mandag 17. august 2015

Jeg er mammaen din

Du vrir på deg i sofaen.
- Er du spent? Kribler det litt i magen? Hoderisting til svar.
- Skal vi gå snart? Jeg smiler, kjenner deg godt nok til å vite at det er mange tusen sommerfugler i magen din nå. Du vil bare ikke si det, men jeg er mammaen din, jeg vet.
- Ikke helt enda, vennen min. Det er en liten stund igjen. Du flytter blikket tilbake til tegnefilmen på tv.

Hånden din kjennes klam i min. Jeg vet ikke hvem av oss som klemmer hardest. Med litt vemod tenker jeg på at jeg ikke vet hvor mye lenger jeg får holde deg i hånden. Jeg er glad jeg kan være her for deg i dag. At jeg kan følge deg disse viktige skrittene. Du skjønner det ikke helt. For deg er alt fortsatt bare en lek. Du er opptatt av kule viskelær, den tøffe sekken og at du har fått deg nye venner. Du vet heldigvis ikke om alt jeg tenker på. Om alle bekymringene jeg bærer på. Hvordan vil overgangen fra barnehage til skole gå? Vil alle de nye menneskene du nå får kjennskap til forstå deg? Kommer du til å lære ditt ABC? Og viktigst av alt, vil du trives?



Vi nærmer oss nå. De begynner å rope opp navn og tårene kommer. Ikke mine, men dine. Akkurat som jeg visste de ville gjøre. Det er en mammas oppgave å vite sånt. Du gråter ikke fordi du er redd eller lei deg. Nei, du mitt elskede barn gråter fordi du kjenner på så mange følelser på en gang. Du kjenner på løsrivelsen og forandringen, men skjønner det kanskje ikke helt. Mest av alt så gleder du deg jo. Jeg kjenner en klump i halsen. Vil ikke gi slipp på deg, jeg er ikke klar for dette, men jeg må.



De voksne tar deg imot. Småprater med deg. Sier at det er helt i orden å være spent. De hadde også gledet seg masse til i dag. Du holder meg hardt i hånden, men så ser du en kjent voksen fra barnehagen som nå jobber på skolen. Han legger armene rundt deg og trøster deg mens du hikster. Sakte, men sikkert slipper du hånden min og lar deg lede bort til skolekameratene dine. Klumpen i halsen er der fortsatt, men det er mest fordi du er blitt så stor. Tiden fra første gangen du lå på brystet mitt og frem til nå har gått så fort. Jeg elsket deg da og jeg elsker deg nå.

Det fineste minnet fra første skoledag skulle bli et blurry bilde av deg den voksne fra barnehagen <3

Du vinker tilslutt forsiktig. Sier at det går bra. Jeg stryker deg over håret og sier jeg kommer tilbake når skoledagen er over. Med skjelvende underleppe nikker du tappert. Hjertet mitt brister nesten, men du kommer til å klare deg. Jeg vet det.  Dette er bare første steg. Jeg er så stolt over at jeg får være mammaen din og jeg skal være med deg hele veien videre. Når du trenger meg så skal jeg være der og når jeg må gi slipp skal jeg gi slipp, men vit at jeg alltid vil være mammaen din, Snapp :)

(Les gjerne mitt innlegg om mobbing og Snipps første skoledag her for å forstå mer om mine tanker rundt Snapps første skoledag...)

3 kommentarer:

  1. Fantastisk tekst!

    Ble helt rørt, jeg..

    SvarSlett
  2. Du er så flink med ord, Linda. En nye epoke har startet...

    SvarSlett