av bacon for de. Denne artikkelen her ( som alle bør lese) bekreftet mye av det som jeg har tenkt lenge. Spesielt interessant er det som blir skrevet om at animalsk fett ( protein) i seg selv ikke fører til fedme, kun dersom insulinnivået har økt på grunn av et høyt inntak av karbohydrater. Jeg nevner likevel igjen at dette er det som ser ut til å passe for meg. Kroppen min ser rett og slett ut til å trives bedre med mindre karbohydrater. Bildet under her ligger ute på nettsiden til lavkarboklubben og det sier mye fornuftig etter mitt hode.

Ut fra dette bildet kan hver og en selv velge hvor de vil ligge i pyramiden. Så nå er det bare for meg å gå i gang med matplanleggingen. Jeg føler vi allerede har et noenlunde fornuftig kosthold, men for min del blir det nok mindre pasta, ris og poteter framover. Heller mer grønnsaker! :)

Syns du dette høres helt på trynet ut eller er du litt/ veldig enig med meg her?

Dag 2 av et nytt liv

Dag 2 av denne utfordringen hadde jeg planer om å starte med en ny HIIT. Da klokken ringte så alt for tidlig fant jeg ut at jeg ikke var helt der enda. Resten av dagen antok jeg ville bli treningsløs siden det på kvelden endelig var duket for jentemiddag på jobb. Vi hadde gledet oss i ukesvis. For å gjøre en lang historie kort ble gleden kortvarig. Vi jenter hadde det veldig gøy med masse latter og moro, men å vente to timer på mat som var av heller elendig kvalitet var ikke noe stas. Jeg glemte å ta bilder til dere for da maten endelig kom var jeg utsultet! Vi fikk riktig nok litt ekstra mat som kompensasjon med det resultat at jeg nærmest trillet ombord på toget etter middagen fordi jeg var ubehagelig mett! Dessverre var det ikke på gode smaker. Takknemlig var jeg for at det gikk buss mesteparten av veien videre fra der toget stoppet... Vel.. det var helt til jeg oppdaget at den kun gikk en gang i timen og det var ikke på min side av timen selvfølgelig! Så da måtte jeg gå hjem. Hjemveien er 2,1 km hvor minst 2 km er oppoverbakke. Det er jeg sikker på! Men rask gange i motbakke må jo være god trening så det fikk være trøsten :-)

Hvor rask gangen var er sikkert relativt, men jeg ble i alle fall svett!

Håper alle får en fin fredag!

(mobilblogg)

Ps. Siste del av Gladiatorhistorien min er ute NÅ! :-)

Et nytt liv

Mannen har utfordret meg til å begynne et nytt og bedre liv. Nå har jeg jo for så vidt forsøkt på dette i lengre tid, men i det siste må jeg gjerne innrømme at det har sklidd litt ut. Jeg har også følt meg litt alene om dette prosjektet hjemme så når mannen nå vil hive seg på tar jeg selvsagt utfordringen. Nå må jeg bare få lov til å advare sånn tidlig i dette innlegget om at dette blir et innlegg utenom min komfortsone og det er fare for at det kan dukke opp ubehagelige bilder i form av både innhold og kvalitet. Hvordan tar man egentlig selfies?? Jeg føler jeg har for korte armer til sånt i alle fall.

Men altså. Here we go. Jeg er i grunn ikke så opptatt av vekt eller hvordan jeg ser ut. I hovedsak anser jeg det som viktigst hva som er på innsiden. Nå må jeg likevel innse at jeg kanskje har latt det skure og gå litt for lenge og når det dukker opp bilder av meg så blir jeg så sjokkert at jeg holder på å falle om. Personen på bildet ser nemlig slett ikke ut som den personen jeg hilser på i speilet hver morgen. Virkeligheten slår meg i ansiktet med et realt smekk med andre ord. Visst er det bra å være snill og grei og god på innsiden liksom, men helsen er faktisk litt viktig den også. Så når fettprosent, bmi og alle andre mål blinker rødt mot meg så tenker jeg at det bør gjøres noe før det er for sent.  Jeg har besteforeldre på begge sider som har fått diabetes 2 og hjerteproblemer så jeg vil anse at jeg ligger i en høyrisikosone akkurat der. I tillegg så kan jeg skryte så mye jeg vil over at jeg ikke bryr meg det minste om utseende, men jeg har en liten ting som faktisk plager meg litt- og det er denne:

Beklager igjen for elendig kvalitet!

Okei.. det der føltes ikke bra. Ingen komfortsone i sikte. Når man ser det forfra ser det ikke like ille ut...

 Jeg er vanligvis ikke så skjev heller.. ;)

... men med en gang jeg kommer i profil blir folk usikker på om de skal gratulere meg med nummer fire eller om jeg rett og slett bare er godt satt om man kan si det slik. Det må jeg innrømme at kjennes litt ubehagelig. Så nå har jeg bestemt meg for å legge meg litt i selen en måneds tid. Greit å ha litt grunnlag før julefeiringen tar til tenker jeg. Alt dette deler jeg selvsagt på bloggen. Bloggen var jo i utgangspunktet ment som en treningsblogg, men jeg ser innleggene mine om familie og det å være mamma til tider er mer populære så for dere som foretrekker disse innleggene;  det er ikke slutt på dem! J Jeg skal forsøke å gjøre treningen underholdende så kanskje dere får lyst til å henge dere på etter hvert?

Jeg tok en kickstart i går med to treningsøkter.
1. HIIT ( High Intensity Interval Training) på kjøkkengulvet. Jeg har oppdaget noe som heter Nordic HIIT. Her blir det lagt ut en ny video med HIIT hver dag. Hver økt er på rundt 12 minutter og i de 12 minuttene jobber man så dette er god trening! Har en plan om å få fulgt så mange som mulig av disse øktene denne måneden. Husk at 15 minutters trening er ca 1,5 % av dagen din.. ;)
2. Løpeøkt. Jeg klarer ikke de helt lange strekkene, men fant meg en rute på ca tre km i går. De første 2,3 løp jeg så godt som sammenhengende og det er jeg fornøyd med. Jeg klarte til og med å pushe meg selv litt. Litt til nå. Bare bort til det gjerdet. Neida! Du klarer å løpe til enden av gjerdet! Mestring i form av trening er en god følelse! J Den siste kilometeren gikk jeg fordi jeg måtte innom butikken for å handle brød.

Nå håper jeg bare dere ikke gir meg opp selv om det er mye fram og tilbake med meg her, men at dere blir med og heier meg framover!