Bonusmamma'n

For snart åtte år siden hadde jeg et viktig møte. Jeg skulle møte en liten gutt på nesten fem og et halvt år. Visst hadde jeg møtt barn før, men denne gutten var ekstra spesiell. Det kriblet i magen, hjertet banket litt ekstra og jeg måtte trekke pusten en ekstra gang før jeg banket på døren. Ville han like meg? Var det for tidlig?  
Innenfor ble jeg møtt av en sjenert liten gutt.
"Hei," sa jeg
"Hei," sa han mumlende mens han kikket ned på gulvet og beina sine hvor det hvilte en ball. Han fiklet litt med den før han smalt den i veggen.
"Liker du å spille fotball?"
"Ja, og jeg er kjempe god, vil du se?" Jeg nikket og smilte og satt rolig på gulvet mens han sendte ballen i veggen sikkert hundre ganger. Barrieren var brutt.

Denne spesielle gutten var Bonusen. Flere ganger har jeg blitt fortalt at jeg er tøff som valgte å gå inn i et forhold med en mann som hadde barn. For meg har dette aldri vært et tema. Jeg valgte kjærligheten. At han hadde barn var ikke et hinder, men en del av den han var. Det vil ikke si at det alltid har vært lett, men for meg er Bonusen likestilt med mine egne barn. På mange måter er han jo faktisk mitt første barn. Jeg gråter på hans juleavslutninger, og jeg gråter på de andre sine juleavslutninger. Hjertet svulmet av stolthet den gangen han ble banens beste i en kamp. Jeg maser like mye på han om at han må huske å rydde etter seg, kle godt på seg eller huske refleksvest som på de andre. Utfordringen ligger som oftest i samarbeidet mellom oss voksne. Det er ikke alltid lett for en forelder at en utenforstående skal komme inn og leke mor/far for deres barn. Jeg har heldigvis klart å finne balansen der. Noen ganger føles det likevel vanskelig å være på utsiden uten noen rettigheter. Det har hendt at jeg har vært oppgitt på skolen, eller andre, på grunn av manglende eller dårlig oppfølging, men som bonusmamma kan man ikke bare komme ramlende inn på lærerværelset og hytte med neven. Å være bonusmamma er likevel mest av alt givende og det gjør meg så uendelig rik!

Denne lille gutten er ikke så liten lenger. I dag ble han tenåring. Aldri noensinne har jeg angret på at jeg tok sjansen og jeg er takknemlig for at Bonusen slapp meg inn i livet sitt. Jeg ble godtatt og selv om jeg ikke er mammaen hans respekterer han meg som en foresatt. Han nøler ikke med å himle med øynene når han er uenig med meg eller le av meg når jeg gjør feil. Vi er ikke mor og sønn, men for meg er han i alle fall verdens beste bonus! :)

Dette innlegget er godkjent av pappaen!

Må også få legge til at jeg sender noen tanker til de som har mistet alt under brannene i Lærdal natt til i dag <3