Jeg tok meg en fjelltur

Inspirert av Stoltzenslankeren satt jeg i dag og tenkte at dette sikkert ikke var en dum idè. Ikke det at jeg ikke har tenkt den før, men denne oppløftende saken fikk tankehjulet til å spinne litt ekstra. Så satt jeg her hjemme og planla litt. Slik jeg ofte gjør. Hva om jeg løp gikk opp på den lokale fjelltoppen sånn i alle fall fem ganger i uken? Det bør jeg vel klare. Så kom jeg på at mannen og Bonusen skulle avgårde på fotballkamp i dag. Kamp nummer to denne uken! Snipp skulle i bursdag som akkurat var ferdig når de andre skulle gå. Tanken på logistikken var derfor nedslående og jeg så for meg at dette motbakkeeventyret med fem dager i uken var rimelig uoppnåelig. Men så da.. så møtte jeg Venninnen i døren til bursdagsbarnet og hun bare: Hey, blir du med til fjells? Jeg måtte selvsagt spørre om lov hjemme først og fikk beskjed om at så lenge jeg var hjemme til syv så var det greit. Aiai- meg og tidspress pleier jo fungere utmerket! Så bar det til fjells da vet du. I lett overskyet vær og passe temperatur så gikk høydemeterne raskt unna. Hjalp nok på at Venninnen var hakket sprekere enn meg så jeg hadde min fulle hyre med å holde følge. Jeg trosset melkesyre, som nok hang igjen etter hoppetauøkten i går, og blåsebelg pust. Opp skulle jeg. Uansett så er det jo bare en god følelse å pushe kroppen, spesielt god er den følelsen når man pusher den uten å gå på en smell. Den bare fungerer!

Denne kjekke karen traff vi på veien opp. Heldigvis var han død!

Når man når toppen så er det jo ingenting som slår den følelsen. Når man kan skue utover utsikten så bobler det av endorfiner på innsiden. Lykke- og mestringsfølelsen slåss om å juble høyest!

Nå skal det sies at vi fikk ikke nyte den så lenge for vi måtte jo ned igjen for å hente bursdagsgutta og i mitt tilfelle sende noen avgårde på andre sportslige aktiviteter. Vi rakk ned igjen med god margin og stafettpinnen ble mottatt i døren. Nå var det min tur til å få Snute til å sovne. Han er nemlig blitt et nattdyr som ikke skal sove. Akkurat som Snipp var fram til han ble fem (!) år. Så bare tre år igjen så får vi voksne litt kveld igjen? Neh... slikt får vi vel vente med til alle er flyttet ut! Jeg fikk i alle fall god tid til å irritere meg over at jeg hadde tatt sokken merket med L på høyre fot mens jeg satt ved siden av sengen hans og ventet på Jon Blund. Heldigvis fant han rett person i kveld og Snute var sovnet før klokken åtte! Vanligvis er de vi voksne som sovner først der inne... :)