Den siste uken er det to saker som har gjort sterkt inntrykk på meg. Det er saken om
Jonnys siste uker og saken på mamma om
skjult jentemobbing. Begge deler er selvsagt ingen kjekk lesning.
Med Jonny er det verste at mange visste, eller burde ha visst, men ingen ga beskjed eller tok affære. Det kunne ha reddet livet hans. Hvorfor er vi så redde for å blande oss? Er vi redde for å bry oss? Eller er det hele så uvirkelig at ingen tror at sånt kan skje? Jeg kjenner på det selv. Hadde jeg visst at noen ble mishandlet, psykisk eller fysisk, så merker jeg at veien for å melde fra om det er tung og gå. MEN! Det burde jo ikke være sånn. Veien burde vært kort. Kanskje er det slik at vi ofte velger å tro det beste om andre mennesker. Kanskje er dette barnet til noen vi kjenner godt. Da er det ekstra vanskelig å melde fra. Det er akkurat som om det er like mye skambelagt å gi beskjed som å utføre handlingen. Alle sier at vi selvsagt hadde gjort det, men kommer vi til å gjøre det når vi står midt oppi det eller håper vi at noen andre tar affære? Når vi leser en artikkel i media om slike ting så tenker vi kanskje:
For en drittsekk! Men er det nødvendigvis slik at denne personen er en drittsekk? Dette kan jo være hvem som helst. Kanskje er det faren som alltid smiler og ønsker deg god morgen når du møter han i døren på vei inn i barnehagen? Kanskje er det moren som alltid er nyfrisert og sminket selv om klokken bare er kvart over syv? Jeg sier ikke at vi skal mistenke alle, men vi kan heller ikke lukke øynene for at sånt også kan skje i vårt nærområde. Dessverre. Det vanskelige er om det viser seg at vi tar feil. At den voksne faktisk hadde gått på døren eller at barnet faktisk hadde falt og slått seg stygt, men i de tilfellene burde vi vel egentlig være glade for at det finnes mennesker som bryr seg? Selvfølgelig skal vi ikke kaste rundt oss med anklager, det bør være en skjellig grunn når man melder inn slikt. I noen tilfeller tror jeg likevel det er bedre å gjøre feil en gang for mye enn en gang for lite.
Så er det jentene som mobber i det skjulte. Dette er vel strengt tatt ikke noen hemmelighet. I alle fall ikke om man er jente.Jeg vil anta at de fleste jenter enten har opplevd dette selv eller kjenner til noen som har. Jeg har opplevd å være den som det blir tisket og hvisket om, men jeg har også vært på den andre siden. Jenta som var for redd til å gå alene så jeg hengte meg på utfrysingen av de som den dagen ikke var kule nok til å være med i gjengen. Aller helst skulle jeg ønske jeg var tøff nok til å strekke ut en hånd til denne og si at jeg heller ville være med henne. Det hadde jo vært mye tøffere enn å stå på sidelinjen sånn. Men jeg var feig. Den dag i dag angrer jeg bittert på det. Jeg kan ikke gjøre om det, men jeg kan forsøk å gjøre noe for at det ikke skjer igjen.
Det oppfordres til å passe på at ingen står alene, men hva med å begynne med oss selv? Vi må åpne øynene og være obs på at det faktisk kan være vår lille engel som mobber. Da må vi være klar til å ta tak i det. Og oppfører vi voksne oss alltid perfekt? Hvorfor skal det ikke være greit for barna å baksnakke når vi selv kan gjøre det om en nabo, kollega eller blogger, til og med innad i familier skjer dette. Ja, baksnakking er også mobbing. En blogger kunne fortelle at hun ble hengt ut på et forum. Jeg leste alle 90 sidene med innlegg på forumet. De forsvarte seg med at det var bloggeren som jukset med blogging. Hun kopierte innlegg og bilder uten tillatelse. Mulig bloggeren ikke alltid gjør ting rett, men kan det forsvare at man kaller bloggeren både feit og dum og rakker ned på økonomi, leilighet og livsstil? I mine øyne er det er det personhets og mobbing. Selv om en er gjemt bak et nick burde ikke det bety at man kan si mer enn en hadde sagt direkte til personen. Det ser med andre ord ikke ut til at dette er noe vi vokser av oss. Eller er det andre årsaker som ligger til grunn? I de fleste tilfeller tror jeg det er sjalusi og frykten for å ikke være god nok. Når vi sier:
Herregud! Nå har naboen kjøpt enda en ny bil! Så tenker vi kanskje egentlig:
Nå har jeg hatt det samme vraket i fem år. Skulle ønske jeg hadde råd til ny bil! Hva om vi heller hadde forsøkt oss på en positiv vinkling og sagt:
Naboen har fått seg ny bil. Så bra for han at har råd til det! Jeg vedder på vi hadde hatt det mye bedre med oss selv etter en sånn setning.
Jeg vil i alle fall nå prøve å bli et bedre medmenneske. Jeg vil tilby den samme respekt overfor andre som jeg selv forventer tilbake. Jeg vil bry meg når det er behov for det. Jeg vil framsnakke i istedenfor å baksnakke. Men viktigst av alt så håper jeg å kunne lære barna mine at det tøffeste de kan gjøre er å rekke ut en hånd til den som står alene på skoleplassen!
Del gjerne om du er enig :-) Om vi alle tar ansvar og begynner med oss selv kan vi sammen skape noe positivt.
