When life give you lemons...

... Run..

Siste del av jobbdagen i dag var det stille, og sånn helt ut av det blå rullet et tungsinn inn over meg. Jeg er ikke sikker på hvorfor, men det er mye som har skjedd både på jobb og privat. Det har vært travelt, det har vært dødsfall og det har vært utfordringer med ungene, men jeg har liksom ikke tatt meg tid til å reflektere over det. Nå begynner ting å roe seg, ting faller på plass og jeg tror i dag var en bivirkning av det. 

Heldigvis har jeg funnet min terapi. Løping. Jeg elsker fortsatt styrketrening, den kjennes godt i kroppen, men det er løpingen som gir meg ro i sjelen. Tanker kan flyte og jeg finner ny energi. Løping er mitt happyplace, min form for mindfullness. Så da jeg kom hjem i dag så løp jeg. Ikke så langt og heller ikke så fort, men det hjalp. Med Rammstein på øret gikk motbakkene lett! Nå håper jeg på en god natts søvn og at morgendagen skal bli bedre..

Peace out og god natt! :-)

Fotballtur til Liverpool

Liverpool..

... byen hvor voksne menn blir gutter igjen...

...der jentene går i miniskjørt og høye hæler selv om det er så kaldt at de blir blå...

...byen hvor det føles som om du går mot folkemengden uansett hvilken vei du går...

...hvor det jevnt over lukter litt promp på grunn av alle turistmagene som ikke er tilvent erter og bønner...

...byen hvor klimaet er svært skiftende. Husk derfor både ull og shorts...

...stedet hvor du alltid føler deg hjemme. Er du lost er det alltid noen som spør om de kan hjelpe...

Albert Dock

Det begynner allerede på flyplassen. Mennene som skal til Liverpool for å få drømmen sin oppfylt kan lett plukkes ut. Smilet sitter løst og du kan skimte sommerfuglene utenpå kroppen. Forventningene er skyhøye. Kjærester, koner og barn har de forlatt hjemme. Som kompensasjon skal de i løpet av turen legge igjen tusenvis av kroner i en eller flere av LFC butikkene på gaver til de hjemme. Sjelden har jeg sett menn så entusiastiske i en shopping situasjon!

Noen få menn har kone eller familie med. Slik som min mann hadde nå. Som en sånn supporterkone føler du deg litt ensom på direkteflyet til Manchester en sen fredagskveld. For der er det jammen ikke mange av det kvinnelige kjønn! Om mannen din spør bør du likevel bli med. Ta gjerne med hele familien! Liverpool kan by på så uendelig mye mer enn fotball. De har Beatles, de har shopping, de har arkitektur og masse historie. For barn kan noen timer lett bli slått i hjel på World Museum hvor de blant annet har både akvarier og dinosaurutstilling. Sentrumkjernen er liten og du kan komme deg til fots fra en ende til den andre i løpet av et lite kvarter. Det er med andre ord en by som man enkelt finner frem i.

Dinosaur på World Museum

Når helgen er over møter du garantert  igjen mange av de samme ansiktene som du så på veien til. De føles litt som gamle kjente. Det er et slags fellesskap. Vi har sett Liverpool vinne på Anfield sammen. Ansiktene er kanskje litt mer slitne og trøtte, men likevel lykkelige. Adrenalinet raser fortsatt gjennom kroppen. De har masse som skal fortelles til alle hjemme. Ikke minst gleder de seg til ansiktsuttrykket på ungene når drakter merket med Coutinho, Henderson, Sterling, Mignolet og andre helter skal deles ut. Spesielt gleder de seg kanskje til å vise konene at de endelig engasjerer seg i innredning. Skilt, bilder, sengetøy og klokker. Tipper konen blir kjempeglad! :) 

Utsikten fra rommet vårt på Albert Dock

Jeg kan bare si: Liverpool i mitt hjerte. We' ll be back! :)

Hashtag Amsterdam

Forrige helg var jeg i Amsterdam sammen med jobben. Det var veldig kjekt og lattermusklene fikk virkelig trent seg. Vi bodde et stykke utenfor sentrum så det ble ikke alt for mye sightseeing på oss inne i byen, men litt fikk vi nå sett og gjort likevel :-)

Amsterdam kan med andre ord anbefales :-)

Følg gjerne Drømmelykke på facebook og instagram for flere oppdateringer! :-)

Sorg. Savn. Livet.

Kjære bestemor og bestefar.

Så gjerne jeg skulle ønske dere fortsatt var her. Hver eneste dag savner jeg dere. Selv om du, bestemor, har vært borte lenge. Det er så mye mer vi skulle ha gjort. Så mye vi skulle ha snakket om. Ingenting er som det var. Uten dere er vi annerledes. Kanskje er vi sterkere fordi vi har mistet det umistelige? 

Dere var kjernen. Opphavet.  De vi samlet oss rundt. Når vi lurte på noe vi selv ikke kunne svare på var det dere vi spurte, og dere hadde svar. Du, bestefar, var opptatt av biler. Nye biler ble vurdert, studert og beundret. Jeg tror du hadde likt vår nye bil. Du var den første jeg tenkte på, men så kom jeg på at du ikke lenger er her med oss. 

Heldigvis har vi bilder, filmer og minner som vi kan hente frem. Jeg ser mennesker som smiler og ler. De er lykkelig. Det er oss. En svunnen tid som vi nesten ikke husker. For det er så lenge siden. Eller, er det ikke det? Tiden er evig, men samtidig kort. Vi sier vi har så dårlig tid, likevel tror vi at vi har uendelig av den. Vi har ikke tid til å hilse på. Vi har ikke tid til å være en venn. Vi har ikke tid til å spørre om alt vi lurer på. Det kan vi gjøre senere. Men så, plutselig, er det for sent. For det er livet. Vi vet aldri når det er for sent. 

Takk for alt dere var bestemor og bestefar. Jeg lover at jeg skal huske, og at jeg skal bli flinkere til å forvalte tiden. Jeg lover at jeg skal leve. 

// Del gjerne om du har noen du gjerne skulle hatt mer tid sammen med.

Siste mann i mål er en skilpadde

25. april arrangeres maraton i Bergen. Jeg står selvsagt ikke i veien for en utfordring og er påmeldt! Før noen tenker "wow så sprek hun er!", så må jeg få presisere at jeg er på stafettlaget til jobben min og skal definitivt ikke løpe et helt maraton.

Jeg har ønsket meg første etappen som er på 3,3 kilometer og dermed den lengste. Det er sånn passe utfordrende tenker jeg. Om jeg får den gjenstår og se. Selvsagt klarer jeg det, det er tempoet jeg er bekymret for. To onsdager på rad (hadde fri i går da) har vi nemlig løpt 5 kilometer av løypen hver gang. Det vil si at vi er kommet til ca 10 kilometer. Jeg var bekymret for om jeg skulle våge å være med fordi jeg garantert kom til å bli sist, men tok sjansen.

Bekymringen var ikke ubegrunnet. Jeg var desidert sist! Begge gangene... Og helt tydelig den med dårligst form. Den sprekeste av oss er utnevnt til PTen vår og første gangen løp (gikk) han pliktskyldig sammen med meg, men andre gangen tror jeg han ga opp. Det eneste jeg så til dem var ryggene deres et sted langt der fremme! Men men...  Man kan jo bare velge å se positivt på det og legge seg i hardtrening! Satser i alle fall på at jeg løper raskere enn noen motstandere på selve løpsdagen...

Vurderte sterkt å legge inn noen unnskyldninger om korte bein og sånt her, men det ville jo blitt for dumt! Så i noen usette øyeblikk stoppet jeg opp for å knipse noen raske bilder av utsikten fra den vakre Fjellveien i Bergen. Så kunne jeg skylde på dokumentering av treningen.... Eh.. ja.. *kremt*

Sol i alle fall!

Hvor ble de av??

Bergen <3

Lykken er en overnattingsgjest... eller tre

Før helgen fikk jeg spørsmål fra min svigerinne om vi hadde mulighet til å passe nevøen og niesen vår. Jeg nølte selvfølgelig ikke med å si ja. Faktisk så hadde jeg tenkt på det for ikke så lenge siden at vi nettopp burde gjøre det. Invitere til overnattingsbesøk altså.

Ungene ble i hundre. I alle fall Snapp og Snute da disse fire er jevngamle. Snipp var litt mer sånn: Hvem skal jeg ha på overnattingsbesøk da?? Og siden vi har villa på 99 kvadratmeter og i alle fall flust av hjerterom inviterte vi like godt nok en gjest. Tipp topp stemning fra alle kanter!

Det ble selvsagt hæla i taket, høyt toneleie og mor burde investert i øreklokker... Eller.. nei, vent litt! Med seks barn i huset var det så stille at man nesten kunne høre en knappenål falle! Jeg måtte jevnlig sjekke at de faktisk var der og ikke hadde rømt...

Seks barn er jo ingen sak utbrøt jeg til mannen mens jeg lykkelig slurpet i meg kaffen som fortsatt var varm. Nei, nei svarte han før han forsvant på cup med Bonusen. Tilbake satt jeg med seks barn fra åtte år og nedover. De var jo som engler og jeg var egentlig ganske høy på meg selv over hvor bra dette gikk.

I alle fall fram til leggetid..

Da var det selvsagt to stykker som ikke var spesielt giret på å sove. Typisk nok var det en på hvert rom, men etter litt "hysjing" og "nå må vi sove" fant de roen og sovnet. Litt av sjarmen med overnatting er uansett litt for sen i seng, fnising og prating i sengen før man sovner :-) Det er liksom litt obligatorisk at man skal være litt trøtt dagen etterpå en overnatting. Jeg var dog ikke helt forberedt på at det var jeg som skulle være zombien. Søndagen kom plutselig mye tidligere enn jeg liker!...zzz...

Pannekaker til frokost!

Jeg tror barn har godt av å være på overnatting. Om de vil selvsagt. Det å overnatte kan være annerledes enn å bare være på besøk noen timer. De lærer at det finnes andre regler enn hjemme. Eller kanskje de samme? De får øvelse i å respektere andre voksne, og kanskje får de nye utfordringer?  Selvsagt skal det være mest kos og kjekt, men når man har egne barn så må neæsten reglene gjelde for alle. Som om at en må rydde opp etter seg. Dumt om den regelen bare skulle gjelde for mine. Som tante/ onkel er det verdifulle bånd som skapes i slike sammenhenger. Jeg husker bare mine egne overnattingsbesøk hos tanter/onkler og søskenbarn. Fantastiske minner! Jeg håper jeg kan skape slike minner med mine tantebarn også! :-)

Jeg tenker likevel jeg venter noen uker med å gjenta suksessen siden jeg til tross for snille barn sovnet helt utslitt på sofaen i går kveld!

Fortjent kvelds!

Kunsten å kunne si nei

Mine foreldre lærte meg folkeskikk og fortalte meg at man måtte møte andre med respekt og høflighet. Personlig mener jeg de gjorde en svært god jobb. Jeg klarer meg for eksempel utmerket i jobben som kundebehandler. Det er bare en ulempe. Jeg har store problemer med å si nei. I tillegg er jeg veldig lettlurt. Begge disse to til sammen utgjør en dårlig kombinasjon.

Her kan vi nevne i fleng. Lotteri i syden, tran som blir solgt på et gatehjørne, boksalg over telefon, forsøk på oppsigelse av abonnement som plutselig blir til forlenget bindingstid osv. Jeg er slett ikke impulsiv og i det jeg  forlater åstedet eller legger på blir jeg både kvalm og uvel. Men lærer jeg av det?

Nei...

I dag var jeg og Snapp i byen for å kjøpe sko. Etter å ha tenkt i månedsvis slo jeg endelig til på et par sko jeg har siklet på lenge. Med hver våre par sko i boks gikk vi med raske steg mot toget. Det vil si. Jeg gikk raskt og Snapp luntet etter. Og da.. typisk nok blir jeg offer for nok en sånn hjørneselger. Vanligvis får jeg gå i fred når jeg har ungene med, men uheldigvis så han ikke Snapp. Dagens tilbud var body scrub.

Forsiktig forsøkte jeg meg på at jeg måtte nå et tog, men dette tok bare fem minutter. Selvfølgelig. Og det kunne jeg jo ikke si nei til. Den profesjonelle hudterapeuten undersøkte hendene mine grundig og konkluderte med tørr hud som jo passet perfekt med denne skrubben! Det var jammen bra. Han pratet i vei på en miks av norsk og engelsk. Passet på å fortelle meg at jeg hadde både vakre øyne, vakker hud og at han helt klart foretrakk brune øyne framfor blå. Igjen flaks at jeg hadde brune øyne. Komplimentene haglet så jeg ble helt ør. På toppen av det hele syns han jeg var så vakker og snill at han ville hjelpe meg med å bli kvitt de kvisene jeg hadde. Så jeg skulle få, ja få! En ansiktsvask som kom til å fjerne disse på et svusj! Og alt dette skulle jeg få til den nette pris av 600 kroner. Det var med 200 kroner rabatt!

Mannen: Now, say your halleluja, lady!

Jeg: Eh.. Nei, jeg tror ikke jeg skal ha...

Mannen: Er det for dyrt?

Jeg: Eh.. ja, du ser jeg har fire barn .. (ror desperat)

Mannen: No worries, I'll check ( stirrer blankt på skjermen i 30 sekunder) Okei, du kan få min discount og da blir the price 500. Now, halleluja lady?

Jeg: Tror ikke jeg vil ha...

Mannen: 350! Only for you!

 For å si det sånn... Jeg rakk aldri toget, men er i alle fall eier av en fryktelig dyr scrub med salter fra dødehavet! *sukk*