tirsdag 31. desember 2013

Godt nytt år!

2013 
har vært et magisk år,
ny jobb,
nye kolleger,
nye venner, 
både bloggevenner
og andre venner!
Jeg kan se tilbake på 
flotte fjellturer,
jeg har lekt liksomforfatter,
skolestart for Snipp,
tur til Roma, 
kjærestetur til Oslo.
Små og store øyeblikk har det vært,
nå er de fine minner,
året er snart historie.
Vi ønsker velkommen til
2014! :)

Jeg ønsker alle mine blogglesere et riktig godt nytt år og gleder meg til et nytt år som blogger!


mandag 30. desember 2013

Storm

Denne romjulen har det stormet både utendørs og innendørs! Ungene klarte aldri å lande skikkelig etter all spenningen og forventningen som oppstod før julaften. Ei heller har det vært spesielt godt vær til å løpe det fra seg ute. Så da har vi vekslet mellom fin lek, familiekos, brettspill og krangling innendørs.

Jeg følger Jason Vale på facebook og det føltes som om han visste hvordan julen hadde vært da han i går la ut en juiceoppskrift med overskriften: Feeling stressed and just want to sleep? Svaret mitt var JA! Og ved et nok et lykketreff viste det seg at kjøleskapet inneholdt akkurat de rette ingrediensene. Så jeg juicet meg en energioppkvikker!


Om det var juicen som funket vites ikke med sikkerhet, men vi la i alle fall ut på langtur opp i skogen. Det var jo endelig opphold slik at man kunne bevege seg utendørs uten å være redd for at en enten skulle blåse bort eller bli truffet av et eller annet flyvende objekt!

Det ble en deilig tur. Selv om landskapet ikke akkurat hadde julepreg. Det var mer høst.. Snute gikk for egen maskin og bare det i seg selv fører jo med seg en ekstra treningsøkt. For en på to (snart tre!) må løftes, dyttes og til tider bæres over små hindre.. alle muskelgrupper er i bruk med andre ord! På slutten var jeg nesten sikker på at albuen var ute av ledd etter alle støttebevegelsene nedover den bratte, våte skogsbunnen. En stund var Snute riktig så bekymret for meg og lurte på om han skulle hjelpe meg! Men vi kom oss da ned :) Alle hadde fått ut litt energi så ettermiddagen ble heldigvis langt roligere i går!


Håper du har hatt en fin og rolig romjul! :)




lørdag 21. desember 2013

I denne søte førjulstid

I hele desember har jeg jaktet på julestemning og perfekte julegaver. Ja, for hva ønsker egentlig tante Olga seg? Eller bestefar? Eller alle de andre som du alltid har dårlig samvittighet for når desember dukker opp. Hadde du bare fulgt de bedre opp i løpet av året så hadde du kanskje visst hva de ønsket seg også! Jeg føler meg som en desperat jeger i butikkene. Svetten siler. Tusenvis av andre desperate jegere jakter sammen med meg og presser seg nådeløst meg i det de endelig har oppdaget akkurat det som stod oppført på ønskelisten. Jaktsesongen er snart slutt og jeg bare MÅ bli ferdig med disse julegavene slik at jeg kan komme meg hjem for å vaske huset fra topp til bunn (har heldigvis ikke kjeller så sparer en etasje). Huset skal skinne må vite og Snapp har allerede ymtet frampå om at han ikke syns jeg er spesielt flink til å vaske... Sju sorter skal bakes ( jeg har bakt en runde med kakemenn, men de er tom + fått fem bokser med julekaker fra familie og de er også tom!), helst skulle jeg ha laget litt konfekt også, og så skulle jeg ha vært på kurs hos min mor for å lære meg å lage rullepølse og julesylte. Kanskje jeg skulle ha laget litt sild også for det er jo julemat! Til og med Stoltenberg spiser det til jul.

Mens jeg tenker på alt som må gjøres kommer jeg på at jeg har glemt å tenne det tredje lyset i adventsstaken. Jeg kapitulerer og må innrømme at selv om jeg langt fra er i rute så kommer nok julekvelden likevel. På denne kjerringa kommer den visst alltid som en overraskelse! En kollega av meg fortalte at hun litt før jul går med blomster til noen eldre på et aldershjem som hun vet har familien langt borte. For en fin gest! Det viktigste i julen handler jo nettopp om det. Om å ta vare på hverandre. Alt trenger nok ikke være perfekt for at julekvelden skal bli bra :) Ofte er det nok å være sammen. Neste år skal jeg likevel stille bedre forberedt og planen er å starte denne oppgaven allerede i januar med å bli flinkere til å besøke disse som jeg ser alt for sjelden!

Lykke til med siste innspurt! :)

tirsdag 17. desember 2013

Juleønsker

Diskusjon ved middagsbordet i dag:

Jeg: Hva ønsker du deg til jul da, Snute?
Snute: Bæsj!

Hmmm... Ja, vel ja. Var ikke akkurat det svaret jeg hadde ventet meg! Snipp ville gjerne også være med i diskusjonen så han kunne fortelle at det han ønsket seg mest i hele verden var julestjernen! Eh.. ja.. tipper han blir rimelig skuffet når han åpner pakkene sine i år da ja. Fra min venstre side kommer det derimot så fint fra Snapp:

Jeg, mamma, jeg blir glad uansett hva jeg får jeg!

Åh hellandussen! Med tårer i øynene og klump i halsen kunne jeg konstatere at vi i alle fall har gjort noe riktig på veien. Vi hadde et skikkelig fint øyeblikk helt til Snipp ikke klarte å styre seg lenger og måtte stille spørsmålet han lurte så veldig på!

Selv om det er bæsj??...


... Og for de som lurte var svaret fra Snapp nei og det magiske øyeblikket brutt...

onsdag 11. desember 2013

Utslått

Du vet du har vært syk når du får en merkelig følelse av å plutselig dukke opp av en uklar dis. Du har følelsen av at en dusj vil gi deg et nytt liv, magen kjennes brått hul og du kan ikke huske sist du spiste noe annet enn tørre kjeks. Da julekalenderen begynner oppdager du at du har mistet to hele dager, for var ikke forrige episode luke nummer 8? Og var ikke det på søndag?? I dag er det vel... eh.. onsdag?

Jepp! Her ble mor rammet av sykdom midt i juleinnspurten og da var det selvfølgelig den verste sykdommen av alle... Omgangssyke! I to dager har jeg lagt utslått som et slakt. I dag morges gjorde jeg riktig nok et tappert forsøk på å komme meg på jobb, men da svetten piplet og magen knurret faretruende ved ankomst i barnehagen fant jeg det best å snu. Vel hjemme igjen kapitulerte jeg på sofaen og sov bort FIRE timer! Nå i kveld føler jeg meg endelig som et menneske igjen. Heldigvis! Og da jeg litt flau og irritert oppdaget et svært hull i sokken min skjønte jeg med sikkerhet at jeg var i ferd med å bli frisk igjen ;)


Håper alle andre holder seg friske i en hektisk førjulstid! :)

fredag 6. desember 2013

Snøstorm og kjærlighet

Ja, det høres ut som overskriften på en klissete kjærlighetsroman ( og det er jeg jo himla god på!).  Men i dag har det altså vært snøstorm i Bergen. Fra jeg gikk og la meg i går til jeg stod opp igjen i dag var det kommet noen titalls cm med snø. Vi er jo uten bil om dagen så turen til barnehagen måtte utføres til fots. En utfordring. Brøytebilene hadde ikke rukket ut så fortauet var absolutt ikke snøfritt!


Faktisk var det så mye snø at Snute fikk problemer med å gå. Han nærmest svømte i snø! Til slutt tok jeg han på skuldrene og da ble det en utfordring å holde seg på bena. Under snøen var det skrekkelig glatt. Jeg klarte til og med å falle utenfor barnehagen. Hadde heldigvis ikke Snute på skuldrene da. Videre fulgte forsinkelser på buss. Toget gikk som normalt, ergo så rakk jeg ikke toget. Da jeg endelig kom meg til sentrum ble jeg stående og vente 30 minutter på bybanen som vanligvis går hvert 5. minutt. Fin start på dagen...

... Jeg er jammen glad det ikke var sånt vær for fem år siden! Da giftet vi oss nemlig og fartet rundt fra fotograf til kirke og videre til festlokale. Det var en flott dag. Alt gikk som planlagt. Ingen babyer ble født ( jeg var 8 måneder gravid og svigerinnen min var på overtid). Tenk at min kjære fortsatt holder ut med meg! Det er jo nesten et mirakel :) Jeg som verken skulle gifte meg eller ha barn fikk andre tanker da drømmemannen dukket opp! Det er jeg glad for i dag. 



søndag 1. desember 2013

Kakemenn på agendaen

Da jeg var liten var 7 sorter standard vare. Var det ikke bakt 7 sorter så var det heller ikke jul på orn'tlig. På kakemenn og pepperkaker var alltid vi barna med og dette er et kjært barndomsminne. Selvfølgelig skal jeg videreføre denne gleden til mine barn så i dag var dagen for kakemenn baking!


Det er faktisk andre gang vi lager kakemenn i år. Aller helst skulle jeg ha skrevet at første porsjon var så god at den er spist opp, men sannheten er at den gikk i bosset! Noe gikk galt i prosessen, deigen ble for klissete og da jeg åpnet ovnen for å ta de ut luktet det så sterk salmiakk at jeg fikk tårer i øynene. Først prøvde ungene å si at de smakte som lakris, men så kom grimasene og da forstod jeg at dette ikke var noe å samle på. I dag prøvde jeg derimot å være litt mer nøye. Deigen ble fortsatt litt mer klissete enn jeg likte og jeg var litt småstresset. Skulle det ikke gå denne gangen heller???


Snute prøvde så godt han kunne med å hjelpe til. Han kjevlet og kjevlet til deigen var limt fast i kjevle. Når jeg så skulle bruke det hang selvfølgelig deigen min seg fast i hans. Da vi endelig kunne trykke ut figurer satt figurene fast i bordet og kakemennene fikk enten unormalt lang hals eller enormt lange bein. Pokker! Jeg så svart på det, men bet tenna sammen. Det var mel over alt og forkle er feigt!

Dette er altså låret mitt om det skulle være uklart.

Tilslutt var første brett ferdig. Spent åpnet jeg ovnsdøren og lettet kunne jeg konstatere at både samiakklukt og tårer var fullstendig fraværende. En hurtig kontrollsjekk av smaken måtte også til. Denne porsjonen var helt klart av et annet kaliber enn første. Og når Snipp sa "Mamma, disse er mye godere enn de i butikken," kunne jeg fornøyd slippe ut pusten og tildele meg selv noen husmorpoeng. Det ble kakemenn i år også!


Nå får vi se hvor lenge de varer. Små fingre er stadig vekk på jakt etter nye kakemenn så mor må vokte skatten godt. Den aller minste hjelperen ble fryktelig sliten av bakingen så han tok seg en velfortjent lur etter innsatsen.


Vi ønsker alle en god 1. søndag i advent!






søndag 24. november 2013

Det snør, det snør

.. og det er jo både fint og flott. Det kom liksom bare litt brått på. Min nyoppdagede lidenskap for jogging måtte utgå grunnet is i veien og løpebroddene var tydeligvis utslitt fra i fjor (??). I steden la jeg ut på langtur med en venninne og da ble hele 8 km asfalt tråkket opp. Deilig og forfriskende. Månen var også oppe så det ble nærmest en måneskinnstur :-)


Snøen lå riktig nok ikke mange dagene. Den ene dagen så det slik ut:


To dager senere ble jeg overrasket av regn da jeg gikk ut fra jobb etter 8 timers arbeidsdag. I Bergen snur det med andre ord fort! Snøen er forøvrig tilbake i dag. Spent på hvor lenge den blir liggende denne gangen.

Værendringen fikk meg likevel til å innse at utesesongen definitivt er over og treningssenteret som jeg velvillig har støttet i månedsvis ble innvilget et besøk. 

Jeg trodde jeg startet forsiktig med en spinningtime, men det viste seg at denne timen var todelt. 30 minutter spinning og 30 minutter styrke. Spinningen var fantastisk! Jeg er derimot ikke så glad i styrketrening i gruppe så de 30 minuttene ble litt bortkastet for min del. Dessverre. Ellers hadde timens tidspunkt vært perfekt!

Nå er det snart klart for Snipps første cup! Vi er alle spente. Mest på om han holder seg på banen gjennom hele kampen! 

( Mobilblogg siden vi er inne i en dårlig periode. Trådløst nettverk svikter, nettbrettet er ustabilt, vaskemaskinen funker ikke og ikke minst har bilen vår stått i ro i snart en måned :-()

torsdag 21. november 2013

En perfekt verden?

Den siste uken er det to saker som har gjort sterkt inntrykk på meg. Det er saken om Jonnys siste uker og saken på mamma om skjult jentemobbing. Begge deler er selvsagt ingen kjekk lesning.

Med Jonny er det verste at mange visste, eller burde ha visst, men ingen ga beskjed eller tok affære. Det kunne ha reddet livet hans. Hvorfor er vi så redde for å blande oss? Er vi redde for å bry oss? Eller er det hele så uvirkelig at ingen tror at sånt kan skje? Jeg kjenner på det selv. Hadde jeg visst at noen ble mishandlet, psykisk eller fysisk, så merker jeg at veien for å melde fra om det er tung og gå. MEN! Det burde jo ikke være sånn. Veien burde vært kort. Kanskje er det slik at vi ofte velger å tro det beste om andre mennesker. Kanskje er dette barnet til noen vi kjenner godt. Da er det ekstra vanskelig å melde fra.  Det er akkurat som om det er like mye skambelagt å gi beskjed som å utføre handlingen.  Alle sier at vi selvsagt hadde gjort det, men kommer vi til å gjøre det når vi står midt oppi det eller håper vi at noen andre tar affære? Når vi leser en artikkel i media om slike ting så tenker vi kanskje: For en drittsekk! Men er det nødvendigvis slik at denne personen er en drittsekk? Dette kan jo være hvem som helst. Kanskje er det faren som alltid smiler og ønsker deg god morgen når du møter han i døren på vei inn i barnehagen? Kanskje er det moren som alltid er nyfrisert og sminket selv om klokken bare er kvart over syv? Jeg sier ikke at vi skal mistenke alle, men vi kan heller ikke lukke øynene for at sånt også kan skje i vårt nærområde.  Dessverre.  Det vanskelige er om det viser seg at vi tar feil. At den voksne faktisk hadde gått på døren eller at barnet faktisk hadde falt og slått seg stygt, men i de tilfellene burde vi vel egentlig være glade for at det finnes mennesker som bryr seg? Selvfølgelig skal vi ikke kaste rundt oss med anklager, det bør være en skjellig grunn når man melder inn slikt.  I noen tilfeller tror jeg likevel det er bedre å gjøre feil en gang for mye enn en gang for lite.

Så er det jentene som mobber i det skjulte. Dette er vel strengt tatt ikke noen hemmelighet. I alle fall ikke om man er jente.Jeg vil anta at de fleste jenter enten har opplevd dette selv eller kjenner til noen som har. Jeg har opplevd å være den som det blir tisket og hvisket om, men jeg har også vært på den andre siden. Jenta som var for redd til å gå alene så jeg hengte meg på utfrysingen av de som den dagen ikke var kule nok til å være med i gjengen. Aller helst skulle jeg ønske jeg var tøff nok til å strekke ut en hånd til denne og si at jeg heller ville være med henne. Det hadde jo vært mye tøffere enn å stå på sidelinjen sånn. Men jeg var feig. Den dag i dag angrer jeg bittert på det. Jeg kan ikke gjøre om det, men jeg kan forsøk å gjøre noe for at det ikke skjer igjen.

Det oppfordres til å passe på at ingen står alene, men hva med å begynne med oss selv? Vi må åpne øynene og være obs på at det faktisk kan være vår lille engel som mobber. Da må vi være klar til å ta tak i det. Og oppfører vi voksne oss alltid perfekt? Hvorfor skal det ikke være greit for barna å baksnakke når vi selv kan gjøre det om en nabo, kollega eller blogger,  til og med innad i familier skjer dette. Ja, baksnakking er også mobbing. En blogger kunne fortelle at hun ble hengt ut på et forum. Jeg leste alle 90 sidene med innlegg på forumet. De forsvarte seg med at det var bloggeren som jukset med blogging. Hun kopierte innlegg og bilder uten tillatelse. Mulig bloggeren ikke alltid gjør ting rett, men kan det forsvare at man kaller bloggeren både feit og dum og rakker ned på økonomi, leilighet og livsstil? I mine øyne er det er det personhets og mobbing. Selv om en er gjemt bak et nick burde ikke det bety at man kan si mer enn en hadde sagt direkte til personen. Det ser med andre ord ikke ut til at dette er noe vi vokser av oss. Eller er det andre årsaker som ligger til grunn? I de fleste tilfeller tror jeg det er sjalusi og frykten for å ikke være god nok. Når vi sier: Herregud! Nå har naboen kjøpt enda en ny bil! Så tenker vi kanskje egentlig: Nå har jeg hatt det samme vraket i fem år. Skulle ønske jeg hadde råd til ny bil! Hva om vi heller hadde forsøkt oss på en positiv vinkling og sagt: Naboen har fått seg ny bil. Så bra for han at har råd til det! Jeg vedder på vi hadde hatt det mye bedre med oss selv etter en sånn setning.

Jeg vil i alle fall nå prøve å bli et bedre medmenneske. Jeg vil tilby den samme respekt overfor andre som jeg selv forventer tilbake. Jeg vil bry meg når det er behov for det. Jeg vil framsnakke i istedenfor å baksnakke. Men viktigst av alt så håper jeg å kunne lære barna mine at det tøffeste de kan gjøre er å rekke ut en hånd til den som står alene på skoleplassen!



Del gjerne om du er enig :-) Om vi alle tar ansvar og begynner med oss selv kan vi sammen skape noe positivt.

søndag 17. november 2013

Mestring

Frostrøyken står som en grå sky ut av munnen. Pannebåndet klistrer seg inntil den svette pannen og jeg vet at håret har spredt seg i alle retninger. Bassen i øret og hjertet banker i en jevn utakt. Jeg jogger. Musklene skriker i protest. Ber om nåde. Hjernen ber meg stoppe. "Du klarer ikke mer nå." Jeg overbeviser hjernen om det motsatte. Bare litt til. Og så enda litt til. Den kalde luften brenner mot kinnene. Farger dem eplerøde. Min egen pust kan høres som en gjenklang i hodet. Rytmisk og sterk. Jeg lever. Jeg jogger. Jeg mestrer! Det er det siste som kjennes best. Å vinne over sine egne tanker. Å kunne løpe litt lenger enn sist. Å kunne flytte sin egne grenser. Da er mestringsfølelsen komplett. Da gjør det heller ikke noe om det er kaldt eller regn ute. Mestre kan man gjøre uansett vær. Det er bare å finne fram joggeskoene! :-)



fredag 15. november 2013

Dag 8 og 9 av et nytt liv

Jeg kom til å tenke på at jeg kanskje bombaderer dere med disse oppdateringene så kanskje jeg skal roe det litt ned? Jeg vil jo ikke framstå som superflink eller si at jeg er bedre enn noen andre. Jeg gikk for eksempel på en skikkelig sjokoladesmell her om onsdagen må jeg innrømme *sukk*. Så nå skal jeg prøve å oppdatere litt sjeldnere slik at dere ikke spyr over selvskrytet mitt :) Jeg vil jo helst inspirere og ikke kvele dere!

Men altså. Onsdag tok jeg meg en løpetur på 3 kilometers runden min og vet dere.. den første kilometeren løp jeg sammenhengende. Det er første gang jeg noen sinne har klart å løpe så langt sammenhengende og jeg er nærmest sprekkeferdig av stolthet. Jeg var nær ved å gi opp et par ganger, men jeg visste sånn ca hvor jeg ville få beskjed på øret om at jeg hadde løpt en kilometer så jeg bet tennene sammen. Og klarte det! Nå skal det sies at det i hovedsak var nedoverbakke den veien, men det krever litt det også. Slet litt mer med å komme meg opp igjen og den siste biten gikk på ren vilje og med hjelp fra verdens beste cardiolåt på øret: 


Rett utenfor husdøren fikk jeg beskjed om at jeg hadde passert 3 kilometer og det var jeg fornøyd med. I ekstase over tiden glemte jeg selvsagt å slå av Runtasticen så den viser noen minutter mer enn jeg faktisk brukte, men man kan likevel se en liten forbedring:


Nå løp jeg riktig nok ikke like langt begge gangene, men om man ser på tidene er jeg over ett minutt bedre på første kilometeren! Hvorfor elevation viser så forskjellig forstår jeg ikke siden jeg jo faktisk løp samme veien begge gangene! :)

Dagen i går var ikke så mye å skryte av treningsmessig. Det ble noen småturer med rask gange så jeg holdt meg i alle fall i aktivitet.

Ønsker alle en god fredag! :)





onsdag 13. november 2013

Dag 7 av et nytt liv

De siste dagene har vi hatt en syk Snute hjemme. I går jobbet jeg riktig nok hjemmefra mens pappaen tok seg av den syke. Det er likevel ikke alltid like lett å være en syk mammadalt når mamma faktisk er i nærheten så en stund satte han seg i protest utenfor døren til rommet hvor jeg jobbet samtidig som han proklamerte med at "Jeg venter litt her, mamma!". Da er det litt vanskelig å være mamma også. Jeg er likevel bevisst på at dersom jeg er på jobb så er jeg på jobb. Uansett om kontorplassen min er her eller der. Det ble derfor en stillesittende innedag for oss begge så da trengte både jeg og Snute litt bevegelse på ettermiddagen. Da jeg gjorde meg klar til dagens HIIT gjorde derfor Snute det samme. Da var det av med buksen og på med Snipps nye fotballsko som jo er et par, tre, fire nummer for store. Det var så vidt han klarte å holde balansen på det glatte gulvet og jeg var veldig glad for at de fleste øvelsene skulle gjøres liggende. Jeg hadde gledet meg til denne HIITen. Øvelsene var litt utenom det vanlige og inkluderte blant annet enn ball. Herrefred så TUNGT det var. På videoen virket alt så lett, men jeg slet virkelig med både teknikk og utholdenhet. Likevel er dette helt klart øvelser jeg skal forsøke meg på igjen for de tok godt tak i musklene. Neste gang skal jeg se om jeg ikke finner en ball med nok luft i, kan være det hjelper på teknikken i alle fall...... ;)

Snute har skjønt det...

Litt senere på kvelden fikk jeg melding fra en venninne med spørsmål om jeg ville være med ut på en luftetur og etter en dag inne var det lett å si ja. Så da fikk jeg også lagt til en 3 kilometers powerwalk på aktivitetsbudsjett mitt. Det er faktisk utrolig deilig å komme seg ut på slike turer på kvelden til tross for mørketiden. Jeg foretrekker jo også mer å kunne kle på meg enn å kle av meg så det å kunne iføre seg varme klær som lue og votter syns jeg er helt topp. I tillegg fikk jeg ny regnbukse til bursdagen min så nå blir jeg ikke våt lenger når det regner. Den gamle regnbuksen min gjorde meg mer våt på innsiden enn på utsiden så jeg trengte virkelig en ny. Etter denne powerwalken sa jeg meg fornøyd med dagens aktiviteter og sank ned i sofaen med god samvittig resten av kvelden! :)

Vann og litt lesing gjør godt etter en treningsøkt!




tirsdag 12. november 2013

Dag 6 av et nytt liv

Dag 6 ble en tung dag. Jeg hadde ikke for vel publisert innlegget om at jeg dagen i forveien "bare" hadde gått 8 km før krampen tok meg. Bokstavelig talt. Det er nok mer gangsperr enn krampe, men like fullt så hemmer det meg. Det sitter bak på leggen og er noe jeg alltid får når jeg bærer i bæremeis. Antar jeg bruker noen muskler da som jeg ikke bruker ellers. Dagen i går ble det kun utført noen rolige spaserturer på tilsammen 3 kilometer. Det er ikke alltid mengden som teller, men også kvaliteten :)

På kvelden laget jeg knekkebrød etter denne oppskriften her. Jeg hadde vært på butikken for å handle og hadde notert meg bak øret at jeg måtte kjøpe bakepapir. Dette glemte jeg selvfølgelig underveis og kom hjem igjen uten. I desperasjon forsøkte jeg å ha litt olje på bakeplaten, men det anbefales ikke. Resultatet ble noen få velsmakende knekkebrød og et stort glass med deilig müsli. Veldig greit når man kan ordne flere ting i samme slengen? :) Så siden det ble litt få knekkebrød måtte jeg finne på noen annet som jeg kunne servere mannen. Da ble det bær med vaniljekesam, cashewnøtter og 86 % sjokolade. Min hadde i tillegg et innslag av cottage cheese. Vi var begge enige om at det smakte godt, men vi kunne spart oss for sjokoladen. Den passet ikke veldig godt inn i denne blandingen. Så sunt og enkelt kan det altså gjøres. Og skal jeg være ærlig så smaker det faktisk bedre enn både melkesjokolade, chips og annet vi pleier å putte i oss på en kveld.


Oppsummert så syns jeg at jeg har klart meg bra så langt i prosessen. Jeg kunne helt sikkert ha vært flinkere, men det er deilig å føle at jeg er litt på vei i riktig retning her! :)

mandag 11. november 2013

Dag 4 & 5 av et nytt liv

Det ble rett og slett ikke tid til noe innlegg i går, men lørdagen skjedde det ikke så mye uansett. Jeg tok meg en runde HIIT på formiddagen og det svir fortsatt godt i muskulaturen etter den økten. Au. Øvelsen jeg kjørte var som følger:


1 | 3 x squat jump + knee jump + push up
2 | Plank kick outs 
3 | Lunge jump
4 | Diamond push ups

Når man er ferdig begynner man på nummer 1 igjen og man gjentar runden totalt tre ganger. Hver øvelse kjøres i 50 sekunder med 10 sekunders pause i mellom. Du finner video av øvelsen her

Søndag dro jeg og guttene til Bergen. Jeg hadde en avtale med en venninne om å dra opp på Fløyen. Vi var kjempe heldige med været og den vakre byen vår viste seg fra sin desidert beste side. Se bare her:




Vi tok Fløibanen opp, men gikk ned igjen etter å ha spist niste, kjeks og drukket kakao på toppen. Det er et stykke å gå, men det var ikke veldig mye klaging fra de små. Snute benyttet anledningen til å ta en aldri så liten lur på ryggen min. Jeg klarte endelig å stille inn bæremeisen skikkelig så det ble god trening på beina i går. Jeg foretrekker å bære i bæresele, men så lenge jeg er alene på tur er bæremeisen best siden den har plass til drikkeflasker og diverse i en ekstra lomme. Treningen i går bestod derfor i ca 8 kilometers gang til sammen. Ikke rart ungene sovnet som små lys  i går kveld :)

Håper alle får en fin mandag!




lørdag 9. november 2013

Dag 3 av et nytt liv

Dag 3 ble naturlig nok en fridag da jeg var på jobbsamling hele dagen med påfølgende middag og show. Siden det ikke ble noen trening tenkte jeg vi kunne snakke litt om mat?

Nå er det viktig å legge seg på minne at jeg slett ikke er noen ernæringsekspert. Dette blir derfor bare mine personlige tanker og refleksjoner. Jeg tenker at man må bruke logikk og sunn fornuft. La meg også få si at jeg ikke sverger til noe spesielt kosthold som lavkarbo eller annet, men jeg mener at det hos mange slett ikke er dumt å redusere inntaket av karbohydrater. Og da ikke bare karbohydrater i form av sukker. Man kan fint bytte ut hurtige karbohydrater med mer langsomme og i mange tilfeller kan man raskt redusere dette rett og slett ved å lage maten selv.

Hjemmelaget frokostblanding med langsomme karbohydrater.


Både Kristine og Mjuuugly er to stykker jeg henter mye inspirasjon av. De har kanskje forskjellige retninger, men målet er det samme; sunn mat. Kristine sier også at hun slett ikke bruker lang tid på å lage sunn mat. Snarere tvert i mot. Hun tilsetter en del proteinpulver så dersom en ikke ønsker dette kan man i de fleste tilfeller øke opp de andre tørrvarene. Ideelt sett ønsker jeg meg så ren mat som mulig. Jeg tror ikke vi blir sunnere av å "finne opp" sunnere produkt. Ved å legge til tilsetningsstoffer som noen har laget i en fabrikk har vi plutselig noe vi kan kalle sunt. Jeg sier ikke at jeg ALDRI spiser det. Jeg er for eksempel en sucker etter cola zero... Alt handler om måtehold. Så lenge man tenker fornuftig det meste av tiden er det ikke noe i veien for å skeie ut innimellom.

I denne perioden tenkte jeg at jeg skulle bli litt mer bevisst på hva jeg putter i meg. Jeg kommer nok til å forsøke meg et lavere inntak av karbohydrater, men jeg kommer ikke til å øke inntaket av bacon for de. Denne artikkelen her ( som alle bør lese) bekreftet mye av det som jeg har tenkt lenge. Spesielt interessant er det som blir skrevet om at animalsk fett ( protein) i seg selv ikke fører til fedme, kun dersom insulinnivået har økt på grunn av et høyt inntak av karbohydrater. Jeg nevner likevel igjen at dette er det som ser ut til å passe for meg. Kroppen min ser rett og slett ut til å trives bedre med mindre karbohydrater. Bildet under her ligger ute på nettsiden til lavkarboklubben og det sier mye fornuftig etter mitt hode.


Ut fra dette bildet kan hver og en selv velge hvor de vil ligge i pyramiden. Så nå er det bare for meg å gå i gang med matplanleggingen. Jeg føler vi allerede har et noenlunde fornuftig kosthold, men for min del blir det nok mindre pasta, ris og poteter framover. Heller mer grønnsaker! :)

Syns du dette høres helt på trynet ut eller er du litt/ veldig enig med meg her?



fredag 8. november 2013

Dag 2 av et nytt liv

Dag 2 av denne utfordringen hadde jeg planer om å starte med en ny HIIT. Da klokken ringte så alt for tidlig fant jeg ut at jeg ikke var helt der enda. Resten av dagen antok jeg ville bli treningsløs siden det på kvelden endelig var duket for jentemiddag på jobb. Vi hadde gledet oss i ukesvis. For å gjøre en lang historie kort ble gleden kortvarig. Vi jenter hadde det veldig gøy med masse latter og moro, men å vente to timer på mat som var av heller elendig kvalitet var ikke noe stas. Jeg glemte å ta bilder til dere for da maten endelig kom var jeg utsultet! Vi fikk riktig nok litt ekstra mat som kompensasjon med det resultat at jeg nærmest trillet ombord på toget etter middagen fordi jeg var ubehagelig mett! Dessverre var det ikke på gode smaker. Takknemlig var jeg for at det gikk buss mesteparten av veien videre fra der toget stoppet... Vel.. det var helt til jeg oppdaget at den kun gikk en gang i timen og det var ikke på min side av timen selvfølgelig! Så da måtte jeg gå hjem. Hjemveien er 2,1 km hvor minst 2 km er oppoverbakke. Det er jeg sikker på! Men rask gange i motbakke må jo være god trening så det fikk være trøsten :-)

Hvor rask gangen var er sikkert relativt, men jeg ble i alle fall svett!


Håper alle får en fin fredag!

(mobilblogg)

Ps. Siste del av Gladiatorhistorien min er ute NÅ! :-)

torsdag 7. november 2013

Et nytt liv

Mannen har utfordret meg til å begynne et nytt og bedre liv. Nå har jeg jo for så vidt forsøkt på dette i lengre tid, men i det siste må jeg gjerne innrømme at det har sklidd litt ut. Jeg har også følt meg litt alene om dette prosjektet hjemme så når mannen nå vil hive seg på tar jeg selvsagt utfordringen. Nå må jeg bare få lov til å advare sånn tidlig i dette innlegget om at dette blir et innlegg utenom min komfortsone og det er fare for at det kan dukke opp ubehagelige bilder i form av både innhold og kvalitet. Hvordan tar man egentlig selfies?? Jeg føler jeg har for korte armer til sånt i alle fall.

Men altså. Here we go. Jeg er i grunn ikke så opptatt av vekt eller hvordan jeg ser ut. I hovedsak anser jeg det som viktigst hva som er på innsiden. Nå må jeg likevel innse at jeg kanskje har latt det skure og gå litt for lenge og når det dukker opp bilder av meg så blir jeg så sjokkert at jeg holder på å falle om. Personen på bildet ser nemlig slett ikke ut som den personen jeg hilser på i speilet hver morgen. Virkeligheten slår meg i ansiktet med et realt smekk med andre ord. Visst er det bra å være snill og grei og god på innsiden liksom, men helsen er faktisk litt viktig den også. Så når fettprosent, bmi og alle andre mål blinker rødt mot meg så tenker jeg at det bør gjøres noe før det er for sent.  Jeg har besteforeldre på begge sider som har fått diabetes 2 og hjerteproblemer så jeg vil anse at jeg ligger i en høyrisikosone akkurat der. I tillegg så kan jeg skryte så mye jeg vil over at jeg ikke bryr meg det minste om utseende, men jeg har en liten ting som faktisk plager meg litt- og det er denne:

Beklager igjen for elendig kvalitet!

Okei.. det der føltes ikke bra. Ingen komfortsone i sikte. Når man ser det forfra ser det ikke like ille ut...

 Jeg er vanligvis ikke så skjev heller.. ;)
... men med en gang jeg kommer i profil blir folk usikker på om de skal gratulere meg med nummer fire eller om jeg rett og slett bare er godt satt om man kan si det slik. Det må jeg innrømme at kjennes litt ubehagelig. Så nå har jeg bestemt meg for å legge meg litt i selen en måneds tid. Greit å ha litt grunnlag før julefeiringen tar til tenker jeg. Alt dette deler jeg selvsagt på bloggen. Bloggen var jo i utgangspunktet ment som en treningsblogg, men jeg ser innleggene mine om familie og det å være mamma til tider er mer populære så for dere som foretrekker disse innleggene;  det er ikke slutt på dem! J Jeg skal forsøke å gjøre treningen underholdende så kanskje dere får lyst til å henge dere på etter hvert?

Jeg tok en kickstart i går med to treningsøkter.
1. HIIT ( High Intensity Interval Training) på kjøkkengulvet. Jeg har oppdaget noe som heter Nordic HIIT. Her blir det lagt ut en ny video med HIIT hver dag. Hver økt er på rundt 12 minutter og i de 12 minuttene jobber man så dette er god trening! Har en plan om å få fulgt så mange som mulig av disse øktene denne måneden. Husk at 15 minutters trening er ca 1,5 % av dagen din.. ;)
2. Løpeøkt. Jeg klarer ikke de helt lange strekkene, men fant meg en rute på ca tre km i går. De første 2,3 løp jeg så godt som sammenhengende og det er jeg fornøyd med. Jeg klarte til og med å pushe meg selv litt. Litt til nå. Bare bort til det gjerdet. Neida! Du klarer å løpe til enden av gjerdet! Mestring i form av trening er en god følelse! J Den siste kilometeren gikk jeg fordi jeg måtte innom butikken for å handle brød.


Nå håper jeg bare dere ikke gir meg opp selv om det er mye fram og tilbake med meg her, men at dere blir med og heier meg framover!

torsdag 31. oktober 2013

Årsaka til at eg av og til er litt sein...

Denne delte eg med mine kolleger i dag som titt og stadig må finne seg i at eg er litt for sein no som bilen vår valgte å takke for seg her om dagen. Har ikkje heilt fått grep om tidsberekninga endå. No deler eg den med dåke òg, og att på til på nynorsk! Tippar både far, mor og søster vert stolt no :)

Ein heilt vanleg morgon hos familien M ( eller Drømmelykke heimen som er det offisielle namnet på web..)

Når klokka til far har ringt i sånn ca 30-45 minutt står mor opp, då ringer nemlig mi klokke så om far ikkje har stått opp no må han rykke bakerst i køen! Er eg heldig får eg opp til 5 minutt åleine på badet før døra flagrar opp og ein står på utstilling for heile familien i all si prakt. Å låse døra slutta eg med for nokre år sida. Det er alltid nokon som må inn likevel. Etter mi høgt oppskatta, men alt for korte aleinetid er det tid for dagens første kamp. Minste skal helst bestemme sjølv og sjølvsagt skal alt gjerast på eiga hand. Nummer 2 surrar rundt si eiga akse og gløymer både tid og gjeremål. Eldste vil helst ikkje stå opp. Etter å ha krangla med Minste i ti minutt om Tom og Jerry trusa er rein eller ikkje får eg det som eg vil. Det heile gjentar seg med jevne mellomrom gjennom heile påkledningsprosessen. I mellomtida får Nummer 2 fred i si eiga verd og han kvepp til då eg bryt transen for å be han om å kle på seg. Eldste står opp når me andre er klar til å kle på oss ytterkleda. Intensjonanen mine om å starte dagen med mindfullness kor eg skulle sjå meg i speilen og sei at dagen vart bra må eg berre innsjå at ikkje vart fullført i dag heller.  

Til tross for iherdig planlegging kvelden før med ferdige nister og framlagte kle fører kampen på badet ( som eg endå ikkje har funne noko måte å planlegge, tips mottas med takk) til at me alltid er seinare ut døra enn planlagt. Med tanken på at bilen vår no i tillegg står fint parkert utanfor døra, utan tegn til liv, er tidsplanen vår kraftig innskjerpa . Berre ein liten brist i denne kan velte heile skjemaet. Me må nemlig ta i bruk beina for å komme oss til barnehage og jobb og då må det bereknast ekstra god tid! Eldste og Minste spring framst. Eg etter med hjarte i halsen for ein veit aldri når Minste får overbalanse og ramlar rett ut i vegen. Dette vil jo typisk nok vere akkurat i det det passerer ein bil. Nummer 2 kjem labbande etter mens han ropar at eg må vente. Eg ropar tilbake at eg må skynde meg etter Minste i tilfelle han dett.  Eg ser på klokka og panikken grip tak i meg som ei klo. Det er alt for få minuttar igjen til å rekke bussen. Eg husjar og jagar på flokken min mens den dårlige samvittigheten gneg på innsida. Eg skulle så gjerne hatt litt bedre tid!  Vel framme i barnehagen er det av med ytterkleda. Vanligvis går dette fint. Bergen Kommune har bestemt at alle skal vaske henda når dei kjem så på småsida brukar me fem minutter ekstra på dette fordi det er så kjekt. På storsida brukar me fem minutter ekstra fordi kvar einaste overtalelse ein kjenner til må tas i bruk. Å vaske hender er ikkje kjekt! Når alt er ferdig og klemmer og ha-ein-fin-dag er utveklsa til alle kan mor puste letta ut og endeleg gå ut døra. Er eg heldig er bussen fortsatt ikkje gått. Då kan eg klappe meg sjølv på skuldra og sei at dette klarte du jammen bra! Er eg uheldig går bussen akkurat i det eg kjem ut døra. Og det er då eg nokre gonger mistar kontakten med hjernen i stresset og resignasjonen overtar. Gud kor eg drøymer om ein bil som me kan stole på at startar kvar dag!


Ps. Dette er sjølvsagt worst case scenario, me har flest morgoner som er gode og utan stress! ;)

Møkkabil!

tirsdag 29. oktober 2013

Friskmeldt og ferdigbehandlet

Du og du! Dette er slik en gledens dag! Jeg er frisk og trenger IKKE mer behandling! Det er hundreogførtisju dager siden min første behandling og i ettertid har jeg hatt et ukjent antall behandlinger hos både kiropraktor og fysioterapeut, men i dag kunne fysioterapeuten, Henrik,  konkludere med at: "Denne kroppen kjennes i grunn veldig bra ut nå så jeg tenker vi sier oss ferdig." Jeg hadde selvsagt mest lyst til å hoppe og danse av glede, men tok meg i det før jeg gjorde helt skam på meg selv. Illustrerer det med et arkivbilde hvor jeg og Snapp hopper og danser langs veien!


Jeg må innrømme at det er litt skummelt å bli overlatt til seg selv. I hundreogførtisjudager har Jørgen og Henrik tatt hånd om helsen min. De har løst opp i låsninger, stabilisert meg og gitt meg gode tips til hvordan jeg skal klare meg selv. Og nå er dagen altså her. Dagen hvor jeg skal klare meg selv. Det føles litt som jeg nettopp har tatt eksamen og nå skal alt jeg har lært omsettes i praksis. Henrik kunne likevel betrygge meg at jeg hadde åpen retur ved behov, men vi får håpe jeg klarer meg selv framover nå. Jeg som tidligere har vært MYE plaget med hodepine har ikke hatt hodepine på lenge! Når skuldrene krangler vet jeg hva jeg trenger å gjøre for å forhindre at det utvikler seg. Da jeg først begynte med behandling hadde jeg gått så lenge med trøblete skuldre at det var blitt en del av hverdagen min. Det går sikkert over av seg selv, tenkte jeg. Nå vet jeg at det ikke går over av seg selv og jeg trenger heller ikke gå rundt å ha det vondt. Det er som om jeg plutselig har fått ny energi! 

Dette er selvsagt bare et illustrasjonsbilde- jeg har ikke spist sjokoladen *kremt*..

Jeg er veldig glad for at jeg valgte Nemus Arna som behandlingssted etter anbefaling fra en venninne. Jeg har hele tiden følt meg i trygge hender. Behandlerne er dyktige, genuint interessert i helsen min og de har et ønske om at jeg skal bli frisk igjen. Jeg har vært borti leger, fysioterapeuter og kiropraktorer som har sett på meg som en arbeidsoppgave, men hos Jørgen og Henrik har jeg aldri følt det slik. De har vært der for å hjelpe meg og den oppgaven har de mestret til fulle. Dersom du trenger kiropraktor eller fysioterapeut i nærheten av Bergen kan jeg trygt anbefale disse to! I tillegg til Nemus Arna finner du Jørgen på Nesttun kiropraktorklinikk. Henrik kan du også treffe ved Motus 365 i Åsane. 

Siden jeg føler meg i ekstra godt humør i dag har jeg lett fram noen gamle historier jeg har skrevet som jeg vurderer å publisere for dere under skriblerier. Er det stemning for det mon tro? Det kan jo være dere trenger noe annet lesestoff enn romerriket? Selv skal jeg nå lese bok nummer tre i vampyrserien Morganville ;) NB! Innlegg under skriblerier blir kun publisert på facebooksiden min så anbefaler å like den om du ikke vil gå glipp av noe! Du kan like den her.



torsdag 24. oktober 2013

Hurra for meg

For noen dager siden hadde jeg bursdag. Ungene var nok de som var mest giret og de fortalte alle i barnehagen at jeg hadde bursdag. Å ha bursdag gjør meg ikke noe, men jeg er ikke like glad i all oppmerksomheten som følger med. Jeg har for eksemplet fjernet bursdagen min fra facebook. De som kjenner meg godt trenger ingen påminnelse der for å huske på meg tenker jeg. Feiring ble det jo selvsagt. Jeg laget egenkomponert eplekake med hjemmelaget vaniljekrem og hjemmelaget karamellsaus. Karamellsausen er for øvrig FARLIG god ;) Snapp og Snute kom hjem med gaver fra barnehagen og jeg må jo bare innrømme at slike gaver er det fineste man kan!


Snapp hadde tegnet hele familien og satt på alder. Han var litt fortvilet da han hadde bommet på alderen min, men jeg sa det gikk helt fint. Han hadde skrevet 31 og jeg ble 32, det er jo helt greit! Far i huset var ikke like fornøyd med at han var blitt 35 når han er 33... Alt i alt var det en fin feiring. Alder er bare et tall, men det kan ikke si noe om hvordan vi føler oss på innsiden! :)


Som dere ser var det fortsatt litt kake igjen når festen var over. Jeg kom jo selvsagt ikke på å ta bilde før...

Ellers må jeg bare beklage laber blogging om dagen. Disse skuldrene samarbeider ikke helt og skriveenergien blir brukt på skriveprosjektet mitt. Nå er det bare tre deler til som etter planen skal publiseres så får vi se hva som skjer videre....


onsdag 16. oktober 2013

Beveg deg!

En ting jeg har tenkt på i det siste er hvor lite jeg beveger meg i hverdagen. Da tenker jeg ikke på tiden jeg nedlegger på et treningssenter eller bevisst trening, men vanlig aktivitet som å ta trappen istedenfor heisen, gå til steder hvor det er mulig osv. Jeg har tusen unnskyldninger, men ikke mange gode, for hvorfor jeg i de fleste tilfeller bør ta bilen. Som oftest er det bare snakk om å ha dårlig tid, noe jeg kunne ha unngått med litt bedre planlegging. Så nå har jeg bestemt meg for å fokusere mer på hverdagsaktivitet. Det skal bli mindre bilkjøring og mer gåing! :)

Det er bare å snøre på seg joggeskoene...


Med på lasset har jeg invitert kollegene mine på jobb og sammen skal vi se hvor mange kilometer vi kommer i løpet av høsten! All aktivitet teller og fokuset er å stimulere til mer bevegelse. Aktivitet som ikke måles i km regner vi om til ca km. Jeg er spent på hvor langt vi kommer!

Har du fokus på hverdagsaktivitet? Jeg utfordrer deg! Hvor langt kommer du i løpet av høsten? :)

Skriv gjerne i kommentarfeltet, del innlegget på facebook eller link til innlegget på din egen blogg om du tar i mot utfordringen! Dersom man trenger kalkulator for å regne om minutter til km så kan jeg hjelpe med det.

søndag 13. oktober 2013

Høst i fjellet

Etter en travel start på høsten har det blitt alt for lite turer i fjellet. Utfordringen på jobb med 21 fjell ble også avlyst. Jeg har fortsatt tenkt å forsere alle fjellene, men nå blir det uten tidspress. De siste dagene har likevel vært perfekte for turer i fjellet og i dag ble det endelig anledning. Med oss på laget fikk vi svigermor og siden hun frivillig tilbød seg å bære Snute i bæremeis fikk han også være med. Mine skuldre er ikke spesielt egnet for bæring i bæremeis om dagen. Jeg gjorde et forsøk på fredag, men det var ikke i oppoverbakker. Målet for turen var Austerinden som er et av fjellene på listen min, men med barn på turen må det skje på deres premisser så vi var åpen for at det kanskje ikke ble en så lang tur.


Vi startet oppstigning ved Osevatn. Svigermor er godt kjent i området her så hun guidet oss trygt av sted. Dessverre så var det ganske undersolt i det området hvor vi gikk opp. I tillegg var det myrete, sleipt og glatt. Vi ble derfor tidlig våte på bena til tross for gore-tex sko. For min egen del gikk det bra, men jeg var bekymret for om ungene skulle bli veldig kalde. Heldigvis hadde jeg tatt ullsokker på dem så de virket rimelig uberørt av det hele. De beklaget seg i alle fall ikke, men gikk på med friskt mot. Snipp var mest opptatt av å komme opp, Snapp var overlykkelig for hvert eneste blåbær han fant og Snute kunne helst tenkt seg å gå selv, men da hadde vi vel fortsatt ikke vært oppe.

Noen som vet hvilke bær dette er?

Stien var hovedsaklig godt synlig så det var lett å finne veien. Etter hvert som vi kom opp i høyden kunne vi følge varderekken. Etter første oppstigning tok vi oss en matbit for å hente nye krefter og den hemmelige sjokoladen som svigermor hadde i sekken skal jeg si hadde god effekt! Nå var det også tid for at Snute skulle få gå selv og det gikk riktig så fint. Han stabbet i vei, pratet og hilste på alle vi møtte på vår vei. Den gutten har i alle fall snakketøyet i orden! Ved veiskillet hvor vi enten kunne gå til Austerinden eller ned igjen til Osen bestemte vi oss for det siste. Ungene var trøtte og våte så det var ikke noe poeng i å dra det lenger enn nødvendig. Den eneste som protesterte var Snute for det betydde at han måtte opp i meisen igjen. 


Om veien opp var myrete og sleip så var det ingenting mot stien ned igjen. Dette var nok en mye mer travel sti så her var det blitt godt opptråkket! Stien var bratt og veldig gjørmete i enkelte partier, jeg var også så heldig at jeg trakket rett ut i et gjørmehull og fikk dermed gjørme langt oppover leggen.. Herlig! 


Men ingenting av dette kunne legge noen demper på turen. Både store og små hadde en flott tur sammen. Snute gliste fra øre til øre hele veien. Snipp trosset vondt i halsen og var i kjent stil både først opp og først ned. Snapp syntes kanskje det hadde vært en litt lang tur og lurte på når vi skulle gå på et lite fjell, men noe klaging var det ikke! Jeg er heldig som har barn som trives ute i naturen og håper jeg klarer å ivareta denne interessen fremover! :)

Håper alle har hatt en fin avslutning på helgen/ høstferien!





tirsdag 8. oktober 2013

Gullian

Da Snute ble født gikk det et unisont gisp gjennom alle som kom på besøk. Etter å produsert to barn med mørkt hår og en hudfarge som gjorde at varsellampene hos både jordmødre og barnepleiere blinket seg inn på gulsot (ingen hadde det, de er bare så forbaska heldig at de har forferdelig gode pigmenter) kom Snute ut lys og fager som en engel. Heldigvis kunne svigermor betrygge oss med at far selv hadde vært en slik lyshåret engel så det hadde i alle fall ikke vært noen postmann inne i bildet.

Etter hvert har det vist seg at engelen er utstyrt med en ekstrem vilje. Dette har ført til at han var raskt ute med det meste som å gå/ snakke, men det har også gitt ham en enorm utholdenhet. Ofte slår denne ut spesielt sånn ca rundt leggetid. Noe som igjen har ført til at leggingen ikke alltid er min favoritt tid på døgnet. Men så hadde vi i går da...

Som vanlig puttet jeg han opp i sengen. Pakket dynen godt rundt ham og sa:
"God natt da gullet mitt."
"Mamma da, eg heter ikkje gullet!"
"Eh.. nei, det har du rett i, men du er jo gullet mitt.." Heldigvis godtok han forklaringen min og vi kunne fortsette med resten av ritualet som er sove godt og drømme søtt, mamma er glad i deg! I det jeg er på vei ut av døren kommer det fra sengen: Natta mamma, Gullian (han heter Julian)glad i deg! *smelt og hjerteknus* <3

Noen dager føles det rett og slett bedre å være mamma enn andre. I går var nettopp en sånn dag! :)

Mamma vil ta bilde av Snute, men Snute vil helst ta bilde selv! 


torsdag 3. oktober 2013

Husgeneralen

Forrige fredag våknet jeg opp, kikket rundt meg og tenkte: Hva i all verden har skjedd her? Kjøkkenbenken var fylt til randen og gangen så full i sko at man måtte ta svømmetak for å komme seg gjennom den. Vaskerommet var så fylt med klær at jeg knapt fikk opp døren og på badet kunne man ikke dusje fordi skittentøyskurven hadde fått overbalanse og veltet. Jeg klødde meg i hodet for å finne løsningen, men så med ett gikk det opp for meg. Jeg hadde jo vært syk siden tirsdag! Nå skal det riktig nok sies at det Drømmelykkede hjem sjelden er plettfri, nei langt i fra. Dette var likevel beyond ille! Skrekk og gru.

Først ble jeg irritert og oppgitt. Hvorfor i all verden er det bare jeg som gjør noe her i huset også hele den regla der! Man skulle jo tro verden stoppet opp når jeg ble syk... og akkurat da kom det til meg... det er faktisk nettopp slik det er! Jeg er husgeneralen og når jeg ligger utslått på sofaen med halsbetennelse aner ikke de andre hva de skal gjøre siden jeg alltid *kremt*, jeg mener, nesten alltid har sånn noenlunde kontroll. Jepp, nettopp sånn var jeg overbevist om at det måtte være. Jeg fikk ny energi og livslyst og gikk i gang med en iver jeg sjelden har opplevd. Å være husgeneral er slett ikke å forakte sånn egentlig!

Det var dog ikke så lenge jeg var i lykkerus. På tirsdag ble jeg nemlig sykemeldt på grunn av rygg/nakke/skuldre problematikken. I dag truet fysioterapeuten med at om jeg ikke holdt meg unna husarbeidet måtte han skrive en erklæring til de hjemme om at jeg ikke hadde lov til slikt. Jeg fikk helt panikk. Jeg så hvordan huset så ut etter tre dager, hvordan ville det ikke se ut etter TO uker uten min kommando?? Men fysioterapeutens ord er jo lov... så nå står det sofa og trening på min timeplan de neste ukene. Kjeder meg allerede, men har heldigvis hun her til selskap. Når hun ikke er ute og leker med kattevennene sine vel og merke!


Jeg må vel også innse at det er på tide å utnevne en nestkommanderende. Hvem den heldige blir vet jeg ikke enda. Er det lov å utnevne seg selv?

torsdag 26. september 2013

Time to read- part 2

Da er vi kommet til serier. Dere er kanskje lei av at jeg maser om Nattmannens Datter. I så fall kan jeg bare beklage for her kommer enda et innlegg om denne serien. Eneste ulempen er at det er så fryktelig lang ventetid mellom bøkene så i helgen bestemte jeg meg for å myse litt mer på andre serier. Kanskje jeg fant noe jeg kunne lese i mellomtiden? Det skulle vise seg å bli litt problematisk. Lista som Nattmannens Datter har lagt er nemlig så høy at det nærmest er umulig å finne noe som fenger like mye. Etter min mening selvsagt. Jeg deler likevel resultatet med dere her så kan dere gjøre opp deres egen mening. Jeg kjøper alle mine seriebøker hos digitalbok.no og leser de på telefon eller nettbrett i en app som heter Aldiko. Alle bilder er også hentet fra digitalbok.no

Nattmannens Datter av May Lis Ruus: Ah.. ja- hvor skal man begynne siden jeg allerede har fortalt om denne så mange ganger før? Handlingen foregår i Bergen i 1701. Om jenten som ble plassert på fattighuset av sin far og etter hvert overført til Manufakturhuset som skal være et slags barnehjem, men er mer et sted for barnearbeid. Jenten som er foreldreløs og nærmest uten håp for framtiden. Hun er så lavt på rangstigen som man nærmest kan komme. Så skjer det saker og ting som tenner håpet igjen, men vil det vare? Forfatteren har en egen fortellerevne som tar deg rett inn tid og sted. Jeg lever virkelig i Lucies verden når jeg leser. Jeg kan nærmest kjenne luktene som befinner seg i byen, jeg kan se det Lucie ser. Ja, jeg er faktisk som en flue på veggen. May Lis Ruus er også veldig kunnskapsrik og det viser hun igjen i bøkene sine. Det hele er som en reise i tid. Til en tid hvor ikke alle hadde det like lett som vi har det i dag. Det er drama, det er kjærlighet, det er historie. Alt sammen i skjønn forening innenfor x antall sider. Jeg liker også veldig godt at hun ikke hopper så mye i tid. Til nå har jeg lest 12 bøker og det er enda ikke passert et helt år i fortellingen. Det gjør at den er detaljert, men ikke langtrekkelig og vi blir godt kjent med alle disse menneskene som sniker seg inn og finner sin plass i historien. I Lucies historie. Akkurat nå venter jeg på bok nummer 13 som kommer på mandag og jeg kan ikke si annet enn at jeg gleder meg!

Skjebnesøstre av Natalie Normann: Her er også første del av handlingen lagt til Bergen, men i litt senere tid. 1793. Jeg har foreløpig bare lest den første boken, men det er ingen tvil om at det her kommer til å skje mye spennende. Constance fra overklassen har forelsket seg i en under sin stand. Hun har derimot ikke tenkt å la klasseskille ødelegge for dem, men da de blir tatt på fersk gjerning av foreldrene hennes blir hun sendt bort. Først til en onkel og deretter til Christiania. Hos onkelen møter hun sin skjebnesøster, Karen, som jobber hos onkelen. Vennskapet de knytter skal vise seg å etter hvert endre livene deres på en måte som de ikke kunne forestille seg. Jeg har lenge tenkt på å lese bok nummer to, men har ikke kommet så langt enda. Så vidt jeg har forstått er ikke serien så lang, bare 13 bøker. Til nå er det kommet ut 11 så mulig jeg venter til alle er kommet ut.

Stina Saga av Renate Josefsen: Denne har jeg også bare lest en bok av. Handlingen starter i Ballangen i 1685. Jeg liker at den er lagt til et sted hvor jeg ikke kjenner så mye til historien fra før. Jeg lot meg ikke helt fenge av handlingen dessverre, men jeg har jo bare lest en bok. Veldig mange skryter av serien og med hentydninger til at Stina har hekseevner så er jeg ikke i tvil om at serien kommer til å by på uventede hendelser. Jeg er jo en sucker for romantikk og det savnet jeg litt i første boken. Jeg har derimot sniklest litt på omtalen til de neste bøkene så jeg tviler ikke på at det kommer! Stina og familien jobber og sliter i kobberverk. Det er hardt arbeid og de har knapt så de klarer seg. Formannen på verket får vi hilse på og han er både mystisk og skummel, men samtidig så liker jeg ham litt. Jeg er redd jeg kommer til endre mening om det videre i serien... Selve historien har forfatteren skapt på bakgrunn av et sagn som går i Ballangen og bare det er jo spennende i seg selv.

Krøniken om Ylva Alm av Ida S. Skjelbakken: Denne serien falt jeg for! Jeg har allerede rukket å lese to bøker. Man er i 1715 i Telemark. Ylva er yngste datter på en storgård og lever et trygt og beskyttende liv. Hun er likevel ikke som andre. Hun har spesielle evner. Når nabogården får et tilskudd til arbeiderne sine av en mann med navn Aksel Tveter er det duket for romanse, men også utløp for disse spesielle evnene. Han kan nemlig urtekunsten, hun ønsker å lære den. De forelsker seg selvsagt i hverandre, men ingen innrømmer det eller våger å si det. Det ville jo være en umulighet uansett! Eller? De har begge en amulett som viser seg å passe sammen, men hvorfor det? Bøkene er velskrevet og historien godt fortalt. Man skjønner litt, men ser ikke det hele og fulle bildet likevel. Her er det rom for tenking og fundering for hvorfor ting er som de er og hvorfor ting blir som de blir. I første boken ble jeg derimot litt forvirret i enkelte avsnitt da det ikke var noe luft mellom dem slik at jeg ikke oppfattet det når vi skiftet tid og sted. Det var derimot løst i andre boken. Liker du spenning, mystikk og romanse, ja, da er dette definitivt serien for deg ( og meg...) :)

Fredsår av Kristin S. Ålovsrud: Som man kanskje skjønner så er handlingen her lagt til årene etter 2. verdenskrig. Jeg innrømmer at det var en liten utfordring med omstilling fra disse gamle seriene til en tid hvor biler faktisk eksisterte. Vi blir tatt med inn til en familie med en avdød far, en mor og seks søsken. Hvorav en søster ble en så kalt tyskertøs fordi hun forelsket seg i en tysk soldat og to søsken som deltok i motstandsbevegelsen. Vi følger moren og Ragnhild som drar til Valdres for å ta seg arbeid hos en bonde der. I Lillestrøm har søsteren/ datterens kjærlighet til tyskeren skapt problemer for dem siden moren valgte å ikke slå hånden av datteren til tross for kjærlighetsforholdet. Vi får et godt innblikk i konfliktene det kunne bli av å enten være tyskertøs eller "godkjenne" et slikt forhold. Jeg har bare lest første boken enda, men vi får allerede her se flere sider av saken. Baksiden til motstandsfolket, populariteten, behandlingen tyskertøsene fikk og ikke minst hvordan dette påvirket de som stod midt i mellom. Jeg syns likevel det gikk litt fort framover for min del. Jeg kunne tenkt meg at det ble brukt mer tid på skildringen av spenningsscenene i boken, for,ja, det skjer dramatikk i denne serien også! :) Jeg sitter likevel igjen med et inntrykk av at jeg gjerne vil vite mer om dette så forfatteren har absolutt fanget min oppmerksomhet!

Da gjenstår det bare å ønske god leselyst for denne høsten!