søndag 21. desember 2014

21. desember: Det synkende skip

I dag hadde jeg tenkt å skrive et innlegg om tradisjoner. Om hvor koselig det er å skape nye tradisjoner med barna. Gode minner som de kan fortelle videre til sine barn når de blir store. I dag hadde jeg nemlig bestemt at vi skulle skape en sånn tradisjon. Fjerde søndag i advent. Bakedagen!

Vi begynte jo 1.søndag med å bake pepperkaker, men de var spist opp neste dag. I år skal vi også ha gjester på julaften så da er det klart vi må ha julekjeks! Søster var invitert på besøk for å bistå. Deigen ble laget i går og det eneste som manglet var snø og bjelleklang. Sååå koselig dette skulle bli! Lykkelig kjevlet jeg ut deigen. Dessverre hadde vi bare et kjevle og fire stykker som ville kjevle. Nummer fem turnet rundt på gulvet og beklaget seg over at han var sliten. Mild overtalelse til deltagelse hjalp ikke så jeg lot han være.

Det hele gikk så og si smertefritt. Fortsatt høy på lykkerusen over at vi var i ferd med å skape tradisjoner surfet jeg meg inn på instagram og pinterest på jakt etter flere tips til tradisjoner før jeg gikk i gang med neste sort.

Da skjer det. Jeg blir røsket ut av mitt lykkelige jeg. Plutselig befinner jeg meg i en situasjon hvor jeg i ene øyeblikket er fredsmegler og i det neste en hærfører i en verdenskrig bestående av lite pedagogiske gloser. Sakte, men sikkert innser jeg årsaken til at vi ikke har klart å skape de store tradisjonene enda.

Ungenes er mest opptatt av å glede seg til jul. Spenningen river og sliter i dem. Julaften kan bare ikke komme fort nok. De har ikke tid til å skape tradisjoner. I alle fall ikke enda. Og i alle fall ikke tre dager før julaften! Men jeg gir ikke opp. Neste år prøver jeg igjen. Så håper jeg at kjeksene fylt med smørkrem ble spisende til tross for litt svismak på kremen da jeg måtte ta en fyll utrykning til en betent situasjon på et soverom i andre etasje!

Heldigvis er julaften her snart!....

.... Og mor håper mannens julegave i år er en tur på spa ;-)


lørdag 20. desember 2014

20. desember: Vennejulebord

Beklager svikt i innleggene jeg har lovet på bloggen i desember, men noen ganger skjer det ting som gjør at planlagte ting blir satt på vent. Det har skjedd med oss nå. Jeg kommer ikke til å utdype det nærmere med annet enn at alt er bra med oss, det er rundt oss det har skjedd ting som nå gjør at vi har mange tanker i hodet :-)

Det skjer likevel artige ting som jeg heller vil snakke om! For første gang ble det arrangert vennejulebord i fjor og i år gjentok vi suksessen så nå kan vi si det er blitt tradisjon! :-) I år som i fjor hadde vi det utrolig kjekt til langt ut i de små nattetimer. Det var god mat, engasjerende underholdning, jamming og allsang. Til og med litt dans ble det! Så må man ikke glemme de fine menneskene vi var sammen med. Festen hadde jo ikke blitt den samme uten dem! <3

De tre yngste er fortsatt plassert hos besteforeldrene så da tar vi med oss ungdommen på kino for å se Hobbiten i kveld. Det er godt å kunne bruke litt tid sammen med han også. Han klarer seg så fint selv at det er veldig lett å glemme at han går gjennom en fase nå hvor mye skjer med han. Nå trenger han at vi er tilstede på en helt annen måte enn før. Siste fase til voksenlivet og selvstendighet! Grøss.. hvor ble årene av??



Ønsker dere en fin kveld! :-)

mandag 15. desember 2014

15. desember: Det snør!


Det snør, det snør! Hurra! Dette var utsikten fra kontorvinduet mitt i dag. Riktig nok var det blitt mer slaps enn snø da jeg gikk fra jobb, men... I tillegg var det som vanlig kaos i trafikken på første snøværs dag. Bergensere er nemlig overbevist om at det regner hele året så derfor trenger man ikke skifte til vinterdekk. Ja, i alle fall ikke før det faktisk begynner å snø! For meg ble resultatet at etter 30 minutters venting på en buss som aldri kom gjennomførte jeg dagens treningsøkt med en lett spasertur hjem. I slaps. Et skritt fram og tre tilbake. Ekstra god rumpetrening i oppoverbakke. Akkurat nå regner det igjen, men jeg har fått nytt håp om at det i år kan bli hvit jul! *krysser-fingrene*

søndag 14. desember 2014

14. desember: Bursdag og kaker

Tre av mine herlige tantebarn er desemberbarn og i dag var det feiring for en av dem. Det var kaker i lange baner og veldig kjekt med tid til nær familie. Jeg må innrømme at det absolutt er en kilde til dårlig samvittighet det at vi ikke ser nok til familien. Selv er jeg oppvokst med tette bånd til mine tanter, onkler og søskenbarn. Familie er noe jeg verdsetter høyt og i utgangspunktet er opptatt av å ta vare på. Dessverre er jeg flinkere i tankene enn i handling og jeg håper virkelig det er noe jeg kan bli bedre på. Kanskje det kan bli et nyttårsforsett.. i år også? ;-)

Litt av familien min <3


lørdag 13. desember 2014

13. desember: Santa Lucia

I dag har vi ikke gjort noe som minnet om Lucia. Alt det gjorde vi i går. Da var det Lucia frokost i barnehagen og tradisjon tro gikk Snapp Lucia sammen med de andre førskolebarna. Jeg skjønner ikke hvor tiden har blitt av, men til høsten har vi altså TRE skolebarn! Det blir rart og spesielt, men Snapp er veldig klar for skole så det blir garantert verst for mor :-)

I dag har vi vært hos svigermor på pepperkakebaking. De siste årene har hun gjort dette til tradisjon. Da koser vi oss masse med julegrøt og kjevling av deig. I år tror jeg det var første gang ungene faktisk satt i ro og jobbet entusiastisk. Fremgang!



Etter bakingen dro jeg og Snipp til Bergen for å handle litt julegaver sammen med en venninne. Det var et kort møte, men veldig kjekk måte å treffes på! På Torgalmenningen lot vi oss begeistre av en kunstner som malte et bilde med spraylakk på sånn ca ti minutter! Snipp ble helt i hundre da han oppdaget at det var et bilde med planeter. Han elsker nemlig alt som har med verdensrommet å gjøre.



Etter en liten intern diskusjon ble vi enige om at han kunne få det til jul i steden for en leke. Dette er jo faktisk noe han kan ha glede av lenge i motsetning til en leke som han raskt blir lei. På vei til togstasjonen viste Bergen seg fra sin vakreste side og jeg kan ikke si annet enn at jeg absolutt syns vi bor i verdens vakreste by! :-)



Ønsker dere fortsatt en fin Lucia!

fredag 12. desember 2014

12. desember: Noen ganger

Noen ganger skulle jeg ønske jeg bare kunne ligge på sofaen når jeg kom hjem. Slippe å frakte barn mellom hjem- trening- hjem. Slippe å sortere klær, plukke ut våte, skitne klær fra små barnehagesekker. Slippe å kjøre vaskemaskin etter vaskemaskin før det skal henges opp, legges sammen og plasseres i skap. Skulle ønske jeg slapp å smøre ørten skiver kvelds, først til barna og så til barna igjen fordi det var feil pålegg på de første og så endelig til meg selv. Slippe diskusjonen og de dårlige unnskyldningene når det er på tide å gå i seng. Slippe å løpe opp trappene hundre ganger fordi det er mye gøyere å hoppe i sengen enn å sove. Slippe å bare kollapse utslitt på sofaen når de endelig sover før niste skal smøres og sekker skal pakkes før jeg skal putte meg selv i seng.

Ja, sånn tenker jeg noen ganger, men som oftest er jeg takknemlig for at jeg har en familie jeg kan gjøre alt dette for! <3


onsdag 10. desember 2014

10.desember: Julen nærmer seg

Da er det bare 14 dager igjen til jul. I år er jeg merkelig nok godt i rute med det meste og det har vel aldri skjedd før. Er i grunn veldig deilig! Har noen få gaver igjen som skal kjøpes, men det er stort sett til mann og barn så det er bare kos! Der har jeg jo full kontroll på hva som trengs!

Julegodt og julekaker blir det gjerne mye av. Desember er på en måte en frimåned hvor alt er lov. Så i dag hadde vi behov for litt annet. I alle fall mannen som bestilte noe sunt til kvelds. Da ble det sånn. Jeg tenkte vi trengte litt påfyll av energi i form av både vitaminer og mineraler. Det er jo som kjent viktig med balanse i kostholdet! Kveldsen ble derfor persimon, plomme og blåbær. Toppet med lime kesam og tilslutt litt krønsj av honningstekte havregryn og et dryss med havsalt. Passe mettende og lett mat :-)


Ønsker alle en fin kveld videre! <3

tirsdag 9. desember 2014

9.desember: Storm

Her på vestlandet har vi gjort oss klare for storm.


 Etter en vellykket juleavslutning var det godt å komme seg innomhus og vite at en ikke trengte å gå ut mer i dag. Regnet pisker mot ruten og vinden uler rundt hushjørnet. Er i grunn litt greit å være inne da. Med pledd, varm drikke og levende lys :-)


mandag 8. desember 2014

8.desember: Bakedag

I dag fikk jeg fullstendig bakedilla etter jobb og etter litt om og men satte jeg i gang med seige sjokoladesnitter som jeg fant inne hos det søte liv. Oh-la-la sier jeg bare! Himmel! Disse var super gode og akkurat sånn seige som jeg liker dem. Veldig enkelt var det også. Jeg var litt bekymret for deigen en stund, men med ekte håndmakt ble den fast og fin til slutt! Anbefales! Oppskriften finner du her


Så er det jo klart... Når man er på butikken for å handle ingrediensene så kommer en jo gjerne på andre ting. Som for eksempel at det er juleavslutning i morgen. Og at alle skulle ha med seg mat. Ja, hvorfor ikke bake ostehorn som vi kan ta med? Natten er jo lang så gjærbakst og heving betyr lite. Så da ble det sånn og nå er jeg klar med tre brett ostehorn som skal i ovnen. 

Jeg har alltid vært veldig glad i ostehorn, men aldri fått dreisen på det. Det var før jeg fant denne oppskriften fra Franiskas vakre verden. Etter det har jeg fått store, luftige og saftige ostehorn. Jeg bruker bare en pose gjær da jeg syns de blir veldig store med to poser. Nå elter jeg deigen ekstra lenge så om du ikke gidder det er det sikkert lurt med to. I tillegg pleier jeg å ha litt grovt mel i deigen. Om du som jeg syns det er vanskelig å få riktig form på hornene kan jeg tipse om en god strekk. Dra lett i trekanten til de minner litt om... Ja.. bestem selv...



Etterpå er det bare til å nyte deilige hosteorn. Mine er jo ikke ferdig så legger ved et tidligere bilde. De ser riktig nok bleike ut, men det har mest med at jeg styrte med noen fancye filter på mobilen i det jeg tok bildet.



Nyt!








søndag 7. desember 2014

7. desember: Søndagspyssel

I dag fikk jeg en kjempe idé. Jeg har egentlig tenkt på det lenge, men i dag passet det endelig med å få det gjort. Vi skulle bygge lego. Det har seg nemlig slik at vi har MYE lego! I alle varianter, farger og vanskelighetsgrad. Problemet er at jeg har så kalte destroyer kids. Jeg har ikke klart å lære de godt nok opp i "Hvordan ta vare på ting".

Hver gang de får noe litt ekstra fint eller eksklusivt får jeg skikkelig vondt i magen for jeg vet med 99 % sikkerhet at enten blir det ødelagt eller så forsvinner det på mystisk vis. Lego er intet unntak. Heldigvis for barna er mor og far sånn litt over gjennomsnittet glad i lego bygging så innimellom koser vi oss med det. En romjul satt vi oppe til langt på natt og bygget lego. Jeg en politistasjon og han en heisekran. Politistasjonen ble ferdig og varte sånn ca en halvtime etter at ungene stod opp. Heisekranen ble aldri ferdig da det mangler en essensiell del. Typisk!



I dag var det en politilastebil som skulle gjenoppbygges og Snipp skulle ordne Politistasjonen selv. Jammen skulle vi slappe av og kose oss med dette! Vel... Det er faktisk ikke veldig avslappende når man har lett gjennom to millioner legoklosser uten å finne den bittelille biten du mangler. Når du endelig finner den oppdager du at : Hei! Du skulle visst ha fire av denne! Så er det bare å gå i gang igjen.

Destroyer kidsa lukter samtidig lunta og begynner å leke med det du bygger før det er ferdig. Perfeksjonisten våkner til liv og freser noen litt strenge gloser mot de uskyldige små. Heldigvis er de hardhudet så det preller lett av! Etter hvert kom tilfeldigvis svigermor og hentet Snapp og Snute så da fikk vi endelig litt byggero *kremt* Vi kom ikke helt i boks så i morgen må vi nok rundt på rommet til de små og lete etter tapte deler :-) Men til tross for litt murring ble det en koselig aktivitet for både store og små. Jeg håper det kommer masse mer lego under juletreet til jul!

6. desember: Bryllupsdag

På grunn av litt tekniske problemer i går kom det ikke noe innlegg. Derfor kommer det to i dag :-)

I går hadde vi 6 års bryllupsdag og still going strong! Det til tross for at vi gjorde alt feil. Vi sov i samme hus natten før og vi var til fotografen før vi var gift. Likevel slo hjertet kollbøtter av glede, stolthet og forventning da pappa fulgte meg opp kirkegulvet til han som skulle bli mannen min. Det ble en helt fantastisk dag. Alt var perfekt! Bortsett fra krøllene i håret mitt. Hele livet mitt har jeg hatt korketrekkere i håret, tidvis til både glede og besvær, men av en eller annen grunn blir håret helt stritt når jeg er gravid! Og på bryllupsdagen vår var jeg 8 måneder på vei med Snapp og uansett hva vi gjorde hang ikke krøllene i! Jeg tror stylisten gråt en skvett på grunn av det i kirken...

Det er også en litt vemodig dag for denne dagen for 6 år siden var den siste dagen jeg snakket med min bestemor. Fire måneder tidligere hadde vi fått beskjed om at hun hadde kreft og mest sannsynlig ikke ville leve mer enn 6-12 måneder, maks to år! Så selv om vi egentlig hadde utsatt bryllupet da jeg ble gravid så bestemte vi oss for å fremskynde det. I løpet av fire dager ble alt booket og ordnet. Invitasjoner laget og sendt ut. Til tross for kort varsel og tett opp mot jul kunne alle komme! Bestemoren min skulle egentlig hjem tidlig, men koste seg så mye at hun faktisk var den siste som gikk! Det siste hun sa var at jeg måtte ta med meg Snipp og komme på besøk. Det rakk jeg ikke. To uker senere fikk hun hjerteinfarkt og dagen etter sovnet hun stille inn. Jeg savner henne fortsatt. Det er enda dager jeg skulle ønske jeg kunne ringe henne for å spørre om råd. Selv om det er vondt så må jeg likevel bare glede meg over at hun fikk oppleve bryllupet, og at hun fikk sovne stille inn uten de store smertene hun fryktet ville komme med kreften :-) Vi må bare verne om de gode minnene!


fredag 5. desember 2014

5. desember: Juleglede

Etter noen tankefulle dager var det veldig kjekt at jeg kunne få være med på å dele ut litt juleglede i dag. Jobben min gir deg nemlig mulighet til å nominere en kollega du mener fortjener det til å vinne en julesekk. I dag var jeg og to andre ute for å dele ut en slik sekk.

(Bildet er lånt fra Uni Micro sin facebook side)


Og så glad som denne personen ble! Nominasjonen ble lest opp, og den var full av fine ord, men hun skjønte ikke hvem det var før navnet ble lest opp! Et ekte og naturlig omtenksomt menneske :-) Ekstra gøy var det at jeg kunne overraske personen som hadde nominert henne. Hun kjenner jeg nemlig godt, men vi hadde ikke sett hverandre på en stund og hun ble så glad da jeg kom! Det kjennes virkelig godt å glede noen og det trenger ikke være så stort og omfattende.

Om du har en kollega du vil nominere så kan du gjøre det her. Der finner du også mer informasjon om konkurransen :-)

(Dette er IKKE et sponset innlegg om noen skulle tro det!)

torsdag 4. desember 2014

4.desember: Livets slutt

Jeg lukker øynene. Kan fortsatt se smilet ditt. Blå øyne som gnistrer. Leppene dine som krøller seg svakt i ertende smil. Jeg kan fortsatt føle hånden din i min. Pusten din som stryker lett over øreflippen min før du kysser meg på kinnet. "Vi sees snart," sier du. Fortsatt med et smil om munnen. Sender meg et slengkyss før du snur ryggen til meg. Håret ditt danser i vinden. Men du tok feil. Vi sees ikke snart igjen. Du er borte. Jeg vet ikke om vi noen gang møtes igjen. Jeg håper, men våger ikke tro. Om du aldri hadde gått ville du fortsatt vært hos meg. Du kunne ha lagt her i armkroken min. Vært varm. Vært nær. Du er ikke lenger. Alt jeg har er minnene og savnet. Smerten er intens. Det føles som om hjertet er revet ut. Som om jeg er i ferd med å briste. Jeg vil skrike. Forbanne verden. Hadde det hjulpet hadde jeg gjort det, men du kommer aldri tilbake. Vi har tatt farvel. Du var ikke der, bare den kalde kroppen din. Hånden din som bare timer før hadde klemt min så varmt, var nå livløs. Jeg kommer aldri til å se smilet ditt igjen, aldri se lyset i øynene dine og aldri høre stemmen din si at du elsker meg, men jeg kommer aldri til å glemme deg. Jeg elsker deg og jeg savner deg, og om litt skal jeg leve videre. Først vil jeg bare bli her litt til. På puten din hvor jeg fortsatt kjenner lukten av deg...


I dag vil jeg bare sende noen gode tanker til de som har mistet noen de var glade i gjennom året. Eller de som på en eller annen måte får en annerledes jul. Vi må være flinke til å ta vare på hverandre for ingen av oss vet når dagen aldri mer gryr. Ikke vent med å leve livet. Du vet ikke om du får muligheten igjen..


onsdag 3. desember 2014

3. desember: Menneskers godhet

Det finnes noen mennesker som utelukkende er fylt med godhet. De deler av seg selv og sprer positivitet og glede helt naturlig. Jeg er sikker på de aldri har sagt noe negativt eller nedsettende. For dem er glasset alltid halvfullt. Selvsagt er det den naturligste ting i hele verden at de stabler både deg, unger og et helt flyttelass med våte klær inn i bilen sin og kjører deg hjem en regnfull dag du ikke har bil. Selv skulle de egentlig stikk motsatt vei. Slike mennesker er mine idol og forbilder. Jeg kjenner jeg blir varm i hjertet når jeg snakker med dem. Tenk om jeg bare hadde vært halvparten så god på å være medmenneske! Visst er det lov å ha en dårlig dag. Og selvsagt er det ikke noe galt i å være litt negativ innimellom. Jeg skulle bare ønske jeg var flinkere til å både se og tilby en hjelpende hånd eller en vennlig gest til de som trenger det. Ofte er jeg for opptatt med mitt eget til at jeg ser det. Nå skal jeg derimot øve meg litt mer på dette og jeg utfordrer deg til å gjøre det samme! :-)


tirsdag 2. desember 2014

2.desember: Om å senke skuldrene

Her om dagen var det en tanke som slo meg. Det var egentlig en helt normal uff-og-puff dag. Unger som ikke ville stå opp og som i alle fall ikke skulle ha på seg de klærne jeg hadde funnet frem."Mamma!! Jeg må ha fotballbukse, fotballsokker og fotballskjorte." Oh my.. gutten er bare nesten fire...Videre var det en travel dag på jobb som igjen endte hjemme med unger som skulle loses gjennom lekser, klær som skulle vaskes, tid for kveldsmat og ikke minst legging. Da leggingen var unnagjort og jeg sukket meg gjennom nistepreppen for neste dag tenkte jeg på hvor lett det er å tenke de negative tankene i stedenfor de positive. For visst er det krevende og slitsomt å være mamma, men det er jo mest godt. Det er så lett å skylde på at travle dager med ungene sliter en ut, men er den rollen egentlig mer slitsom enn andre deler av livet? Jeg kan med hånden på hjertet si at mammarollen har gjort meg til en bedre kjæreste, en bedre kollega og en bedre medarbeider fordi jeg er blitt flinkere til å ta ansvar, mer tålmodig og til å gi beskjed. Men jeg er nok kanskje blitt en dårligere venn, datter og søster fordi jeg ikke har tid.

Ikke fordi ungene tar så veldig mye tid, det er mest fordi jeg lar ungene ta mye tid. Jeg skal følge de opp på alle områder. Vi skal gjøre masse sammen. Hele tiden! De blir sikkert utrygge barn om ikke. Eller hva om de finner ut at de har hatt en kjip oppvekst når de blir voksne? Det er jeg som skaper tidspresset. Ikke ungene. Jeg må bli flinkere til å senke skuldrene. Jeg ville ikke ha byttet ut ungene for alt i verden. De er mine diamanter og edelstener som er mye mer verdt enn gull, men samtidig så må jeg kanskje skape mer rom for å være bare meg. Da kan jeg bli en enda bedre mamma. Jeg tror ikke de har vondt av å se at jeg ikke bare er en mamma, men også en voksen. Barn som tester grenser er kanskje ikke alltid like kjekt, men likevel så veldig viktig. Hvordan skal de ellers bli selvstendige voksne? Min jobb er å la de få lov til å øve på dette, men samtidig passe på at de lærer seg de rette grensene og verdiene.  Fremover skal jeg derfor øve meg på å senke skuldrene. Jeg skal tenke at de litt utfordrende sidene ved barna gir dem styrke og en positiv karakter. Så skal jeg bli flinkere til å legge til rette for den kreative leken ved å la de få lov til å kjede seg litt :) I romjulen derimot.. da skal vi bygge lego! Og jeg håper jeg får være med...


Er du en ambisiøs mamma? Kjenner du på høye skuldre eller har du roen på mammarollen?

mandag 1. desember 2014

1. desember: Julevask

Jeg er en rotete person som helst foretrekker å ha det ryddig. Eller.. sagt på en annen måte så har jeg mer system i rotet, enn rot i systemet. I alle fall i mitt hode. Problemet med dette er gjerne at jeg ikke har et plettfritt hjem. En av grunnene blant annet til at jeg slett ikke er interiørblogger. Ja, for selv om jeg vet at de bare flytter på rotet så har jeg på følelsen av at det i mitt tilfelle hadde vært ensbetydende med full ommøblering hver gang.

Okei.. jeg får det kanskje til å høres ille ut, og muligens er det sånn at jeg rett og slett bare er lat. Jeg er ikke god på verken julevask eller vårrengjøring, men innimellom så får jeg et snev av husmorgenet. Som i går. Da vasket jeg vinduer, kjøkkenskapene og badet fikk seg en overhaling. Resten av huset fikk seg en omgang før helgen. Hos oss skjer nemlig ikke rengjøring til faste dager. Jeg innrømmer at det hadde vært sinnsykt deilig å ha rent hus til hver eneste helg, men det blir mest etter behov. Eller når vi får besøk.

For det oppdaget jeg her for noen uker siden da jeg skulle ha vinklubb hjemme hos meg. Svettebyene ville nesten ingen ende ta. For det var liksom ikke nok å bare vaske huset! Neida, her måtte det styles og fikses. Helst skulle jeg både malt litt vegger og fått opp de listene som manglet, men dessverre så er jeg livredd for sagen så da måtte jeg be mannen om hjelp og da hadde han garantert tenkt at det hadde klikket. Etter et strøk maling på stolene og en intens rydding måtte jeg bare innse at dette ikke gikk. Huset mitt er som det er. For lite. Eventuelt fylt med for mange mennesker. Så det fikk bare bli som det ble. Det verste overflaterotet ble ryddet vekk. Jeg vasket, tørket støv og gjorde det mest nødvendige, men ikke noe ekstraordinært. Innrømmer at jeg senket belysningen noe og fikk lett panikk da noen ville ha mer lys fordi de nærmest ikke så vinetiketten, men det gikk bra likevel. Huset så veldig presentabelt og ryddig ut og jeg tenkte at kanskje vi burde ha besøk oftere? :)

Det blir nok ikke noen kjempe julevask i år heller, men vi skal nok få det koselig for det. Resten tar jeg på en litt mindre travel tid når det passer bedre. Kanskje til våren? Jeg tror ikke det er nødvendig å vaske ned hele huset til jul. Julen kommer jo likevel. Og med fire barn i hus skal det godt gjøres å holde huset plettfritt til enhver tid. Vi skal jo tross alt leve litt også! Merkelig nok klarte jeg ikke finne noen bilder av rotet som jeg har tatt, men heldigvis hadde Snapp ordnet med et illustrasjonsbilde fra Snipps rom:

Skrekk og gru!


Sååå... Hva med deg? Skal du ta julevasken i år? Om du er som meg kan du jo ta en kikk her  og her for noen tips! :-)








søndag 30. november 2014

1. søndag i advent

Jepp, du leser riktig, jeg blogger igjen. Foreløpig er det kun som er prosjekt nå i adventstiden og planen min er et innlegg om dagen- nesten som en adventskalender!

Kanskje blir det et innlegg om pepperkaker?


Jeg har savnet å blogge, men manglet lysten. På slutten følte jeg det mest som om jeg var på en karusell jeg ikke ville være på! Dette kommer det mer om i et senere innlegg. For planen er ikke bare å skrive om julen, men en miks av ulike tema.

Utrolig nok har bloggen min vært etterlyst! Så om du er en av dem som ikke vil gå glipp av noe anbefaler jeg at du liker meg på facebook eller følger meg via Bloglovin ved å trykke på linken på siden her :)

I Bergen kom endelig årets første snø i dag. Huset er vasket og adventspynten er på plass så nå er vi klar for 24 dagers ventetid. Ønsker dere en fortsatt fin 1. søndag i advent!


onsdag 21. mai 2014

Magien på Skåldalsnipa

Det var en gang to jenter, Gasellen og Drømmelykke, som hadde avtalt tur. Uheldigvis meldte både Yr og Storm dårlig vær så Gasellen hadde ombestemt seg og ville helst bli hjemme. Drømmelykke sa så: Vi kan jo ikke bare gå når solen skinner! Gasellen lot seg overtale og sammen la de i vei.

Det regnet, blåste og stien var gjørmete, men humøret var på topp. Vi møtte en frosk, men Gasellen lot seg ikke friste til å sjekke om det egentlig var en prins. Drømmelykke har jo allerede sin prins. De gikk og de gikk. Langt opp på fjellet. Tåken kom sigende, men stien var god. Brått var de innkapslet i alt dette hvite og magien var klar. Det var som å være i en egen boble. Alt ble forsterket og inne i tåken ble stemningen nærmest trolsk! De så ingenting bak seg og slett ikke toppen. 



Tåkelandskapet fascinerte dem og de hadde slett ingen tanker om å stoppe. Etter hvert som de kom høyere opp kom vinden. Den røsket i dem og suste rundt ørene. Nå var det nesten umulig å høre hva den andre sa. Tåken ble tettere og terrenget uklart. Toppen hadde de ingen anelse om hvor var! Jeg tror vi stopper her, pep Drømmelykke engstelig. Gasellen var heldigvis enig. De satte seg på en stein i le for vinden og delte en appelsin. Brått var det som et halleluja fra himmelen. Tåken delte seg og blåste bort. Der var jo toppen!


Til tross for vindens forsøk på å drive jentene av stien fikk de kjempet seg til topps. På toppen var derimot vinden av det hissige slaget. Den suste mot dem i full styrke mens den brølte og de innså at det var på tide å ta fatt på veien ned igjen.


Returen gikk lett og de kunne konkludere med at det slett ikke er så dumt å gå tur selv om det er dårlig vær! :-)

tirsdag 22. april 2014

Takk for nå!

Påsken er overstått og vi har hatt en fin påske med flere fine fjellturer. Onsdagen gikk mor, far, Bonusen og Snipp Stoltzen. For de to yngste var det første gang, men det forhindret dem slett ikke i å gruse mor langt nede i støvlene. Jeg visste jo at det kom til å skje, men jeg ble ikke stresset. Siden jeg bar provianten så visste jeg jo at de før eller siden måtte vente på meg uansett. Snipp var blitt litt sliten på slutten, men det var kanskje ikke så rart siden han forsøkte å holde tritt med Bonusen som jo trener 6 dager i uken med både fotball og håndball.

To av de fineste guttene jeg vet med utsikt til verdens vakreste by

Torsdagen la vi påskeferien til mine foreldre og jammen fikk vi oss ikke en fjelltur der også. Det tegnet litt til å bli fjellturen fra helvete del 2 en stund, men det gikk heldigvis bra. Vi hadde droppet bæremeis til Snute da det skulle være en barnevennlig tur, men i og med at vi skulle balansere på mye berg som i tillegg var litt våte ble det en litt mer utfordrende tur enn vi hadde tenkt. Ned igjen valgte vi en annen vei, men det var det fryktelig myrete og jeg kjente at jo mer vann som gikk inn i skoen desto mer sank humøret. Til og med Snute sitt humøret var på et historisk lavmål en liten stund. Han som hadde underholdt oss med Gangnam Style og Jeg gikk en tur på stien kunne høylytt konstatere at han var: Drittlei! Humøret steg imidlertid litt da tanten sa at hun syns han var vittig. 

Snute: Det er du også!
Tanten: Takk!
Snute: Bare hyggelig! :)


Så lo vi litt og humøret holdt seg stabilt til vi kom ned.

Byttet ut Snute med en hund en liten stund..

Vi hadde også noen fine turer her i området etter at vi kom hjem. Været har vært upåklagelig og vi har ikke hatt noe å klage på. Jeg har imidlertid brukt påsken til å tenke litt. Det har jeg for så vidt gjort en stund, men nå har jeg tatt en avgjørelse. Jeg kommer til å slutte med bloggingen. Kanskje ikke for alltid, men i alle fall for en stund. Sånn som det er nå mangler jeg lysten til å blogge. Jeg føler meg ikke inspirerende eller underholdende. Det har vært litt tanker fram og tilbake for jeg er blitt veldig glad i bloggen min, men jeg har ikke lyst til å publisere innlegg fordi jeg føler jeg må. Sånn har jeg det litt nå. Jeg er litt mettet av av alt og tiden jeg har lyst til å bruke på å lese andre fine blogger bruker jeg nå på å planlegge mine egne innlegg som jeg kanskje ender opp med å ikke orke å skrive. Per nå er det ikke stort nok rom i livet mitt for denne bloggen. Jeg har andre spennende prosjekter som jeg vil bruke mer tid på, men som sagt, dette er nok ikke et farvel, mer et på gjensyn. Jeg kommer nok også til å oppdatere fjellturlisten min etter hvert som jeg jobber meg gjennom den. Så et innlegg blir det nok i ny og ne. Følg meg gjerne på facebook så får du beskjed når det kommer nye innlegg og kanskje andre oppdateringer. Dersom du bor i Bergensområdet og har lyst til å bli meg på fjelltur så kan du kontakte meg der eller sende en e- post til drommelykke (at) gmail.com. Jeg blir nok fortsatt sett i noen kommentarfelt rundt om for bloggen har gitt meg muligheten til å "treffe" mange hyggelige mennesker! Sjekk gjerne ut disse flotte bloggene her: Casa Didriksen, Diaper Diva Diary, Lammelårtanker og Tine sin blogg

Takk for nå til alle som har fulgt bloggen! Jeg er veldig glad for alle de fine kommentarene jeg har fått både her og andre steder :)

Utsikt fra Skåldalsnipa 





mandag 14. april 2014

Dette burde du vite

Her om dagen satt jeg og humret meg gjennom et leserinnlegg i en nettavis. Skribenten skrev ironisk og morsomt om hvordan det var å ha barn. Jeg nikket gjenkjennende flere ganger og humret litt til. I alle fall helt til jeg kom ned i kommentarfeltet. Her hadde en lagt igjen en kommentar om at man burde slutte med denne sutringen, man hadde jo faktisk helt frivillig valgt å få barn og man burde jo vite hva man gikk til!

Jøss da, tenkte jeg og klødde meg betenkt på haken. Var det en time på skolen jeg hadde gått glipp av? En bok jeg burde ha lest? Jeg var slett ikke sikker for jeg vet at det er opp til flere ting jeg ikke visste om det å få barn. Før jeg fikk barn selv stilte jeg villig opp som barnevakt for både kusiner, fettere og venninners barn så jeg hadde jo litt erfaring. Jeg vil likevel si at det er ganske stor forskjell på å låne barn et par timer, en natt eller en helg kontra det å ha det fulle og hele ansvaret alltid!

Jeg visste jo at det helt klart ville bli mindre søvn med en baby i hus, men at det var babyen som ikke skulle sove var jeg slett ikke forberedt på! Verken Snapp eller Snute hadde behov for søvn i det hele tatt før de var rundt ni måneder. Før den tid var det kun dupper som var tingen. Både dag og natt. Jeg derimot var så og si konstant i koma og ikke spesielt trivelig selskap for resten av familien.

Samtidig med morsrollen var det også flere andre faktorer som dukket opp og som jeg absolutt ikke var forberedt på. Bekymringer for eksempel. Alt fra sykdommer til mobbing. Selv nå etter syv år holder jeg på å gå ut av mitt gode skinn om temperaturen bikker 38 grader. Eller hva med separasjonsangsten? Ja, min altså, ikke barnas. Selvfølgelig hadde jeg ingen planer om å forlate de sånn med en gang, men når tiden var inne overrasket jeg meg selv med å tenke: "Næh, jeg tror jeg blir hjemme!" Og når din egen pappa ringer deg og minner deg på at du faktisk kan be om hjelp når det trengs så bør det kanskje ringe en bjelle.

Det er så ufattelig mange utfordringer, både psykisk og fysisk, som jeg aldri kunne vært forberedt på. Til tider er det slitsomt å være foreldre. Netter uten søvn. Dager med barn som krangler og utfordrer deg. Sykdom. Andre bekymringer for barnets ve og vel. Jeg trodde ikke det ble lett, men noen ganger har det vært tøffere enn forventet. Så nei, jeg er ikke enig i at jeg burde visst hvordan det var å være foreldre. Samtidig så går dette andre veien også. Jeg var aldri forberedt på den kjærligheten jeg opplever, lykkefølelsen og beskyttertrangen. Jeg er glad jeg ikke visste alt for da hadde jeg kanskje bare sett det negative og valgt det bort. Så uendelig mye fattigere jeg hadde vært da! :-) Kanskje syter vi litt innimellom og noen av oss skriver ironiske blogginnlegg eller statuser på Facebook. Kanskje er det et overlevelsesinstinkt? Det betyr jo likevel ikke at vi elsker barna våre. Noen ganger tror jeg det er sunt at vi syter litt og er ironiske :-) Da viser vi oss i alle fall som mennesker. Men man blir jo ikke automatisk et supermenneske selv om man blir foreldre. Dessverre :-)



( Jeg linker ikke til selve innlegget da jeg ikke ønsker å henge personen som bare publiserte en uskyldig kommentar :) Dere kan eventuelt få link ved å kontakte meg dersom dere ønsker å lese det.)






tirsdag 8. april 2014

Rosablogg fra Gdansk

Nå tenker dere sikkert at jeg har skrevet feil. At det skulle vært reiseblogg og ikke rosablogg, men nei. Under oppholdet i Gdansk var det noen kloke sjeler i reisefølget mitt som kunne konkludere med at jeg skriver rosablogg. Javel da. Så blir det rosablogg. Ja, i alle fall sånn ca for jeg aner jo ikke hvordan man skriver en rosablogg!

Så tilbake til reisen.Vi skulle dra tidlig torsdag så ungene ble levert til svigermor for overnatting onsdags kveld slik at mannen kunne få meg trygt avgårde til flyplassen. Med sånn et lite snev av skepsis til å fly må jeg innrømme at et lite, sånn halvveis ukjent flyselskap ikke akkurat fikk meg til å føle meg tryggere, men det rosa flyet ( passet jo bra i forhold til rosa blogg!) fraktet oss med presisjon til Gdansk. Heldigvis.

Utsikten fra hotellrommet mitt. Rett mot gamlebyen.

Gdansk er absolutt et sted jeg kan anbefale. Vi bodde etter det jeg har forstått relativt rimelig, men hotellet var det slett ingenting å si på. Det var moderne, nyoppusset og rent. Byen er ikke så stor så det er relativt lett å orientere seg gjennom den. Personlig fulgte jeg hovedsaklig strømmen siden vi for det meste gikk i flokk, men da hadde vi med oss en som hadde vært der før og en som orienterte seg via gps. Det var riktig nok ikke alltid disse to var synkroniserte, men det viktigste var nå uansett at vi fant fram. Den ene dagen hadde vi en guidet gåtur gjennom gamlebyen med norsktalende guide. Jeg elsker gammel historie og lærte nok en hel del ting om Gdansk som jeg aldri hadde gjort om det ikke var for den guiden. Så om du er som meg så bør du ta denne turen!



Noe av det viktigste for oss på turen ble likevel å få være litt sosiale med kolleger. Vi er ikke så mange, men vi jobber på tre ulike steder. Vi har kanskje daglig kontakt på en eller annen måte, men det er sjelden vi fysisk treffer de som jobber på de andre lokasjonene så det var helt topp å få en slik samling hvor vi var sammen over flere dager. Jeg tror ikke jeg noen gang har jobbet et sted hvor ansattprofilene matcher så godt. Det er ingen som kjører sitt eget løp og man føler virkelig at man er en del av samme teamet. Lattermusklene fikk kjørt seg gjennom hele turen og jeg tror faktisk jeg hadde gangsperr i dem i noen dager etter hjemkomsten også. Selv klokken 03:30 natt til lørdag klarte vi å holde humøret oppe. Da oppdaget vi at det hadde vært en kommunikasjonssvikt som gjorde at de færreste av oss hadde fått beskjed om at vi ikke ble hentet før klokken 04:00! En halvtime fra eller til er faktisk ganske mye på den tiden av døgnet.

Ølsmaking

Det rosa flyet fikk oss trygt tilbake til Bergen igjen også. Siden ankomsttiden var umenneskelig tidlig hadde jeg avtalt med mannen at jeg skulle klare å komme meg hjem ved hjelp av kollektivtransporten. Buss og tog. Dette ble faktisk den lengste reisen på turen da flybussen plutselig hadde ukurrant avgangstid som selvfølgelig ikke korresponderte med toget, men vi kom oss da hjem. Mann og barn var overlykkelige. Guttene hadde gave til meg og tusen millioner ting de skulle fortelle. Mor derimot var så trøtt at hun måtte sove noen timer før mannen og Bonusen forsvant avgårde på en eller annen cup. Bekymringene mine for at de ikke skulle klare seg alene hjemme ble også gjort til skamme. Dette hadde de selvsagt gjort. Alt så ut som da jeg dro om torsdagen. Klærne jeg hadde hengt til tørk hang fortsatt til tørk og jeg kunne fortsatt bare så vidt skimte gulvet i gangen. Det passet bra for da hadde jeg i alle fall noe som holdt meg våken resten av dagen!

Siden enhver rosablogg med respekt for seg selv inneholder et outfitbilde kan jeg selvsagt ikke annet enn å avslutte med et slikt! :)
Ja, det er litt dumt at mobilen ikke matcher jakken...

søndag 6. april 2014

Så var det gjort

Tipper dere er rimelig lei av dette maset mitt nå så jeg lover dere at siste ord om Bergen- Voss er sagt. I alle fall i denne omgang. Men jeg gjorde det og jeg fullførte! Jeg følte meg riktig nok litt usikker da jeg våknet. Hadde vært litt for sein i seng og våknet med hodepine. Ahrg! Gikk heldigvis raskt over og 15 minutter før start klokken 10:00 var jeg på plass!


Ute var det typisk Bergensvær og det var for så vidt greit. Inne i salen var det derimot sol og flust med sommerfugler i spente mager. Minuttene før start husker jeg faktisk ikke, plutselig var vi bare i gang! Ruten skulle være tilpasset intensiteten på det vanlige rittet og tunge bakker var omgjort til tunge intervaller. Mannen sa til meg før jeg gikk at jeg fikk bare bite tennene sammen når det ble som verst og tenke at dette klarer jeg. Det skjedde nok noen ganger, ja! Ene instruktøren sa også at vi burde tvinge på oss et smil når vi trengte litt ekstra endorfiner så jeg hadde en periode der jeg desperat lette etter gode tanker som fikk meg til å smile hele tiden! ;-) Etter to og en halv time på setet kom vi til første matstasjon og vi fikk ti minutter pause.


Stemningen var god og bedre ble den da vi oppdaget at det lå deilige boller og ventet. De var veldige gode så skuffelsen ble stor da jeg var så sliten at jeg nesten ikke orket spise! Det var faktisk det største problemet mitt. Jeg slet med å få i meg mat. På andre matstasjon en time senere fikk vi horn og rundstykker som jeg heller klarte å presse i meg, men heldigvis klarte jeg å få i meg litt kjeks og ikke minst, seigmenn! Den siste kraftanstrengelsen før målgang er det fryktede Skjervet. En lang, lang motbakke. Her var det ingen intervaller, bare beinhard jobbing med blytunge bein og lår som tryglet om nåde. På et merkelig vis fikk jeg likevel bena rundt og klokken 14:20 kunne vi slippe jubelen løs i det vi seilte i mål. Slitne, men lykkelige.


I går hadde jeg rimelig vondt i lårene, men i dag har formen vært overraskende fin. Litt stivere enn normalt, men merkelig nok så er det i brystet jeg har mest gangsperr så glemte nok den gode holdningen innimellom. Vi hadde fem forskjellige instruktører underveis og alle gjorde en fantastisk jobb. Det var tungt, men også veldig mye latter. Jeg er i alle fall veldig fornøyd med egen innsats. Aldri før har jeg utfordret meg selv på en sånn måte og at jeg fullførte viser at jeg er på god vei i den retningen jeg vil. Jeg fikk også tilbud i går om å sykle det ekte Bergen- Voss sammen med et annet team. Det blir nok ikke i år selv om jeg må innrømme at det frister... I dag har jeg surfet på god følelsen og den ekstra energien som tydeligvis er en bieffekt av en slik kraftanstrengelse. Dette var første gang jeg utfordret meg selv stort, men definitivt ikke siste! :-)


fredag 4. april 2014

Kvelden før dagen

Tiden har gått fort og det er allerede kvelden før den store dagen hvor jeg skal spinne Bergen- Voss. Jeg skal tilbringe ca fem timer på dette sykkelsetet og jeg frykter at noen må brekke meg av det etter endt økt. Nå er jeg både spent og litt skeptisk til det hele, men mest av alt så kribler det litt i magen. Jeg har aldri før utfordret meg selv på denne måten og selv om jeg var veldig bestemt da jeg meldte meg på må jeg innrømme at det bodde en tviler i meg. Likevel så klarte jeg det. På tirsdag kunne jeg levere inn fullført skjema. Jeg har offisielt lagt 15 ulike spinningtimer bak meg. Intervall , høyintensitetstimer og langkjøring. Man burde tro jeg skulle være godt rustet, men det vil dagen i morgen vise. Jeg må bare huske å sette mobilen på lading og gjøre alt klart i kveld slik at jeg ikke glemmer noe! Mobilen skal jeg bruke til å holde kontroll på pulsen og så blir det nok garantert tatt noen dokumentasjonsbilder underveis ;)

Løypeoversikt lagt ut på Arna Treningssenter sin facebookside

På papiret ser jo løypen lett ut, men kan tenke meg at det blir noe annet når man sitter der og trør. Det er uansett ikke et alternativ å ikke delta eller fullføre. Til mål skal vi! Oppladningen min i kveld har bestått av en test i tålmodighet siden jeg i et svakt øyeblikk inngikk en avtale med Snute om at vi skulle slutte med smokken samme helg som jeg skulle gjennomføre dette prosjektet og mannen skulle på den månedlige gatheringen med jobben. Selv om det var fristende så kunne jeg ikke så godt trekke meg fra den avtalen så i kveld ble det legging uten smokk. Jeg hadde forventet meg hylgrining og skriking, men det var det lite av. Alt i alt så må jeg si at det gikk overraskende bra selv om jeg var litt svett der en liten stund :)

I mangel på smokk ble det foldede hender 
Så nå er det bare for meg å legge bena høyt på sofaen og gå i gang med oppkarbingen til morgendagens kraftanstrengelse. Jeg er klar!

tirsdag 1. april 2014

Årets første

Våren har virkelig kommet til Bergen så på søndag var det endelig tid for årets første fjelltur! Jeg, Snapp og Snute fikk med oss Gasellen og la i vei oppover.


Helgen var travel for oss da Bonusen hadde tre fotballkamper lørdag og tre håndballkamper søndag så da ble det lokale fjellet som fikk æren av et besøk, Arnanipa. Vi valgte å gå opp på motsatt side av der vi pleier. Det er fint og flott at de har laget fin grusvei nesten helt til topps, men det er og så ufattelig kjedelig å gå der! På andre siden var det akkurat passe stigning og flott terreng for guttene som lekte seg gjennom trollskog og labyrinter av slim (gjørme). Jeg hadde med bæremeis til Snute, men han klarte helt fint å komme seg oppover på egen hånd. Noen steder måtte han riktig nok ha noen vennlige dytt for å komme seg videre, noe man gjerne må forvente av en treåring.


Vi kom oss da til topps. Brukte riktig nok litt lenger tid enn om vi hadde gått alene, men det kan vi leve med. Selv om jeg kjente at det gikk litt for sent for min del så er det veldig kjekt at de frivillig vil være med mamma på tur. Det kjennes også godt at formen på første fjelltur i år er sånn ca tusen ganger bedre enn i fjor. Jeg har visst gjort noe riktig det siste året. 


Vi valgte grusveien ned igjen. Snute begynte å bli litt trøtt så jeg bar han i bæremeis over den lille vidden og ned til grusveien. En stund trodde vi han hadde sovnet for det ble veldig stille bak på ryggen. Siden han hadde pratet i ett siden vi startet måtte vi innrømme at stillheten var deilig. Han sov derimot ikke. Det var bare en ladepause, men da kvelden kom sovnet han som en stein! ;-) Sesongen er herved åpnet! :-)



onsdag 26. mars 2014

Mor reiser

Om snart 12 timer setter jeg meg på et fly og drar til Gdansk. Uten mann og barn. Jeg drar ikke helt alene, men sammen med noen av de aller beste kolleger du kan tenke deg. Siden sjefen ble litt overbegeistret på forrige samling ble det lovet samling i utlandet dersom vi klarte salgsmålene våre. Den ekstra motivasjonen førte selvsagt til at vi klarte det. Det hele virket som en kjempe idé da, men nå som det nærmer seg er jeg slett ikke like sikker. For hvordan skal det gå med de hjemme når jeg er borte? Selvsagt kommer det til å gå helt fint, men hjernen min krisemaksimerer alt. I det skjulte har jeg passet på at alle har nok rene klær ( jeg blir jo borte helt til klokken 0800 lørdags morgen!), forsøkt å rydde litt og gitt ikke fullt så skjulte formaninger om både det ene og andre. Da jeg var i ferd med å glemme pakkingen på grunn av den evig lange listen min med alt som måtte gjøres før jeg skulle dra måtte jeg bare stoppe meg selv litt. Jeg tok en pust i bakken, spiste litt sjokolade og fikk senket pulsen og økt blodsukkeret, og det hjalp! Nå er jeg pakket og klar. Passet med bildet av meg hvor jeg ser ut som en øksemorder er lagt fram og kamera er satt på lading. Nå er det far som skal styre hjemme og jeg skal ha meg en (velfortjent?) husmorferie. Mens jeg nyter en prosecco skal far blåse på skrubbsår.



Jeg kommer selvsagt ikke til å tenke på de hjemme, men bare slappe av og nyte livet. Eller neida... Heldigvis har vi Skype og etter det jeg har hørt finnes det gode muligheter til å handle masse klær til de små i Gdansk. Joda, jeg gleder meg litt. Samtidig som jeg deler bekymringene til Snipp om at et fly jo faktisk kan styrte. Heldigvis så skjer ikke det i morgen og på lørdag er jeg trygt hjemme igjen til de jeg er aller mest glad i! :-)

onsdag 19. mars 2014

Du er mislykka du!

Forestill deg at du bobler over av ulike følelser. Du formelig vibrer på innsiden fordi du føler så mye. Se for deg en gang du var skikkelig sint, eller veldig glad, eller utrolig spent. Gang den følelsen med ti. Det kjennes sikkert ut som om du skal sprenge. Tenk deg så at du ikke klarer å sette ord på det du føler. I kroppen din bruser og raser følelsene. Det koker i hodet. Det er ikke farlig, det er bare en overreaksjon av følelser, men det skjønner du ikke og du klarer ikke å beskrive hva som skjer inne i deg. Isteden tar følelsene overhånd. Du blir kjempe sint. Bordet som står i veien blir løftet og flyttet. Du løper for å komme vekk. Vekk fra de som ikke forstår. De som bare blir sint fordi du ikke klarte å stanse alt det som skjer inne i deg. Du mente ikke at det skulle bli slik, det gjorde ikke de heller, men inne i deg blir alt så forsterket. Alt føles så urettferdig. Hvorfor får du kjeft? Det var ikke du som begynte, du bare sa fra om at dette ikke var riktig. Du forstår ikke at beskjeden ble gitt på feil måte når du bare ropte masse man ikke forstod for så å løpe din vei, men frustrasjonen du følte bare boblet over og så ble det slik. Når du er spent er det fryktelig vanskelig å vente. Når du er lei deg er du utrøstelig. Når du er sint eller glad så svever du og det er vanskelig å få deg til å lande. Du blir rastløs og søker oppmerksomhet i et forsøk på å fortelle om det som skjer på innsiden, men som du ikke klarer å sette ord på. Det er ikke alltid de rundt deg forstår at det er det du du prøver på. Du trenger bare å bli forstått, isteden blir du misforstått og det gjør det hele bare vondere for deg. Klarer du forestille deg dette? Dette er hverdagen til syvåringen min, Snipp.

Den gangen han var liten og vi ikke visste hva vi hadde i vente



Mest sannsynlig er han høysensitiv. Alt blir forsterket og det er så lett å misforstå ham. Selv jeg gjør det noen ganger og hjertet mitt knuser i tusen biter hver gang det skjer. Det er ikke alltid like lett å holde hodet klart i en travel hverdag og med tre andre barn som også krever sitt. Da kan det fort skje noe som legger verden hans i grus. Jeg vil jo så gjerne forstå ham. Beskytte ham. Denne gode, snille, hjelpsomme gutten min. Jeg har vært på møter med barnehage og skole, jeg har samtalt med adferdspsykolog på helsestasjonen, jeg har til og med tatt et foreldrekurs. Han har ingen diagnose jeg kan vise til. Hadde han hatt ADHD hadde folk nikket samtykkende og forstått situasjonen med en gang. Dette er bare sånn min Snipp er. Frykten er at han skal bli misforstått. At folk tenker: «For en umulig unge!» når han plutselig bare stikker av fra for eksempel en fotballkamp. Det er jo ikke derfor han stikker av. Han vil ikke la noen se at han blir usikker. Før gjemte han usikkerheten sin bak en klovnemaske, nå vil han helst være i fred når han følelsene tar overhånd. Om det er glede, sinne, sorg eller frustrasjon. Heldigvis er ting blitt bedre. Vi har jobbet masse sammen for å få det til. Jeg har pøst på med kjærlighet. Jeg har grått og mange ganger har jeg bitt tennene sammen i frustrasjon. Nå er han flinkere til å sette ord på følelsene sine, men noen dager koker det fortsatt over og da er vi alle utslitt når kvelden kommer. Det er de dagene jeg legger meg med gråten i halsen og tenker: «Du er mislykka du som ikke en gang forstår ditt eget barn.» Misforstå meg rett. Jeg skal ikke svartmale det hele. Jeg ville ikke ha byttet ham ut på noen helst måte. Dette er bare en liten del av den han er og for meg er han selvsagt en av de aller beste i hele verden :)


Poenget mitt var i grunn bare at ting ikke alltid er som de ser ut, men det ble et litt mer personlig innlegg enn jeg hadde tenkt så kanskje jeg etter hvert sletter det... Så vet du hvorfor du ikke finner det igjen..

tirsdag 11. mars 2014

Ukens sunne snacks og en rekord

Dere husker kanskje at jeg snakket om svigermor som forsøkte å lokke meg med på en lengre løpetur? Vel, jeg kan si så mye at hun klarte det. Jeg hadde ingen unnskyldning i ermet og jeg kunne jo selvsagt ikke innrømme at jeg egentlig var livredd for at jeg aldri skulle klare å holde følge med henne. Med hjertet i halsen og en djevel i bakhodet gjorde jeg meg derfor klar. Snipp hadde også veldig lyst til å være med så siden våren er kommet til Bergen ble vi enige om at han kunne sykle ved siden av. I mitt stille sinn tenkte jeg: YES! Da hadde jeg liksom en unnskyldning dersom jeg måtte løpe litt senere og kanskje gå litt innimellom. Jada.. man skulle nesten tro jeg ikke visste hvordan en sykkel fungerte! Snipp holdt seg i betryggende avstand langt foran oss og svigermor var supersnill og holdt følge med meg hele veien. Resultatet ble at jeg som tidligere bare hadde klart å løpe litt over en kilometer sammenhengende løp nesten 3,5 kilometer sammenhengende! Jeg var så lykkelig at jeg hadde lyst til å hoppe, men hoftene mine var totalt ødelagt så det var egentlig bare å strekke litt på bena for så og løpe hjem igjen før en stivnet helt. På veien hjem klarte Snipp å sykle fra oss så jeg ble så stresset fordi vi ikke så ham igjen at jeg helt glemte hvor sliten jeg var. Derfor kan jeg tipse om framgangsmåten dersom man ønsker ny løperekord:

1) Send arvingen på sykkel foran deg
2) Ta med deg svigermor


Resten av kvelden ble tilbragt på sofaen. Jeg klarte akkurat å krøke meg i seng. Det må også innrømmes at det var noen sure, motvillige bein som nå i kveld gjennomførte halvannen times spinningøkt, men det er absolutt verdt det! På grunn av ovennevnte hendelser kommer derfor ukens sunne snacks litt sein. Bedre seint enn aldri, eller?


Vaniljepudding med jordbærdekke
2 porsjoner

Bunn:
1 ss smeltet smør/margarin
1 ss havregryn
1 dl gresk yogurt/yogurt naturell
1 dl vaniljekesam/ vanlig kesam
1 skvis sitronsaft
Vaniljepulver eller vaniljeessens etter ønske
2 plater gelantin

Lokk:
Ca 5 frosne jordbær ( litt flere om de er ferske)
2 ss vann
1 ss sitron
1 plate gelantin
5 dråper stevia berries eller 1 ss honning/annen sirup

Framgangsmåte:
Bland havregryn med smøret og trykk det ned i en form. Legg gelantinen i bløt og bland sammen de andre ingrediensene før du smelter 2 plater av gelantinen i ca en teskje med vann og sitronsaften. Bland det med yogurt- kesam blandingen og hell det over havregrynene. Sett kjølig mens du lager lokket. Ha jordbær i en kjele sammen med vann og sitronsaft. Kok til bærene er myke og kjør det så noen runder med stavmikser eller lignende. Sett kjelen tilbake på platen og ha i gelantinen. Rør til denne er smeltet. Tilsett ønsket søtning.


Dette hadde vi som preworkout måltid i går. Smaker godt samtidig som det er veldig mettende. Smaksmessig kan slike sunnere desserter eller snacks selvsagt aldri måle seg med the real thing, men på en vanlig hverdag er det kjekt å kunne unne seg en en slik så klarer en seg kanskje å holde seg til en dag i uken med alt det andre? :)

Ønsker dere en fin kveld!


  




søndag 9. mars 2014

Foodbaby

I dag har jeg lært at det slett ikke er spesielt lurt å avslutte en tre ukers periode med kontrollert kosthold samtidig som svigermor feirer bursdag. Ja, for i bursdag spares det jo selvsagt ikke på noe. Og jeg innrømmer det. Jeg lot meg friste! Opp til flere ganger faktisk... Etter andre porsjonen med fløtegratinerte poteter skjønte jeg at løpet var kjørt og da det i tillegg dukket opp TO kaker på dessertbordet ble jeg sukkerjunkie og alt om måtehold var glemt...

Det endte selvsagt slik det bare kunne ende. Kvalme og mageknip da jeg endelig fant sofaen hjemme. Jeg angrer likevel ikke. Det var vel verdt alt sammen! :-) Det passer også litt greit siden svigermor vil ha meg med ut på en lengre løpetur i morgen. Da har jeg noe jeg kan skylde på der jeg henger flere kilometer bak henne som et slapt slips.

I kveld blir det derimot sofaen på både meg og foodbabymagen min! ;-)