tirsdag 8. oktober 2013

Gullian

Da Snute ble født gikk det et unisont gisp gjennom alle som kom på besøk. Etter å produsert to barn med mørkt hår og en hudfarge som gjorde at varsellampene hos både jordmødre og barnepleiere blinket seg inn på gulsot (ingen hadde det, de er bare så forbaska heldig at de har forferdelig gode pigmenter) kom Snute ut lys og fager som en engel. Heldigvis kunne svigermor betrygge oss med at far selv hadde vært en slik lyshåret engel så det hadde i alle fall ikke vært noen postmann inne i bildet.

Etter hvert har det vist seg at engelen er utstyrt med en ekstrem vilje. Dette har ført til at han var raskt ute med det meste som å gå/ snakke, men det har også gitt ham en enorm utholdenhet. Ofte slår denne ut spesielt sånn ca rundt leggetid. Noe som igjen har ført til at leggingen ikke alltid er min favoritt tid på døgnet. Men så hadde vi i går da...

Som vanlig puttet jeg han opp i sengen. Pakket dynen godt rundt ham og sa:
"God natt da gullet mitt."
"Mamma da, eg heter ikkje gullet!"
"Eh.. nei, det har du rett i, men du er jo gullet mitt.." Heldigvis godtok han forklaringen min og vi kunne fortsette med resten av ritualet som er sove godt og drømme søtt, mamma er glad i deg! I det jeg er på vei ut av døren kommer det fra sengen: Natta mamma, Gullian (han heter Julian)glad i deg! *smelt og hjerteknus* <3

Noen dager føles det rett og slett bedre å være mamma enn andre. I går var nettopp en sånn dag! :)

Mamma vil ta bilde av Snute, men Snute vil helst ta bilde selv! 


4 kommentarer:

  1. Fantastisk! <3 Det å være mamma er det beste i hele verden! Vi er så heldige! :-) -Silje Hetterud.

    SvarSlett
    Svar
    1. Der kan jeg bare si meg veldig enig :)

      Slett
  2. Åhh... Gullian må jo være den skjønneste gutten i hele vide verden! Det er sånne øyeblikk man husker.. fantastisk!! <3

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, han er ganske så god! :) Men den viljen hans kan gjøre mor litt koko innimellom altså....

      Slett