Med mine 159 cm vet jeg alt om å ikke se noe som helst på en konsert. Det er i grunn ganske så typisk det der. Noen ganger får jeg nesten inntrykk av at jeg er så liten at de ikke ser meg i det hele tatt.
Mannen på 193 cm: Oi her var det romslig og fint gitt. Her stiller vi oss.
Meg: Hrmf.. gidder du stå på storetåen min i stedet for lilletåen min kanskje??
Derfor ville jeg gi Snipp de beste muligheter for utsikt når han først var for konsert. Det ble selvsagt på skuldrene mine. Selv har jeg aldri fått en slik mulighet som jeg kan huske da jeg har tatt igjen det jeg mangler i høyden i bredden.
Om han ikke kom kjempe høyt så kunne han konstatere at han så mye bedre fra toppen av skuldrene mine. Vi var selvsagt ikke de eneste som løste utsikten på denne måten og det hele ble nærmest en bootcamp for voksne. Bort igjennom rekkene kunne man se flere mammaer og pappaer som utførte både knebøy, spensthopp og små dansetrinn med 10- 30 kg ekstra vekt på skuldrene. Kjenner lett antydning til gangsperr i nakke og lår i dag, ja :)
Konserten i seg selv var helt grei. Personlig var jeg litt skuffet over artistene, men ungene hadde mange favoritter på scenen. Det var en periode der vi nesten trodde vi hadde havnet på nachspiel. Heldigvis tok det seg opp igjen. Min favoritt var Astrid S. så jeg danset litt ekstra da hun kom på scenen.
Jeg håper virkelig ikke det er mitt hode Snipp har fått med på bildet her. Jeg kan umulig ha så mange grå hår! |